Art deco

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den.

Art deco, en forkortelse av det franske begrepet Arts Décoratifs («dekorativ kunst»)^[1][2] er en stilretning innen visuell kunst, arkitektur og produktdesign, som først dukket opp i Paris på 1910-tallet (rett før første verdenskrig),^[3] og blomstret i USA og Europa i løpet av 1920-tallet og fram til begynnelsen av 1930-tallet. Gjennom formgivning og design av eksteriøret og interiøret til alt fra store strukturer til små gjenstander, blant annet hvordan folk ser ut (klær, mote og smykker), har Art deco påvirket broer, bygninger (fra skyskrapere til kinoer), skip, passasjerskip, tog, biler, lastebiler, busser, møbler og hverdagsgjenstander, som blant annet radioer og støvsugere.^[4]

Art deco fikk navnet sitt etter verdensutstillingene i 1925: Exposition internationale des arts décoratifs et industriels modernes («Internasjonal utstilling for moderne dekorativ og industriell kunst») som ble holdt i Paris.^[5] Art deco kombinerte stilene fra modernistiske avantgarde tidlig på 1900-tallet, med det dyktig håndverket fra fransk historisk design, men også noen ganger med motiver hentet fra ikke-vestlige kulturer. Fra begynnelsen var art deco påvirket av de dristige geometriske formene til kubismen og Wiener Sezession (forening for progressive billedkunstnere i Wien ved århundreskiftet); de lyse fargene til fauvismen og Ballets Russes; det oppdaterte håndverket til møblene fra epoken til de franske kongene Ludvig XVI og Ludvig Filip; og de eksotiserte kunststilene fra Kina, Japan, India, Persia, oldtidens Egypt og Mayakulturen.

Da stilen var som mest populær representerte Art Deco luksus, glamour, overflod og tro på sosial og teknologisk framgang. Bevegelsen inneholdt sjeldne og kostbare materialer, som ibenholt og elfenben, foruten også aluminium, rustfritt stål, lakk, intarsia, og sebraskinn. Den djerve bruken av sikksakk- og avtrappede former, og spenstige kurver (til forskjell fra sinuskurvene i art nouveau), chevron-mønstre, og solstrålemotiv. I New York er Empire State Building, Chrysler Building og andre bygninger fra 1920- og 1930-tallet monumenter over stilen.^[6]

På 1930-tallet, under den store depresjonen, ble art deco gradvis mer dempet, og banet vei for internasjonal stil^[7] og mid-century modern.^[8] Nye moderne materialer ble innført, blant annet forkromning, rustfritt stål og plast. En slankere form av stilen, kalt Streamline Moderne («strømmlinjeformet modernisme»), dukket opp på 1930-tallet, med buede former og glatte, polerte overflater.^[9] Art deco var en virkelig internasjonal stil, men dens dominans endte med begynnelsen av andre verdenskrig og framveksten av de strengt funksjonelle og usminkede stilene innen modernistisk arkitektur og internasjonal stil innen arkitektur som fulgte.^[10][11] Art deco tapte langsomt terreng i Vesten etter den kom inn i masseproduksjonen, ble latterliggjort som prangende og for å gi et falsk bilde av luksus. Til slutt ble stilen overkjørt av den spartanske holdningen som hersket under den andre verdenskrig. Utenfor Vesten, som for eksempel India, ble stilen en døråpner for modernisme og var i fortsatt bruk langt inn i 1960-tallet. En fornyet interesse for art deco oppsto innen grafisk formgiving på 1980-tallet, hvor stilens sammenheng med film noir og 1930-tallets glamour førte til at art deco ble brukt i reklamen for smykker og moter.

Art deco som tidsfenomen

Utøverne innenfor art deco arbeidet ikke som et sammenhengende og samstemt miljø. Stilen betegnes vanligvis som eklektisk ved at det hentet inspirasjon fra et vell av ulike kilder, deriblant:

• Tidlige verk fra Wiener Werkstätte; funksjonell industriell formgiving
• «Primitiv kunst» fra Afrika, Egypt og de mexicanske aztekerne
• Antikk gresk skulptur og keramikkformgiving fra den mindre naturalistiske arkaiske perioden
• Leon Baksts kulisser og kostymer til Sergej Djagilevs Ballets Russes
• Oppdelte, krystallinske og fasetterte former fra dekorativ kubisme og futurisme
• Flere former for nyklassisismen: Boullée, Schinkel
• Alt som ble assosiert med jazz og jazzens tidsalder
• Dyremotiver og dyreformer; tropisk bladverk; ziggurater; krystaller; stiliserte soloppganger; stiliserte fontenemotiver
• Atletiske og «moderne» kvinneformer; 1920-tallets korte kvinnefrisyrer
• Den industrielle tidsalders teknologi som radioen og høyhus.

