Knut den mektige

Knut den mektige Knud II den store Canute the Great Konge av England og Danmark
Født		ca. 995 Danmark
Død		12. november 1035 Shaftesbury, Dorset
Beskjeftigelse		Monark, skribent
Embete		Engelsk monark (1016–1035) Danmarks monark (1018–1035) Norges konge (1028–1035)
Ektefelle		Emma Alfiva (frille)
Far		Svein Tjugeskjegg[1][2]
Mor		Świętosława av Polen[1][2]
Søsken		Gyda Sveinsdatter[1] Estrid Margarete Sveinsdatter Harald Sveinsson Olof Skötkonung
Barn		Harald Harefot Hardeknut Svein Knutsson Gunhild
Nasjonalitet		Kongeriket Danmark Nordsjøimperiet
Gravlagt		Winchesterkatedralen
Annet navn		Lambart Knut Sveinsson
Regjeringstid		England: 1016–35 Danmark: 1018–35 Norge: 1028–35
Knut den mektige på Commons

Knut den mektige (norrønt: Knútr inn ríki), født ca. 995, død 12. november 1035, også omtalt som Canute på engelsk, var konge av England fra 1016 til 1035 og av Danmark fra 1018 til 1035. Han var anerkjent som overherre av Norge fra 1028 til 1035. Samlet ble dette riket av moderne historikere omtalt som «Nordsjøriket». Han styrte fra England hvor han var en reell konge og via stedfortredere i Danmark og Norge.^[3] Av den grunn fikk han tilnavnet «den store» i Danmark og England, og «den mektige» i Norge. Etter hans død overtok hans etterkommere, men de døde i løpet av det første tiåret. Med den normanniske erobringen av England i 1066, ble hans arv og omdømme i stor grad glemt. I England er han i dag alment kjent og husket via legenden om «Kong Canute og bølgene», som feiltolker ham som en villedet monark som tror at han har superkrefter, mens den opprinnelige legenden handler om en klok konge som irettesatte smigeren til hoffet ved å slå fast at kongen ikke står over Gud.^[4]

Som en dansk fyrste vant Knut den engelske tronen ved erobring i 1016 og som arvtager av sin far Svein Tjugeskjegg etter århundrer av vikingaktivitet i nordvestlige Europa, og særlig på de britiske øyer. Da han senere overtok den danske trone i 1018, brakte han kongedømmene Danmark og England inn under en monark. Knut søkte å holde på sin maktbase ved å forene daner og engelskmenn under kulturelle bånd ved skikker, inngifte og rikdom, foruten også ved ren brutalitet. Etter et tiår med konflikt med motstandere i Skandinavia, krevde Knut også kongekronen i Norge ved oppmøte i Trondheim med en hær i 1028. Den svenske byen Sigtuna synes å være holdt av Knut, eller han hadde innflytelse der ved at han fikk mynter preget som navnga ham som «konge», men det er ingen fortellinger eller nedtegnelser om at han okkuperte stedet.^[5]

Etter at hans far kong Svein Tjugeskjegg døde i 1014, utropte hæren hans ham til konge av England mens høvdingene i hjemlandet Danmark utropte den eldre broren Harald Sveinsson til konge av Danmark. Sannsynligvis hadde det vært kong Sveins intensjon at brødrene skulle arve hvert sitt rike. Da broren Harald døde fire år senere, arvet Knut også Danmark. I England skulle flere kamper til for å vinne makten over det meste av England da den forviste kong Æthelred II av England kom tilbake ved Sveins død. I samarbeid med den senere Olav den hellige ble Knut konge av England i 1016. I 1017 giftet han seg strategisk med kong Æthelreds enke, Emma av Normandie. Hun var datter av Robert, hertug av Normandie. Knuts søster, Estrid (datter av Svein og Sigrid Storråde), giftet seg med broren til hertugen, Richard. Olav Haraldsson (den senere Olav den hellige) og Anund Jakob av Sverige i tillegg til jarl Ulf Torgilsson inngikk et forbund mot kong Knut. I 1026 seiret Knut over dem i slaget ved Helgeå i Skåne. Samme år skal han ha latt Ulf jarl myrde i Roskilde domkirke. I 1028 gikk Knut til angrep mot Norge med en stor flåte. Nordmennene underkastet seg ham og tvang Olav Haraldsson til å flykte. Han innsatte først sin søstersønn Håkon Eiriksson Ladejarl som visekonge. Da denne druknet, innsatte Knut sin egen sønn Svein Knutsson og hans mor Ælfgifu (kalt for Alfiva i de norrøne kildene) til å administrere Norge, noe som feilet stort.^[6]

