Konstruktivisme

Uencyklopedisk: Denne artikkelen er etter noens mening ikke i samsvar med Wikipedias regler for hvordan artikler bør se ut. Dette kan løses på flere måter: Artikkelen kan skrives om og gis en grundig opprydning i henhold til våre formateringsregler for tekst og våre overordnede retningslinjer. Artikkelen kan reduseres til en kort, definerende artikkel, der brødtekst bør inneholde minst 100 tegn, heriblant mellomrom, og deretter merkes med {{spire}}. Artikkelen kan slettes og påbegynnes på nytt.

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

Konstruktivisme betegner en form for samfunnsfilosofi som hevder at den sosiopolitiske verden og dens bestanddeler bare er tilgjengelige som studieobjekter i kraft av at de på forhånd er blitt kategorisert som slike.

Innen statsvitenskapens kretser er det liten enighet om hva konstruktivisme egentlig er. Det eksisterer flere ulike kategoriseringsprinsipper. For eksempel vil noen kalle alle tilnærminger som ikke er basert på rasjonalistiske tilnærminger, for konstruktivistiske. Andre knytter begrepet mer spesifikt til en gruppe med tett relaterte ontologiske tilnærminger.

Det er komplisert å avdekke konstruktivismens sentrale antagelser på en ukontroversiell måte. Likevel kan det hevdes at de fleste konstruktivister enes om at sosiale regler er fundamentale i verdenspolitikken.

Konstruktivisme kan derav kategoriseres som en ontologisk tilnærming, som hevder at sosiale regler – delt forståelse av fenomen, normer og identitet – er skapt både fra praksis og sosial interaksjon; og konstituerer en sentral del av den internasjonale politikkens struktur. Innenfor denne strukturen er mange divergerende teorier relevante.

Konstruktivistiske tilnærminger innenfor internasjonal politikk-feltet av statsvitenskap er mangfoldige. Noen teoretikere vektlegger kulturens rolle, andre retter søkelyset mot normer i samfunnet, mens en tredje tilnærming fokuserer på hvordan aktørers identitet formes og endres i samspill med andre aktører og institusjoner. Man opererer med ulike typer konstruktivisme, en inndeling skiller mellom sosial konstruktivisme, logisk konstruktivisme og dekonstruktivisme.

Sosial konstruktivisme innebærer at de begreper og klassifikasjoner som konstituerer virkeligheten som en erkjennbar orden, er et resultat av de sosiale konvensjoner som uttrykkes i og gjennom språklig adferd. Dermed anses virkeligheten i siste instans å være betinget av disse konvensjonene.

Logisk konstruktivisme innebærer at de begreper og klassifikasjoner som konstituerer virkeligheten som en erkjennbar orden, gjør dette ved å angi betingelsene for viten, og at man derfor i bunn og grunn kan ha viten om virkeligheten i kraft av disse betingelsene.

Dekonstruktivisme innebærer at det er mulig å blottlegge og kritisere gyldigheten av utsagn om virkelighetens beskaffenhet ved å utforske dens potensielle betingelser, enten gjennom de språklige konvensjoner eller gjennom de logiske reglene som styrer produksjonen av disse utsagnene og vilkårene for deres gyldighet.

Konstruktivisme er i noen tilfeller vurdert som en ny tilnærming. I realiteten er konstruktivismen en gammel metodologi som kan spores tilbake til det attende århundre. Den italienske filosofen Giambattista Vico regnes som en av de første som kan relateres til termen konstruktivisme. Ifølge Vico er den naturlig verden skapt av gud, men den historiske verden er skapt av mennesket. Historien er ifølge dette synet en prosess i kontinuerlig endring, hvilken mennesket er en integrert part i. Mennesket skaper således sin egen historie. Med henvisning til statsdannelser er således stater historiske konstruksjoner. Stater er kunstige kreasjoner og således er statssystemet.

Fremveksten av moderne konstruktivisme kan sees som en reaksjon på den positivistiske tilnærmingens dominans innen metodologidebatten på midten av det tyvende århundre. Den positivistiske tilnærmingen, herunder spesielt Behaviorismen, ble kritisert fra mange hold. Men den kritikken som er relevant i forhold til konstruktivismen kom fra en retning som senere er blitt samlet under overskriften «fortolkningsbasert tilnærming».

Et annet mye brukt begrep er hermeneutikk (fra gresk fortolkning eller forståelse). Under denne konseptualiseringen finner vi også konstruktivismen. Begrepet henspiller på at noen er interessert i å få tak i hvordan mennesker konstruerer (fortolker og lager) sin virkelighet. Utgangspunktet for denne retningen var en forståelse av at samfunnsvitenskap – det å studere hvordan mennesker tenker og handler – er noe helt annet en naturvitenskap. Det ble hevdet fra konstruktivistisk side, i opposisjon til positivistenes antagelser, at det var meningsløst å snakke om en objektiv virkelighet, det vil si en sosial virkelighet som var lik for alle. En slik form for objektivitet ville i praksis bety at alle mennesker oppfatter et fenomen på samme måte.

Det sentrale begrepet i konstruktivismen er intersubjektivitet. Det ontologiske utgangspunktet er at all kunnskap er subjektiv . Intersubjektivitet betyr at man setter enighet mellom mennesker i stedet for sannhet. Dermed kan vi også snakke om en virkelighet som transcenderer. Går på tvers av ulike grenser satt av en spesifikk kontekst.

• Michael Barnett
• Jacques Derrida
• Martha Finnemore
• Peter J. Katzenstein
• Friedrich Kratochwil
• Nicholas Onuf
• John Ruggie
• Kathryn Sikkink
• Alexander Wendt