Art deco har fått sin betegnelse som en forkortelse for Arts Décoratifs, som igjen er tatt fra den internasjonale verdensutstillingen utstillingen Exposition internationale des arts décoratifs et industriels modernes som ble holdt i Paris i 1925,^[5] selv om de forskjellige stilene som kjennetegnet den allerede hadde dukket opp i Paris og Brussel allerede før første verdenskrig.

Begrepet Arts Décoratifs ble først brukt i Frankrike i 1858 i tidsskriftet Bulletin de la Société française de photographie.^[12] I 1868 brukte avisen Le Figaro begrepet objets d'art décoratifs om gjenstander laget for scenografien til en forestilling ved Théâtre de l'Opéra.^[13][14][15] I 1875 erklærte den franske regjering at møbeldesignere, tekstilarbeidere, juvelerer, glassarbeidere og andre håndverkere var å betrakte som kunstnere. I forlengelsen av denne offisielle statusendringen ble École royale gratuite de dessin («Den kongelige frie tegneskole»), som var blitt opprettet i 1766 under kong Ludvig XVI av Frankrike for å trene kunstnere og håndverkere i kunstrelaterte håndverksfag, omdøpt til École nationale supérieure des arts décoratifs («Nasjonal høyere skole for dekorativ kunst»). I 1927 skiftet denne skolen navn til École nationale supérieure des arts décoratifs (ENSAD).

På utstillingen i 1925 skrev den sveitsisk-franske arkitekten Le Corbusier en rekke artikler om utstillingen for sitt magasin L'Esprit Nouveau, under tittelen 1925 EXPO. KUNST. DÉCO., som ble slått sammen til en bok, L'art décoratif d'aujourd'hui («Dekorativ kunst i dag»). Boken var et livlig angrep på utskeielsene til de fargerike, overdådige gjenstandene på utstillingen, og på ideen om at praktiske gjenstander som møbler ikke skulle ha noen dekorasjon i det hele tatt; hans konklusjon var at «Moderne dekorasjon har ingen dekorasjon».^[16]

Selve begrepet art déco dukket ikke opp på trykk før i 1966, i tittelen på den første moderne utstillingen om emnet, holdt av Musée des Arts Décoratifs i Paris, Les Années 25: Art déco, Bauhaus, Stijl, Esprit nouveau, som dekket en rekke hovedstiler på 1920- og 1930-tallet.^[17] Begrepet ble deretter brukt i en avisartikkel fra 12. november 1966 av Hillary Gelson i The Times, som beskrev de forskjellige stilene på utstillingen.^[18]

Art deco fikk gyldighet som en bredt anvendt stiletikett i 1968 da historikeren Bevis Hillier publiserte den første store akademiske boken om den, Art Deco of the 20s and 30s.^[4] Han bemerket at begrepet allerede ble brukt av kunsthandlere, og siterte som eksempler The Times for 2. november 1966 og et essay kalt «Les Arts Déco» i magasinet Elle i november 1967.^[19] I 1971 arrangerte han en utstilling ved Minneapolis Institute of Arts, som han beskriver i sin bok The World of Art Deco.^[20][21]

I sin samtid ble art deco merket med andre navn, som «style moderne», «moderne», «modernistisk» eller «style contemporain» (samtidsstil), og ble således ikke anerkjent som en særskilt og homogen stil.^[11]

Framveksten av art deco var nært forbundet med økningen i statusen til dekorative kunstnere, som til sent på 1800-tallet ble ansett som kun håndverkere. Begrepet arts décoratifs (kunstdekoratører) var i bruk i 1858,^[22] og fikk status i 1875 da det ga designere av møbler, tekstiler og annen dekorasjon offisiell status. Société des artistes décorateurs («Foreningen av dekorative kunstnere»), eller SAD, ble grunnlagt i 1901, og dekorative kunstnere fikk de samme rettighetene til rettighetsopphav som malere og skulptører. En lignende bevegelse utviklet seg i Italia. Den første internasjonale utstillingen som utelukkende er viet dekorativ kunst, Esposizione Internazionale d'Arte Decorativa Moderna, ble holdt i Torino i 1902. Flere nye magasiner viet dekorativ kunst ble grunnlagt i Paris, blant annet Arts et décoration og L'Art décoratif moderne. Seksjoner for dekorativ kunst ble introdusert i de årlige salongene til Sociéte des artistes français, og senere i Salon d’automne. Fransk nasjonalisme spilte også en rolle i gjenoppblomstringen av dekorativ kunst, da franske designere følte seg utfordret av den økende eksporten av rimeligere tyske møbler. I 1911 foreslo SAD en stor ny internasjonal utstilling av dekorativ kunst i 1912. Ingen kopier av gamle stiler ville være tillatt, kun moderne verk. Utstillingen ble utsatt til 1914; og deretter, på grunn av krigen, til 1925, da den ga navn til hele familien av stiler kjent som «Déco».^[23]