Som engelsk konge var det viktig for ham å framstille seg selv som en kristen monark. Hans besittelser av Englands bispedømmer og de i Danmark, de sistnevnte gjort krav på av det tysk-romerske rike erkebispedømmet Hamburg-Bremen, var en kilde av stor prestisje og innflytelse innenfor den katolske kirke og blant kristne magnater. Etter hans seier i 1026 mot nordmenn og svenskene, reiste han tilbake via Roma hvor han var til stede ved kroningen av den tysk-romerske keiseren. Han bygget en allianse med keiser Konrad ved trolovet sin unge datter Gunnhild til hans sønn Henrik III, skjønt de ble ikke gift før i 1036, året etter hans død. Angelsaksiske konger benyttet tittelen «konge av de engelske». Knut var ealles Engla landes cyning, «konge av alle i England». Middelalderhistorikeren Norman Cantor karakteriserte Knut som «den mest effektive konge i angelsaksisk historie.»^[7]

Knut var sønn av den danske konge Svein Tjugeskjegg, som var sønn og arving av kong Harald Blåtann, og kom således fra en kongeslekt som var sentral i dannelsen av Danmark som et samlet kongedømme.^[8] Hverken sted eller nøyaktig dato for Knuts fødsel er kjent. Hardeknut den første var en halvt historisk, halvt legendarisk grunnlegger av den danske kongeslekten på begynnelsen av 900-tallet, og hans sønn, Gorm den gamle, ble den første i den offisielle slektsrekken («den gamle» i hans navn indikerer dette). Harald Blåtann, som var sønn av Gorm og ble bestefar til Knut, var dansk konge da kristendommen ble innført i Danmark, og den første danske konge som aksepterte den kristne tro, skjønt hans sønn Svein avviste den nye religionen. Knut var kanskje rundt to år gammel da hans far overtok den danske tronen.

Krøniken Chronicon av Thietmar av Merseburg og Encomium Emmæ forteller at Knuts mor var en datter av Mieszko I av Polen. Norrøne kilder fra senmiddelalderen, mest framtredende Heimskringla av Snorre Sturlason, oppgir også en polsk prinsesse som Knuts mor, men som navngis som Gunhild og en datter av Burislav, konge av Vendland.^[9] Ettersom i de norrøne sagaene alltid omtaler kongen av Vendland som «Burislav», er det forenlig at hennes far var Mieszko, og ikke hans sønn Bolesław. Adam av Bremen i Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum er i en særstilling ved å likestille Knuts mor (som han ikke oppgir med navn) med den tidligere dronning av Sverige, hustru av Erik Seiersæl, og ved dette ekteskap mor til Olof Skötkonung.^[10] Noe som gjør dette mer komplisert er at Heimskringla og andre sagaer også hevder at Svein giftet seg med Erik Seiersæls enke, men framstilles som særskilt annerledes person i disse tekstene, navngitt som Sigrid Storråde, og som det synes som om Svein giftet seg med etter at Gunhild, den slaviske prinsesse som fødte Knut, har dødd.^[11] Det er ulike teorier om antallet og opphavet til Sveins hustru(er), men ettersom Adam av Bremen er den eneste kilden som likestiller identiteten med mor til Knut og Olof Skötkonung er det ofte forstått som en feil hos Adam, og det er ofte antatt at Svein hadde to hustruer, den første var Knuts mor og den andre var den tidligere dronning av Sverige. Knut hadde også en bror, Harald Sveinsson, som ble utsett til å arve kongetronen i Danmark, ikke Knut. I moderne tid er Gunhild blitt identifisert med en polske prinsessen Świętosława.^[12]

