Kerma

Kerma (nå kjent som Doukki Gel, nubisk som kan grovt oversettes som «rød haug») var hovedstaden i kongeriket Kerma, i dagens Egypt og Sudan. Kerma er et av de største nubiske arkeologiske stedene. Det har ført til tiår med omfattende utgravninger og undersøkelser, inkludert tusenvis av graver og boligkvarterer innenfor hovedbyen omgitt av tempelkomplekset «Vestlige Deffufa». Kerma ligger omtrent 700 km fra egyptiske Aswan.

Arkeologi har påvist at den eldste bosetningen i Kerma er minst 9 500 år gammel.^[1][2] En gang rundt 3000 f.Kr. begynte en kulturell tradisjon i området rundt Kerma. Det var et stor bysamfunn, bygd rundt et stor tempel reist av leirmurstein, kjent som «Vestlige Deffufa», 50 meter ganger 25 meter.^[1] Betegnelsen deffufa er en unik form for nubisk arkitektur, og kun tre utgaver finnes, det ene i Kerma. En del særegne aspekter av denne kulturen var dens vakre keramikk, viktigheten av krøtter, et forsvarssystem, og kongen audienskammer, som har blitt ombygget minst ti ganger, og som ikke har noen form for likhet med noen egyptisk bygning.^[3]

Begrepet «Kerma» er også benyttet for å beskrive tidlig sudanesisk kultur hvor Kerma var hovedstaden. Den materielle kultur ved Kerma er synonym med kulturen i kongedømmet Kusj. Dette er en av de tidligste afrikanske kulturer, kommanderte et rike som rundt 1600 f.Kr. rivaliserte oldtidens Egypt, og strakte seg fra første til fjerde katarakter langs Nilen. Som hovedstad og lokalisering for kongelige graver, har den kastet lys på en komplekst sosial struktur tilstedeværende i dette forhistoriske samfunn (det var intet stedegent skriftsystem i Nubia).

Menneskelig bosetning i Kermaområdet skjedde svært tidlig, noe som er vist ved flere mesolittiske og neolittiske funn. De tidligste sporene av menneskelig tilstedeværelse i region er datert tilbake titusener av år. Fra 7500 f.Kr. og framover har arkeologiske levninger blitt mer betydningsfulle: delvis nedgravde boliger, ulike objekter og redskaper, og graver.

Kermas sivilisasjon oppsto fra en oldtidskultur sentrert rundt domestisert husdyrhold som hadde blomstret i denne delen av Sudan siden minst 7000 f.Kr. da de første bosetningene ble etablert. I nærheten av Kerma har arkeologene avdekket den ene av de to eldste gravsteder som noen gang er funnet i Afrika, datert tilbake til 7500 f.Kr., og det eldste bevis på domestisering av krøtter som er funnet så vel i Sudan som i hele den egyptiske Nildalen. En gang rundt 3000 f.Kr. begynte en by å utvikle seg i nærheten av de neolittiske boområdene.

Arkeologisk forskning har identifisert følgende tidsepoker:

• Ur-Kerma (ca 3500-2500 f.Kr.), ingen C-gruppe-fase
• Tidlig Kerma (ca 2500-2050 f.Kr.), C-gruppe-fase Ia-Ib
• Midtre Kerma (ca 2050-1750 f.Kr.), C-gruppe-fase Ib-IIa
• Klassisk Kerma (ca 1750-1580 f.Kr.), C-gruppe-fase IIb-III
• Avsluttende Kerma (ca 1580-1500 f.Kr.), C-gruppe-fase IIb-III
• Sen Kerma – ‘Det nye kongedømme’ (ca 1500-ca 1100 f.Kr.)^[4][5]

I de siste tretti årene (1977-2003) har arkeologen Charles Bonnets systematiske utgravninger av nubiske Kerma gitt et langt bedre bilde av stedet enn hva som tidligere var mulig. Det er nå kjent at minst 10 000 innbyggere oppholdt seg i området i tiden rundt 1700 f.Kr.^[6] Evolusjonen i boområdene er meget komplekst, dog synes den å tilsvare til en beskyttet sone reservert for en elitebefolkning, ganske likt afrikanske hovedsteder lengre sør i senere perioder. I motsetningen til mange andre kermasteder har hovedstaden hadde romlige hjem befolket av en form for adel som overvåket handelen av de varer som kom fra fremmede land, og som tilsynelatende (vurdert fra de tallrike lokale skarabéseglene) hadde tilsyn med utsendelse fra administrative bygninger.^[2]

De seneste utgravninger har vist en dynamisk kultur som var svært forskjellig fra oldtidens Egypt, ikke bare i kunstframstilling, men også i omfattende bruk av fajanse (glasert keramikk av lys leire), glimmer, elfenbein, og kvarts og tallrike armbånd og halsbånd. Særlig skilte keramikken i Kerma seg ut ved å være svært kunstferdig og vakker.

