Franz Anton Mesmer

Franz Anton Mesmer
Født		Franciscus Antonius Mesmer 23. mai 1734[1][2][3][4] Iznang (Det tysk-romerske rike, Moos, Prince-Bishopric of Konstanz)[5]
Død		5. mars 1815[1][2][4][5] (80 år) Meersburg (Det tyske forbund, Storhertugdømmet Baden)[5]
Beskjeftigelse		Lege, magnetizer, astronom
Akademisk grad		Dr.med. (1766) (utdannet ved: Universitetet i Wien)
Utdannet ved		University of Dillingen (1752–1754) (studieretning: teologi)[6] Universität Ingolstadt (1754–) (studieretning: teologi)[7][6] Universitetet i Wien (1759–1766) (studieretning: medisin)[8][6]
Ektefelle		Anna Maria von Posch (1768–) (bryllupssted: Stefansdomen)[9]
Far		Anton Mesmer[10]
Mor		Maria Ursula Mesmer
Nasjonalitet		Det tysk-romerske rike
Gravlagt		Meersburg
Medlem av		Bayerische Akademie der Wissenschaften (1775–)
Utmerkelser		Æresborgerskap (1798) (Den helvetiske republikk)
Signatur
Franz Anton Mesmer på Commons

Franz Anton Mesmer (født 23. mai 1734 i Isnang ved Bodensjøen i Tyskland, død 5. mars 1815) var en tysk naturforsker og lege som oppdaget det han kalte «animalsk magnetisme» (magnétisme animal på fransk, fra latin animus som betyr «pust, ånde»). Han mente det fantes et usynlig «fluidum» i og mellom alle kropper som magnetisk energi kunne virke gjennom, og utledet en ritualliknende behandlingsmetode for nervøse lidelser og en rekke andre sykdommer. Mesmer virket for det meste i Wien (1768-1778) og i Paris (1778-1784).

I Frankrike ble Mesmers oppdagelse etterhvert ettergått av en undersøkelseskommisjon som mente at behandlingsmetoden, i den grad den virket, bygde på innbilninger og ikke på noen ny fysisk substans. Kommisjonen kom til et negativt resultat, og Mesmer trakk seg tilbake. «Dyrisk magnetisme» og «mesmerismen» regnes imidlertid som en forløper for hypnotismen; ved å videreføre Mesmers tanker, utviklet James Braid hypnose som metode i 1842. Undersøkelsene av «animal magnetisme» er også en tidlig registrering av placeboeffekten.

Franz Anton Mesmer var sønn av forstmester Anton Mesmer (1701—etter 1747) og hans hustru Maria/Ursula (født Michel; 1701—1770).^[11] Etter studier ved jesuittenes universiteter i Dillingen og Ingolstadt, begynte han på medisistudier ved universitetet i Wien i 1759. I 1766 publiserte han et doktorarbeid med den latinaske tittel De planetarum influxu in corpus humanum (Om planetenes innflytelse på menneskekroppen), som drøftet månens og planetenes innvirkning på menneskets kropp og sykdommer. Dette var ikke medisinsk astrologi. Han bygget på Isaac Newtons teori om tidevannet, og spekulerte på om visse svingninger i menneskekroppen kunne korreleres til solens og månens bevegelser.^[12] Informasjon sammensatt av Frank A. Pattie kan tyde på at Mesmer plagerte^[13] avhandlingen fra arbeider^[14] av Richard Mead, en eminent engelsk lege og Newtons venn. Men på denne tid var det ikke forventet at doktorarbeider måtte være egen forskning.^[15]

I januar 1768 giftet Mesmer seg med Anna Maria von Posch, en rik enke, og etablerte seg som lege i Wien. Om sommere bodde han på landstedet og ble en kunstmesén. I 1768, da hoffintriger forhindre oppførelsen av La finta semplice (K. 51), som den 12-årige Wolfgang Amadeus Mozart hadde komponert 500 siders musikk for, skal Mesmer ha ordnet seg slik Mozarts Bastien und Bastienne (K. 50), en enakrers operaa, ble oppdørt i hands hage,^[16]. Mozart-biografen Nissen hevder at det ikke finnes holdepunkter for at denne forestillingen fant sted. Mozart mintes imidlertid hans gunst ved å ta med en komisk referanse til Mesmer i sin opera Così fan tutte.

I 1774 produserte Mesmer et «kunstig tidevann» i pasienten Francisca Österlin som led av husteri. Han lot henne svelge en mikstur inneholdende jern, og festet magneter på forskjellige kroppsdeler. Hun meldte da at hun følte strømmer av mystiske strømninger gjennom kroppen, og at dette lindret hennes symptomer i flere timer. Mesmer trodde ikke at det var magnetene alene som hadde frembragt lindringen. Det dreide seg om «animalsk magnetisme», trodde han. Etter en kort tid gikk han bort fra bruken av magneter i sitt legevirke.

Samme år samarbeidet han med jesuittpater Maximilian Hell.

I 1775 fremførte Mesmer sin vurdering for Münchens vitenskapsakademi om de eksorsismer som presten og troshelbrederen Johann Joseph Gassner (1727–1779) hadde bedrevet. Mesmer mente at Gassner var oppriktig i sin overnevisning, men at i den grad hans helbredelser fungerte, så skyldtes det for det meste «animalmagnetisme». Denne konfrontasjonen mellom Mesmers sekulære ideer og Gassners religiøse tro representerte slutten på Gassners virke, men samtidig - ifølge Henri Ellenberger - til fremveksten av dynamisk psykiatri.

Den skandale som fulgte Mesmers mislykkede forsøk på å behandlde en 18-årig musikants blindhet, Maria Theresia Paradis, førte til at han forlot Wien i 1777. I februar 1778 kom Mesmer til Paris, leide seg inn i en bydel med mange av byens rike og mektige, og åpnet legepraksis der. Pariserne begynte snart å strides om hvorvidt de hadde å gjøre med en kvakksalver, eller en som hadde gjort store og nyttige oppdagelser.

Mesmer forsøkte forgjeves å få enten det franske vitenskapsakademi eller Académie Nationale de Médecine til offisielt å anerkjenne læren hans. Han fikk støtt av bare én yrkesmessig og sosialt fremstående lege, Charles d'Eslonr. I 1779 skrev han på forslag fra d'Eslon Mémoire sur la découverte du magnétisme animal (Avhandling om oppdagelsen av animalsk magnetisme), en bok på 88 sider der han fremlegger sine berømte 27 påstander. Noen har senere sammenlignet «den animalske magnetisme» med tradisjonell kinesisk medisins bruk av den såkalte qi (chi), og «mesmerisme» med kinesiske, medisinske qigong-øvelser.^[17][18]

Mesmers idé om at «tilværelsen består av en universell energi som har helbredende virkning, hører med blant de mest sentrale forestillingene» innenfor den New Age-bevegelsen som vokste fram fra 1970-tallet.^[19] Utdrag fra Mesmers bok er utgitt i antologien New Age, 2007.

• Mesmerisme