En del hentydninger til Knuts barndom kan bli funnet i Flatøybok, et islandsk manuskript fra 1200-tallet, som forteller at han ble opplært i våpenbruk av høvdingen Torkjell Høge,^[13] bror til Sigvalde jarl, og jarl av Jomsborg og de mer eller mindre legendariske jomsvikingene ved deres festning, antatt lokalisering på øya Wolin i Østersjøen i det nordvestre Polen. Knuts fødsel, som hans mors navn, er ukjent. Samtidige tekster som Chronicon og Encomium Emmæ nevner det ikke. Likevel, i et kvad av Ottar Svarte, Knútsdrápa, er det et utsagn at Knut var «av ikke stor alder» da han først gang dro i krig.^[14] Den nevner også et slag identifiserbart med Svein Tjugeskjeggs invasjon av England og angrep på byen Norwich i tidsrommet 1003-1004, noe som skjedde etter massakrene på Sankt Brictiusdagen i 1002, hvor engelskmennene drepte daner boende i England. Om Knut faktisk fulgte med på dette krigstoktet, kan hans fødselsdag være nærmere 990 eller selv 980. Om ikke, og om skaldens poetiske vers er en referanse til et annet angrep, eksempelvis Sveins erobring i tidsrommet 1013-1014, vil det antyde en fødselsdato nærmere år 1000.^[15] Det er et avsnitt i Encomium Emmæ som refererer til den hæren som Knut ledet i hans erobring av England i 1015-1016 ved at «ingen mann var svekket av alder, (...), alle sterke med kraften av voksen alder.»^[16]

I Knytlinga saga finnes det en beskrivelse av Knuts ytre og vesen:

Knut var meget stor av vekst og meget sterk og en prektig mann å se på, bortsett fra at hans nese var tynn, rett høy og noe krum; han var lys i huden, men vakkert hår og brede skuldre; med øyne var han bedre utstyrt enn noen annen: de var både vakre og skarpe. Han var en gavemild mann, en stor kriger og meget våpendjerv, dertil seierrik, en stor lykkemann i alt som vedrører makt og herredømme. Han var ikke noen overveldende klok mann, og det samme gjaldt kong Svein, og før ham Harald og Gorm at de var ikke direkte vise menn.^[17]

Knapt noe er sikkert kjent om Knuts liv før det året da han var en del av den danske hæren som hans far Svein Tjugeskjegg ledet i sin invasjon av England sommeren 1013. Torkjell Høge, Knuts mentor, hadde herjet i England siden 1009, men hadde gått over Æthelred med 45 skip i avsky over at hans folk hadde myrdet erkebiskop Ælfheah til tross for hans protester. I tillegg til massakrene på Sankt Brictiusdagen, kan Svein ha fått ytterligere motivasjon ved Torkjells forræderi ved å bli Æthelreds mann. Den engelske motstandsviljen var blitt svekket ved de danske herjingene i 1009-1013, og angelsakserne hadde mistet troen på Æthelreds evne til å lede dem.^[18]

Svein seilte til Humber med flåten, og gjorde landgang opp elven Trent ved Gainsborough.^[19] Uten å forlate byen ble han akseptert som konge av de av norrøn slekt i Northumbria, Linsey, hele forbundet av de fem burgher og hele danske Danelagen. Deretter krevde han hester og forsyninger for å kunne angripe de områdene som var lojale til Æthelred. Oxford og Winchester overga seg straks han kom utenfor deres forsvarsverker, og med østlige delene av Mercia og sentrale Wessex kontrollert ved gisler, vendte han seg mot London som var holdt av Æthelred med støtte fra Torkjells flåte. Et direkte angrep feilet, og han angrep deretter resten av Wessex og mottok underkastelse av de angelsaksiske høvdingene. Da London overga seg, mistet Æthelred sin siste base og var avhengig av Torkjell for ved juletider å kunne flykte til Normandie hvor han tidligere hadde sendt sin hustru Emma og deres barn. Han etterlot Svein i militær besittelse av hele England, og Den angelsaksiske krønike noterte at «hele nasjonen anså ham som konge i alle henseender».^[20] I løpet av vinteren mens Svein var i prosessen å konsolidere sitt kongedømme, var Knut etterlatt med ansvaret for flåten og basen i Gainsborough.

Situasjonen endret seg brått da Svein døde etter noen få uker som konge i Gainsborough ved kyndelsmesse, det vil si søndag den 3. februar 1014.^[21] Harald etterfulgte ham som konge i Danmark mens mannskapet ombord på den danske flåten ved Trent øyeblikkelig ga sin troskap til Knut, den yngste av Sveins to sønner. I mellomtiden sendte de angelsaksiske stormennene bud til Normandie om Æthelred om at de ville godta ham som konge igjen under betingelsen om at han lovte reformer og tilgi alt som var blitt sagt og gjort i tiden han var eksil. Betingelsene viste at mange av de stormennene som hadde underkastet seg Svein ikke hadde hatt tillit til sin tidligere konge. Før april var det samlet en hær som Æthelred reiste nordover mot danene i Linsey. De danske forberedelsene var ikke fullført og Knut var en ung og uerfaren hærfører som valgte å trekke sin hær ut av England.^[20]

