Katarina av Bologna

Katarina av Bologna
Født		Caterina de' Vigri 8. sep. 1413[1] Bologna[2]
Død		9. mars 1463[1][3] (49 år) Bologna[4]
Beskjeftigelse		Kunstmaler, nonne, lærer, mystiker, miniatyrmaler, kunstner
Embete		Abbedisse
Nasjonalitet		Lordship of Bologna
Gravlagt		Corpus Domini, Bologna
Katarina av Bologna på Commons

Katarina av Bologna, også Katarina de' Vigri (født 8. september 1413 i Bologna i Kirkestaten, død 9. mars 1463 samme sted),^[5] er en italiensk helligkåret nonne tilhørende kvinneordenen klarissene.

Den hellige Katarina av Bologna hadde god utdannelse i tegning, skriving, lesing og språk.

Katarina av Vigri var datter av den ferrariske adelsmannen Giovanni de' Vigri og den bolognesiske adelskvinnen Benvenuta Mammolini.^[6] En av hennes biologiske søstre ble senere med i et av klostrene som ble grunnlagt av Katarina.

Katarinas far var Niccolò IIIs ambassadør. Som et resultat nøt hun en humanistisk utdannelse i fag som musikk, kunst, kalligrafi og latin ved hoffet til Niccolòs datter Margherita d'Estes hoff. I løpet av denne tiden begynte hun også å male bilder selv. Fra 1422 ble hun endelig d’Estes hoffrøken i to år.

I 1426, på grunn av ekteskapet til Margherita d'Este med Galeotto Roberto Malatesta, dessuten Niccolò III mord av sin hustru og sin sønn i 1425, samt farens død året etter,^[7] sluttet Katarina seg til en liten Corpus Domini-gruppe i en naboby nær Ferrara. Denne religiøse ordenen, grunnlagt av Bernardina Sedazzari i 1406, ble videreført av Lucia Mascaroni, Giovanni Mascaronis datter, etter grunnleggerens død i 1425.

Søstrene fulgte augustinernes ordensregel. Ettersom Lucia heller ville følge dene hellige Klaras ordensregel fra året 1253, oppsto det for første gang konflikter angående Søsterkongregasjonens ledelse og status.

Lucia Mascaroni ble deretter ekskludert fra fellesskapet av biskop Pietro Boiardi av Ferrara, med samtykke fra Ailisia de Baldo – en søster av samfunnet som ikke ønsket å gi avkall på den augustinske regel. Ailisia forlot Corpus Domini i 1426, og ble av Ludovico Barbo i 1430 utnevnt til abbedisse i augustinerklosteret.

For å få slutt på striden ga biskopen ordre om at søstrene skulle forlate klosteret og returnere for å bo med familiene sine. Katarina forlot motvillig søsterfellesskapet. Noen dager senere kom hun tilbake til klosteret sammen med fem andre kvinner.^[8] I 1431 grunnla hun et klarissekloster der, og i 1456 et annet i Bologna, som hun ledet til slutten av sitt liv.

Hun ble helligkåret den 22. mai 1712 av pave Klemens XI og er kunstnernes vernehelgen. Hun fremstilles som en klarisse med kors og bok samt med krone, og med Jesusbarnet på armen.

Catherines mest kjente tekst er Le sette armi spirituali («De syv åndelige våpen [nødvendige for åndelig krig]»)^[9] som hun ser ut til å ha skrevet først i 1438 og deretter omskrevet og utvidet mellom 1450 og 1456. Selv om hun sannsynligvis muntlig utlærte lignende ideer, holdt hun den skrevne versjonen skjult til hun nærmet seg døden og ga den deretter til sin skriftefar med instruksjoner om å sende en kopi til klarissene i Ferrara.

En del av denne boken beskriver i detalj hennes visjoner både av Gud og Satan.^[5] Avhandlingen ble sirkulert i manuskriptform gjennom et nettverk av klarisseklostre.

Den ble først trykt i 1475 og gikk gjennom 21 senere utgaver på det sekstende og syttende århundre, inkludert oversatt til latin, fransk, portugisisk, engelsk, spansk og tysk. Det spilte derfor en viktig rolle i formidlingen av senmiddelaldersk folkemystikk i den tidligmoderne periode.

Sette Armi Spirituali ble en viktig del av arbeidet for hennes kanonisering.

I tillegg skrev hun lovprisninger, korte religiøse avhandlinger og brev, samt et 5000-linjers latinsk dikt kalt Rosarium Metricum,^[10] dessuten I Dodici Giardini og I Sermoni.^[11] Disse ble oppdaget rundt år 2000 og beskrevet av kardinal Giacomo Biffi som «nå avdekket i deres overraskende skjønnhet. Vi kan fastslå at hun ikke var ufortjent til sin berømmelse som en høyt kultivert person. Vi er nå satt enda bedre i stand til å meditere over et veritabelt monument av teologien som, etter avhandlingen om de syv åndelige våpen, består av distinkte og autonome deler: De tolv hagene (Sette Giardini), et mystisk ungdomsverk Rosarium - et latinsk dikt om Jesu liv, og Prekenene (Sermoni), kopier av Katarinas ord til sine ordenssøstre.»

Katerine representerer et sjeldent fenomen av en nonne fra 1400-tallet – en kunstnerinne hvis kunstverk er bevart i hennes personlige breviarium. Hun mediterte mens hun kopierte skriftteksten, la til rundt 1000 bønnerubrikker, og tegnet initialer med bysteportretter av helgener, med spesiell oppmerksomhet til bilder av Klara og Frans.