Et omfattende rikdom i skår av blå fajanse karakteriserer det arkeologiske stedet Kerma. Det har tiltrukket seg betydelig akademisk interesse. Det synes som om folket i Kerma utviklet fajanse uavhengig av Egypt.^[7] og steingodset ble framstilt med uvanlige nye håndverkteknikker som glasert kvartsitt og arkitektonisk innlegg.^[8][9]

Kerma ble forsvart av en betydelig forsvarsmur rundt byen. Minst 3 km med festningsvoller og et dusin bastioner beskyttet byen fra angrep. En gang rundt 1500 f.Kr. feilet forsvaret og byen ble erobret og okkupert av egyptere, ledet av farao Thutmosis I.

Kerma hadde flere særskilte trekk: to deffufa, solide tårn bygd av murstein av leire. Disse synes å ha hatt religiøs betydning.^[1] En stor sirkulær bygning er antatt å ha fungert som en kongelig hall for mottagelser, palassbygninger og en gravlund som inneholdt de store sirkulære gravene til herskerne i Kerma.

Kermas gravlund ligger ved siden av hovedstaden i hva som i dag er ørken. Mot den tiden da bruken av den opphørte, en gang rundt 1480 f.Kr., hadde den vokst til å bli rundt 1,6 km lang, nord til sør, og rundt 0,8 km bred på det bredeste. Det er beregnet at den inneholder over 30 000 graver, de eldste er lokalisert i den nordlige enden og de nyeste i den sørlige enden. De fleste gravene tar form som en lav gravhaug dekket og eller omkranset av hundrevis eller tusenvis av ringer med hvit eller svart ørkengrus.

Den sørlige grensen til gravlunder skiller seg ut med et dusin meget store gravhauger, fire av dem er på rundt 90 meter i diameter. Disse tilhører de mektigste kongene i Kerma i løpet av rikets siste århundre i byens eksistens. De er samlet rundt levningene av en stor mursteinsbygning kjent som «Østlige Deffufa», antatt å ha vært en form for gravkapell som var forbundet med de kongelige gravene. Alle de små gravene synes å være samlet rundt større graver, antagelig tilhørende de med høyere rang.^[10]

De store kongelige gravhaugene hadde tallrike gravgods som omfattet møbler og tilsvarende utstyr. Det var også hundrevis av krøtter som var ofret, kanskje tributter fra ulike deler av Kermas besittelser, og menneskelig følge. Undersøkelser viser at ofrene ikke var blitt forgiftet eller voldelig drept.

Kongene i Napata Kusj (ca 1000-500 f.Kr.) fortsatte å opprette kongegraver i gravlunden i de første århundre i det napatiske riket (ca 1000-800 f.Kr.), til tross for å herjet Kerma noen århundrer tidligere. Det antyder at det var en kulturell kontinuitet mellom de to stedene. Begge stedene var en by med de døde og en by med de levende rett ved, og de fresmte monumentene i både Napatas og Kermas gravlunder var arrangert på tilsvarende vis.^[11]

I Gamle Kerma (2450-2050 f.Kr.) ble religiøse bygninger og spesialiserte verksteder for å forbedrede ofringer bygd ved bruk av stammen til akasietrær, og takene var dekket av palmefiber. Disse plantebaserte materialet, forsterket med tørket leire, kunne bli malt i livlige farger. De runde hyttene var vanligvis gjort av tre og leire. Denne konstruksjonsmetoden, inspirert av tradisjoner tilbake til forhistoriske tid, er fortsatt i bruk den dag i dag.

Rundt 2200-2000 f.Kr. begynte bygningsarbeiderne å bruke ubrent leirmurstein. Senere ble mursteinene brent og utgjorde en betydelig endring, særlig ettersom bruk av slike materialer forble ukjent andre steder i Nildalen før fram til senepoken i Egypt.