Før Æthelred hadde kommet fram til Linsey hadde flåten seilte sørover og satte gislene i land ved Sandwich, men først lot Knut dem grusomt mishandle ved å kappe av dem kroppsdeler, som neser og hender.^[22] Ved å trekke seg ut etterlot han også sine lokale allierte i Linsey til sin skjebne, og til de militære henrettelsene som Æthelred nådeløst gjennomførte. I henhold til Frank Stenton ble Knut og Æthelred antagelig hatet med lik intensitet i Linsey og de anglo-danske regionene. Det kan forklare hvor Æthelreds sønn Edmund med letthet kunne bli godtatt som herre over nordlige Danelagen noen måneder senere mot sin fars vilje.^[23] I Danmark var Knuts forhold til sin bror Harald vennskapelig. Harald lot Knut samle en hær og en flåte i danske havner med den hensikt å invadere England og kreve kongeverdigheten slik hans far hadde gjort.^[22]

I Haralds levetid kunne Knut aldri benytte alle ressurser i Danmark. Han var avhengig av allierte. Blant de danske allierte var hertug Bolesław I av Polen og en slektning av de danske kongene. Han lånte en del polske krigere,^[24] sannsynligvis grunnet en forpliktelse gitt til Knut og Harald da de om vinteren «dro til venderne» for hendte tilbake deres mor til det danske hoff. Hun hadde blitt forvist av deres far etter den svenske kongen Erik Seiersæl døde i 995 og Svein giftet seg med Sigrid Storråde, den svenske dronningmoren. Dette ekteskapet dannet en allianse med Eriks sønn og etterfølger, Olof Skötkonung, og herskerne i Danmark.^[24] Det var helt klart svensker representert i den danske flåten. En annen som var inngift med det danske kongehuset var den norske ladejarlen Eirik Håkonsson, og samhersker av Norge sammen med sin bror Svein Håkonsson. Eiriks deltagelse i invasjon førte til at han etterlot sin sønn Håkon for å herske over Norge sammen med sin onkel.

Knut selv var en hærfører uten erfaring og omdømme. I henhold til Frank Stenton var det kun mulig å samle en hær av nødvendig størrelse ved at han hadde omdømmet til Eirik Håkonsson til hjelp. «Eirik, som hadde vunnet sine første slag tretti år tidligere, var antagelig den mest kjente hærføreren i den skandinaviske verden», og var den beste rådgiveren, «med et anstrøk humanitet og uselviskhet», som Knut kunne få ved begynnelsen av en karrière bygd på erobring. Ved å delta lånte han Knut et navn som var kjent over hele Norden.^[23]

Sommeren 1015 seilte Knuts flåte mot England med en hær bestående av kanskje 10 000 menn på rundt 200 langskip. Antallet skip er omstridt. Adam av Bremen hevdet at 1000 skip deltok, mens Thietmar av Merseburg hevder at antallet var 340, hver med 80 mann ombord, det vil si rundt 30 000 menn.^[25] Før de seilte fikk den uventet deltagelse fra Torkjell Høge som brakte med seg ni skip fra England. Ingen kilder i middelalderen har gitt noen forklaring hvorfor han hadde forlatt Æthelreds tjeneste. Med Torkjell fikk Knut en erfaren hærfører som i tillegg hadde intim kunnskap over de ledende stormennene i England.^[26] Samtidig som Torkjell forlot Æthelreds tjeneste, forlot også nordmannen Olav Haraldsson hans tjeneste. Olav var den som fraktet Æthelred over den engelske kanal da han ble konge på nytt. Sommeren 1015 seilte han mot Norge som var nesten demilitarisert etter at jarl Eirik hadde samlet en norsk hær for å følge Knut mot England.^[27] Invasjonshæren ble involvert i tett og uhyggelig krigføring med de engelske i de nesten fjorten månedene. Praktisk talt alle slagene ble utkjempet med den eldste sønnen til Æthelred, Edmund Jernside.