Foruten flere bilder av Kristus og det spedbarnssvøpte Jesusbarnet, skildret hun andre helgener, som Thomas Becket, Hieronymus, Paulus, Antonius av Padova, Maria Magdalena og Katarina av Alexandria. Hennes autodidakte til inkorporerte motiver fra håndarbeid og andaktstrykk. Noen helgenbilder, sammenvevd med tekst og rubrikker, viser en idiosynkratisk, oppfinnsom ikonografi som også finnes i tyske nonners kunstverk (Nonnenarbeiten).^[12] Breviaret og dets bilder tjente sikkert en didaktisk funksjon i klosterfellesskapene.^[13] Andre panelmalerier og manuskripter som tilskrives henne viser Madonna og barnet (gitt tilnavnet Madonna del Pomo) i Cappella Della Santa, et mulig portrett eller selvportrett i autografkopien av Sette Armi Spirituali, en Forløser, og en annen Madonna og barnet i hennes kapell.^[14] Nylig har en forsker forsøkt å stille spørsmål ved visse attribueringer.^[15]

En tegning av Sorgens mann eller Den oppstandne Kristus funnet i en rekke lovprisninger (Ms. 35 nr. 4, Archivio Generale Arcivescovile, Bologna) er også blitt tilskrevet henne.

Katarina er betydelig som en kvinnelig kunstner som artikulerte en estetisk filosofi. Hun forklarte at selv om det tok dyrebar tid, var hensikten med hennes religiøse kunst «å forøke hengivenhet hos seg selv og andre».^[16]

Et annet stort maleri tilskrevet Katarina er et som viser St. Ursula og hennes ledsagere.^[17] Katarina ser ut til å ha hatt en hengivenhet til denne helgenen, for hun malte to bilder av henne.

• Kathleen G. Arthur (2004): «Images of Clare and Francis in Caterina Vigri's Personal Breviary». Franciscan Studies. 62 (62): 177–192. doi:10.1353/frc.2004.0006. S2CID 191454798.

— (2005). «"Il breviario di Santa Caterina da Bologna e 'l'arte povera' clarissa.» In G. Pomata; G. Zarri (eds.). I Monasteri femminili come Centri di Cultura fra Rinascimento e Barocco.

— (2018). Women, Art and Observant Franciscan Piety. Caterina Vigri and the Poor Clares in Early Modern Ferrara. Amsterdam: Amsterdam University Press. ISBN 978-94-6298-4332.

• Marco Bartoli: Caterina, la Santa di Bologna, EDB 2003
• Illuminata Bembo: Specchio di Illuminazione, Vita di S. Caterina a Bologna, 1469
• Elisabeth Bäbler, Susanne Ernst, Elisabeth Zacherl: Katharina Vigri von Bologna (1413–1463), Leben und Schriften. Fachstelle Franziskanische Forschung, Munster 2012, ISBN 978-3-8482-1026-8
• Whitney Chadwick: Women, Art and Society, Thames and Hudson, London 1994
• Stephen Donovan: St. Catherine of Bologna Catholic Encyclopedia, III
• Vera Fortunati og Claudio Leonard (red.) (2004): Pregare con le Immagini, Il breviario di Caterina Vigri. Ed. del Galluzzo, Ed. Compositori.
• Elizabeth Fries Ellet: Women Artists In All Ages And Countries, New York: Harper & Brothers Publishers, 1859
• Silvia Evangelisti: Nuns: a history of convent life, 1450–1700. Oxford University Press, 2007
• Vera Fortunati; Claudio Leonardi (utg.): Pregare con le Immagini, Il breviario di Caterina Vigri. Ed. del Galluzzo, Ed. Compositori, 2004
• Urte Krass: Vom schönsten Heiligenkörper der Welt zur Herrin der Schlangen. Verlebendigung und Sichtbarmachung des Leichnams der Caterina Vigri von Bologna (gest. 1463). I: Thomas Macho, Kristin Marek (utg.): Die neue Sichtbarkeit des Todes. Wilhelm Fink, München 2007, ISBN 978-3-7705-4414-1, S. 263–293.
• Serena Spanò Martinelli: Il processo di canonizzazione di Caterina Vigri. 2003
• Giulio Morina: Vita della Beata Caterina da Bologna. Descritta in pittura. Ed. Pazzini, 2002
• Per Einar Odden: «Den hellige Katarina av Bologna (1413-1463)». Den katolske kirken (på norsk). Besøkt 19. juni 2011. 
• Renzo Ricciardi: Santa Caterina da Bologna. Ed. Tipografia del Commercio, Bologna 1979
• Paola Rubbi: Una Santa, una Città, Caterina Vigri, co-patrona di Bologna. Ed. del Galluzzo 2004
• Walter Shaw Sparrow (utg.): Women Painters of the World from the Time of Caterina Vigri 1413–1463 to Rosa Bonheur and the Present Day. Hodder & Stoughton, London 1905
• Silvia Serventi (red.) (2000). Caterina Vigri, Laudi, Trattati e Lettere. Florence: SISMEL.
• Santa Caterina da Bologna. Dalla Corte Estense alla Corte Celeste. Ed. Barghigiani, 2001
• Caterina Vigri, la Santa e la Città, Atti del Convegno. Bologna, 13-15 novembre 2002. Ed. Galluzzo, 2004
• (de) Jürgen Seidel: «KATHARINA von Bologna (C. Bononsiensis / Caterina Vigri, Nigri, Negri/)» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 3, Herzberg 1992, ISBN 3-88309-035-2, sp. 1217–1218.
• (sv) Katarina från Bologna i Nordisk familjebok (2. utgave, 1910)