Tidlig arkeologi i Kerma begynte med en egyptisk og sudansk under gjort ved George A. Reisner, en amerikaner med fellesansettelse ved Harvard University og Museum of Fine Arts, Boston. Reisner ledet senere disse to institusjonene gjennom tre feltsesonger ved Kerma (1913-1916), de såkalte «Harvard-Boston-ekspedisjonen». Han arbeidet i Egypt og Sudan i 25 år, 1907-1932.^[12]

En av de første stedene som ble utgravd i denne region har Reisners bidrag vært avgjørende for arkeologien i området. En grunnleggende kronologi av nubisk kultur ble etablert basert på Reisners første ekspedisjoner og det sørget for et rammeverk for alle senere funn i regionen. Reisners presise utgravningsteknikker, stedsrapporter, og andre publikasjoner gjorde det mulig med senere fortolkninger.

I 2003 oppdaget arkeologen Charles Bonnet og en gruppe fra Sveits et depot av monumentale faraostatuer i svarte granitt mens de gjorde utgravninger i nærheten av Kerma. Statuene var nubiske dynastifaraoer, inkludert Taharka og Tanotamun.^[13] De var de siste to faraoene fra det nubiske dynasti og deres statuer er beskrevet som «mesterverker som står blant de fremste statuer i kunsthistorien.»^[14]

Bonnet og hans gruppe har publisert jevnlige rapporter om deres feltarbeid, hovedsakelig på fransk. Bonnet med samarbeidspartnere har også produsert en rekke artikler og minst en bokutgivelse på engelsk,^[15] som har katalogisert deres funn. Nettstedet kerma.ch er en omfattende franskspråklig sveitsisk nettsted som katalogiserer historien, forskningen og de arkeologiske steder i Kerma. Seksjonen "Publications" er et nytt verktøy for interesserte i ytterligere forskning.

Gravskikkene i Kerma varierte over tid og dette er synlig i de arkeologiske nedtegnelsene. Den store gravlunden rundt Øvre/Østlige Deffufa er arrangert med eldre graver i nord og nyere (og komplekse) graver i den sørlige delen. «I tidlig kermatid, 2500-2050 f.Kr., ble gravene markert med en lav, sirkulær overbygning av svart sandsteinplater, stukket ned i grunnen i konsentriske sirkler. Hvit grus av kvarts framhevet strukturen.»^[16] Mindre graver er funnet rundt de større gravene til betydningsfulle enkeltpersoner. Gravutviklingen går fra enkle gravhauger til egyptisk-inspirerte pyrmaidekomplekser. Denne overgangen begynner interessant nok ikke før lenge etter pyramider har gått av moten i selve Egypt.

Bonnet har notert at ofringer av mennesker skjedde og ble i økende grad vanlig i den midtre kermaperioden. Ettersom det er lett ankomst til gravkamrene, kan man betvile sannsynligheten av ofringen av hustru og/eller barn når en mann døde uten støtte fra etnohistoriske bevis som støtte. Faktisk har Buzon & Judd^[17] stilt spørsmål ved denne antagelsen ved å analysere offerlevningene til de menneskeofringene. De fleste levningene er funnet i lett sammentrukket eller kontrahert posisjon liggende på siden. På grunn av det tørre ørkenklimaet er naturlig mumifisering svært vanlig. Uten de normale prosessene for nedbryting av likene, er deler intakt, som mykt materiale, hår og organiske gravgods (tekstiler, fjær, lær, negler og lignende). Gravgodset består blant annet av halskjeder av fajanse, krøtterskaller og keramikk. Skjelettsamlinger, som andre arkeologiske bevis, fortsettes å bli undersøkt og tolket på nytt etter hvert som ny forskning stiller nye krav. To nyere studier har framhevet de spørsmål som bioarkeologien stiller for skjelettmaterialet framgravd fra Kerma.

Kendall ^[18] har foreslått at de store gravene i Øvre Deffufa inneholder levningene av dusinvis ofrete mennesker. En senere bioarkeologisk undersøkelse av de «ofrete» individene fra disse sammenhengene^[17] viser ingen betydelig forskjell i skjelettenes stressmarkører for ofrete kontra ikke-ofrete individer. Det er tatt prøver fra «offerkorridorene» og jordfesting utenfor de store gravhaugkorridorene. Ledsagende individer i haugene ved Kerma er tolket som hustruer ofret ved deres ektemenns død, men bioarkeologisk forskning har derimot ikke gikk støtte til denne arkeologiske konklusjonen. En tidligere studie merket ingen forskjell i hyppigheten av traumatiske skader.

• (en) Kerma – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Kerma, offisielt nettsted for den sveitsiske arkeologiske ekspedisjon i Sudan
• Kerma Culture, nettstedet til amerikanske arkeologer fra Universitetet i Chicago