I henhold til Peterborough-krøniken, en av versjonene av Den angelsaksiske krønike, kom Knut tidlig i september 1015 «inn til Sandwich og seilte rett avsted rundt Kent til Wessex til han kom til munningen av elven Frome, og herjet i Dorset og Wiltshire og Somerset,»^[28] og begynte en militær kampanje med en intensitet som ikke hadde vært sett siden Alfred den stores dager.^[22]

Wessex, som lenge hadde var styrt av dynastiet til Alfred og Æthelred, underkastet seg til Knut i slutten av 1015, som det hadde gjort for hans far to år tidligere.^[22] Ved dette tidspunktet deserterte den opportunistiske Eadric Streona, ealdorman av Mercia, fra Æthelred sammen med 40 skip og deres mannskap og slo seg sammen med Knut.^[29] De 40 skipene som Eadric kom med var antagelig de som Torkjell hadde etterlatt i England mens han seilte med 9 til Danmark.^[30]

Tidlig i 1016 krysset nordboerne Themsen og herjet Warwickshire mens Edmund Jernside forsøkte uten å lykkes å samle en opposisjon. Krøniken sier at den angelsaksiske hæren ble oppløst ettersom konge og borgerne fra London ikke var til stede.^[22] Midtvinters herjet og plyndret Knut seg nordover over østlige Mercia. Ytterligere en innkalling brakte angelsakserne sammen, og de ble da møtt av kongen, skjønt «det kom til ingenting som så ofte før,» og Æthelred reiste tilbake til London ettersom han fryktet forræderi.^[22] Edmund dro deretter mot nord for å slå seg sammen med Uhtred, jarl av Northumbria, og sammen herjet de Staffordshire, Shropshire og Cheshire i vestlige Mercia,^[31] muligens rettet de angrep mot eiendommene til Eadric Streona. Knut okkupasjon av Northumbria tvang Uhtred til å reise hjem for å underkaste seg Knut,^[32] som synes å ha konspirert med en rival av Uhtred i Northumbria som drepte ham og hans følge. Eirik Håkonsson, antagelig med annen styrke av nordboere, kom til for å støtte Knut ved dette tidspunktet,^[33] og den erfarne norske jarlen fikk ansvaret for styringen av Northumbria.

Edmund Jernside, det folkelige tilnavnet hadde han fått grunnet sin tapperhet, forble i London, fortsatt selvstendige bak dens bymurer, og da den syke Æthelred døde den 13. april 1016 ble Edmund valgt som den neste angelsaksiske kongen ved å være den ene som kunne stå opp mot Knut og hans hær.

Knut avanserte sørover igjen og den danske hæren delte seg tilsynelatende, hvor en del tok seg av Edmund som hadde brutt ut av London før Knut hadde fullført å omringe byen, og resten tok seg av beleiringen. Edmund dro for å samle en hær i Wessex, det sentrale området for det tradisjonelle angelsaksiske monarkiet i England. Ved London ble det bygget diker langs de nordlige og sørlige flankene og det ble gravd en kanal langs bredden av Themsen sør for byen slik at langskipene kunne hindre kommunikasjon og transport oppover elven.

Det kom til slag ved Penselwood i Somerset, med en høyde i Selwood Forest som det mest sannsynlige stedet,^[31] og deretter et påfølgende slag ved Sherston i Wiltshire som ble hardt utkjempet i over to dager uten at noen av sidene klarte å vinne.^[34]

Edmund greide midlertidig å avlaste London, drev fienden vekk og beseiret dem etter å ha krysset Themsen ved Brentford.^[31] Etter å ha fått tunge tap trakk han seg tilbake til Wessex for å samle nye tropper, and danene gjenopptok beleiringen av London. Etter enda et mislykket angrep dro de over til Kent og et nytt slag ble utkjempet ved Otford. Ved dette tidspunktet deserterte Eadric Streona og gikk over til Edmund igjen,^[35] og Knut seilte nordover over utløpet til Themsen til Essex, og dro fra en landgang opp elven Orwell for å herje og plyndre i Mercia.^[31]

Den 18. oktober 1016 var danene engasjert av Edmunds hær mens de trakk seg mot sine skip, noe som førte til slaget ved Assandun, utkjempet enten ved Ashingdon i sørøst, eller Ashdon i nordvestlige Essex.^[36] I den påfølgende striden trakk brått Eadric Streona sine stryker ut av slaget. Det har vært mistenkt at det var planlagt med Knut at han gikk over til den angelsaksiske siden. Med betydelige tropper ikke engasjert, ble Edmunds hær underlegen og det endte i tungt nederlag.^[37] Mange av de angelsaksiske lederne ble drept i slaget, blant dem Ulfkell Snilling fra East Anglia. Edmund flyktet vestover og Knut forfulgte ham inn i Gloucestershire, og enda et slag ble antagelig utkjempet i nærheten av Deanskogen da Edmund hadde en allianse med en del av waliserne.^[31]

