Kalkovn

Kalkovn er en konstruksjon i stein, metall eller jord for oppvarming av kalkstein til ca. 800-1100 ^oC ved kalkbrenning. Kalksteinen (kalsiumkarbonat) blir da spaltet til kalsiumoksid (brent kalk) og karbondioksid.

Teknologien med å brenne kalk var kjent andre steder i verden lenge før vår tidsregning. Til Norge kom kunnskapen trolig via engelske munker i vikingtiden.^[1] I middelalderen gikk det med store mengder kalk til oppføring av klostre, kirker og til festningsanlegg som f. eks. Akershus slott og festning. Murkalken har i ettertid vist seg å være meget sterk og blir bare bedre med tiden.

De første kalkovnene besto av et nedgravet brennkammer som var fôret med stein og hadde et luftinntak i bunnen. Kalksteinen ble knust for hånd til småbiter og lagt lagvis med kull. Etter at ovnen hadde kjølnet, tok man ut den brente kalken.

Den enkleste ovnstypen kalles gjerne «bondeovner». Disse ble brukt periodisk og hadde en diameter og høyde på tre til fire meter. Fabrikkovnene ble også fylt lagvis med kalkstein og brensel, men drevet kontinuerlig.

• Bondekalkovn
• Etasjeovn
• Ringkalkovn
• Sjaktovn

• Kalkovn på Blindheim i Sykkylven, bygget av tyske murere for Heinrich Schmidt i forbindelse med bybrannen i Ålesund 1904.
• Kalkovnen i Naversundet ved Snig i Lindesnes kommune. Ovnen er fra 1800-tallet og vedtaksfredet.
• Kalkovnen ved Sødal kalkverk i Kristiansand. Leverte brent kalk til gjenoppbyggingen av Kristiansand etter bybrannen i 1892. Kalkverket er vedtaksfredet.
• Kalkovnene på Karljohansvern i Horten kommune, vernet, og begge ovnene var ferdig restaurert i 2003.

• Kalkovnen i Sandbukta på vestsiden av Brønnøya i Asker kommune. Kalkovnen er vedtaksfredet og antagelig oppført i 1847, da Anders Haagensen startet kalkbrenneri på øya.
• Løkeneskalkovnen ved Spirebukta i Asker.

I 1720 var det 29 kalkovner i Bærum. Ingen av dem er bevart i dag, men et fåtall ovner fra senere tid finnes fremdeles:

• På Ringi gård finnes flere gårdsovner fra 1500-tallet til 1900-tallet.^[2]
• Tre ringovner ble bygd i Bærum av Donato Brambani på 1870-tallet.
• På Slependen kalkovn i Bærum finnes en sjaktovn fra 1914.

• Priestovnen ved Odda Smelteverk fra 1950. Ovnen var oljefyrt, men gikk over til fyring med CO-gass fra karbidovnene i august 1961. Ovnen hadde kapasitet til å produsere 72 tonn brent kalk per døgn. 18. juli 2012 ble betongfundamentet til Priestovnen sprengt og ovnen revet.
• To kalkovner levert av Wärmestelle Steine und Erden ved Odda Smelteverk fra 1956. Ovnene hadde blandet fyring med kalkstein og hard grovkoks.^[3] Opprinnelig hadde hver ovn kapasitet til å produsere 100 tonn brent kalk per døgn. Wärmestelle-ovnene erstattet kalkovner av Fahnehjelms konstruksjon med indirekte fyring. Kalkovnene fra 1908 hadde hver en kapasitet på 30 tonn brent kalk per døgn. Wärmestelle-ovnene ble bygget om til høykapasitetsovner etter Union Carbides utførelse i forbindelse med at kraftmengden økte etter utbyggingen av Tysso II kraftverk. Hver av kalkovnene fikk da en kapasitet på 240 tonn brent kalk per døgn. I forbindelse med karbidproduksjon finnes det kun to andre steder i verden med slike vertikale høykapasitetsovner: Denki Kagaku Kogyo i Ōmi, Niigata, Japan, og Union Carbides smelteverk i Ashtabula, Ohio, USA (1950).^[4] Elkem kjøpte sistnevnte smelteverk i 1981 og kalkovnsbyggene ble revet i 2003–04.^[5][6][7] 25. juli 2012 ble betongfundamentet til de to Wärmestelle-ovnene sprengt og ovnene revet.

• Kalkbrenning
• Norsk bergindustrihistorie
• Buffalo Grove Lime Kiln
• Griggsville Landing Lime Kiln

• (en) Lime kilns – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Kalk-sement-diagram^{[død lenke]}
• An authoritative discussion of lime and its uses (US context)