På en øy i Severn i nærheten av Deerhurst møttes Knut og Edmund, som hadde blitt såret i kampene, for å forhandle en fredsavtale. De to kongene ble enige om gjensidig vennskap, en utbetaling av en fast sum til Knuts hær, og en deling av England hvor Wessex ble beholdt av Edmund og resten av landet bortenfor Themsen til Knut. London havnet innenfor Knuts grenser og måtte betale sin egen fred. Det var en avtale som indikerte framtidige vanskeligheter og påførte en delt troskap for hver eneste adelsmann som hadde eiendommer i både Wessex og Mercia. Men før det kunne skje døde Edmund den 30. november 1016, kun uker etter avtalen, og Knut ble akseptert som konge av hele England.^[38] Omstendighetene for Edmunds død er ukjente. Muligens var det virkningene av hans sår, selv om en del kilder hevdet at han ble myrdet.^[39][40]

Knut ble kronet som engelsk konge i London i jula og med anerkjennelse av adelen i januar det neste året ved Oxford. Ved et stort nasjonalt rådsmøte kom danene og angelsakserne sammen for å diskutere betingelsene for hvordan de skulle leve sammen. Det ble bestemt at Edgars lov skulle gjelde i hele riket.^[41]

Primære kilder

• Adam av Bremen (1917): Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontifificum, or History of the Archbishops of Hamburg-Bremen. Engelsk oversettelse av F. J. Tschan., Hamburg: Hahnuni
• Campbell, Alistair, red. (1998): Encomium Emmae Reginae, London: Cambridge University
• Henry av Huntingdon (1853): The Chronicle of Henry of Huntingdon, comprising The History of England, From the Invasion of Julius Caesar to the accession of Henry II. Engelsk oversettelse ved T.A.M. Forester, London: Henry, G. Bohn
• Snorre Sturluson (2009): Heimskringla, flere utgaver, her Snorres kongesagaer, «Stormutgaven», J.M. Stenersens forlag
• Swanton, Michael, red. (1996): The Anglo-Saxon Chronicle, New York: Routledge, ISBN 0-415-92129-5
• Thietmar (1962): Chronik: Chronicon; Neu übertragen und erläutert von Werner Trillmich. Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft
• William av Malmesbury (1998): Gesta Regnum Anglorum. Engelsk oversettelse ved R.A.B. Mynors, Oxford: Clarendon Press

Andre kilder

• Ellis, P.B. (1993): Celt & Saxon, Suffolk: St. Edmundsbury Press
• Forte, A. et al. (2005): Viking Empires (1. utg.), Cambridge: Cambridge University Press, ISBN 0-521-82992-5
• Frank, R. (1999): King Cnut in the verse of his skalds. In The Reign of Cnut, London: Leicester University Press, ISBN 0-7185-0205-1
• Hudson, B.T. (1994): Knutr & Viking Dublin, Scandinavian Studies
• Jones, Gwyn (1984): A History of the Vikings (2. utg.), Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-285139-X
• Lawson, M.K. (2004): Cnut – England's Viking King (2. utg.), Stroud: Tempus, ISBN 0-7524-2964-7
• Olsen, O. (1992): «Christianity & Churches» i: From Viking to Crusader – The Scandinavians & Europe 800–1200, København: Nordic Council Of Ministers
• Ranelagh, John O'Bernie (2001): A Short History of Ireland, Cambridge: Cambridge University Press, ISBN 0-521-46944-9
• Sawyer, P. (1997): The Oxford Illustrated History of the Vikings (1. utg.), Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-820526-0
• Skaaning, Poul (2010): Knud den Store. Drømmen om nordsøimperiet 1014-1066. København: Hovedland
• Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, 3. utg., Oxford: Clarendon Press
• Trow, M.J. (2005): Cnut – Emperor of the North, Stroud: Sutton, ISBN 0-7509-3387-9

• «Knut den mektige», artikkel fra Store norske leksikon

Forgjenger  Edmund Jernside	Konge av England 1016–1035	Etterfølger Harald Harefot
Forgjenger  Harald Sveinsson	Konge av Danmark 1018–1035	Etterfølger Hardeknut
Forgjenger  Olav den hellige	Konge av Norge 1028–1035	Etterfølger Svein Knutsson