• 
  Bord og stoler av Maurice Dufrêne og teppe av Paul Follot på Société des artistes décorateurs i 1912
• 
  Kvinne med panter av George Barbier for Louis Cartier (1914).
• 
  Lenestol av Émile-Jacques Ruhlmann (1914), nå i Musée d'Orsay, Paris

Parisiske varehus og motedesignere spilte også en viktig rolle i framveksten av art deco. Framtredende virksomheter som sølvtøyfirmaet Christofle, glassdesigneren René Lalique og juvelerene Louis Cartier og Boucheron begynte å designe produkter i mer moderne stiler.^[24][25] Fra og med 1900 rekrutterte varehus dekorative kunstnere til å jobbe i designstudioene sine. Utsmykningen av Salon d’automne fra 1912 ble betrodd varehuset Printemps,^[26][27] og det året opprettet det sitt eget verksted, Primavera.^[27] I 1920 ansatte Primavera mer enn 300 kunstnere, hvis stiler varierte fra oppdaterte møbelversjoner av stilene til Ludvig XIV, Lugvis XVI, og spesielt Ludvig Filip, laget av Louis Süe og Primavera-verkstedet, til mer moderne former fra verkstedet til varehuset Au Louvre. Andre designere, som blant annet Émile-Jacques Ruhlmann og Paul Follot, nektet å bruke masseproduksjon, og insisterte på at hvert stykke skulle lages individuelt. Den tidlige art deco-stilen inneholdt luksuriøse og eksotiske materialer som ibenholt, elfenben og silke, veldig lyse farger og stiliserte motiver, spesielt kurver og buketter med blomster i alle farger, som til sammen ga et modernistisk utseende.^[28]

Arkitektene til Wiener Sezession (dannet 1897), spesielt Josef Hoffmann, hadde en betydelig innflytelse på art deco. Palais Stoclet i Brussel (1905–1911), var et typisk eksempel på art deco-stilen, med geometriske form, symmetri, rette linjer, betong dekket med marmorplater, fint skulpturert ornament og overdådig interiør, særlig mosaikkfriser av Gustav Klimt. Hoffmann var også grunnlegger av Wiener Werkstätte (1903–1932), en sammenslutning av håndverkere og interiørdesignere som arbeidet i den nye stilen. Dette ble modellen for Compagnie des arts français, opprettet i 1919, som samlet André Mare og Louis Süe, de første ledende franske art deco-designerne og dekoratørene.^[29]

• 
  Secessionsgebäude i Wien av Joseph Maria Olbrich (1897–98)
• 
  Kirche am Steinhof i Wien av Otto Wagner (1903–1907)
• 
  Østerriksk postsparebank i Wien av Wagner (1904–1912)
• 
  Palais Stoclet i Brussel av Josef Hoffmann (1905–1911)
• 
  Detalj fra fasaden til Palais Stoclet, laget av armert betong dekket med marmorplater

Nye materialer og teknologier, spesielt armert betong, var nøkkelen til utviklingen og utseendet til art deco. Det første betonghuset ble bygget i 1853 i Paris-forstedene av François Coignet. I 1877 introduserte Joseph Monier ideen om å styrke betongen med et nett av jernstenger i et grillristmønster. I 1893 bygde Auguste Perret den første betonggarasjen i Paris, deretter en leilighetsbygning, hus, deretter, i 1913, Théâtre des Champs-Élysées. Teateret ble fordømt av en kritiker som «Zeppelinet i Avenue Montaigne», en påstått tysk innflytelse, kopiert fra Wiener Sezession. Deretter ble flertallet av art deco-byggene laget av armert betong, noe som ga større formfrihet og mindre behov for forsterkende søyler og søyler. Perret var også en pioner i å dekke betongen med keramiske fliser, både for beskyttelse og dekorasjon. Arkitekten Le Corbusier lærte først bruken av armert betong som tegner i Perrets studio.^[30]

Andre nye teknologier som var viktige for art deco var nye metoder for å produsere plateglass (maskinelt produsert glass i plater),^[31] som var rimeligere og tillot mye større og sterkere vinduer, og for masseprodusering av aluminium, som ble brukt til bygg og vindusrammer og senere av Le Corbusier, Warren McArthur, og andre, for lette møbler.

• 
  Théâtre des Champs-Élysées av Auguste Perret ved 15, avenue Montaigne, Paris (1910–1913). Armert betong ga arkitekter muligheten til å skape nye former og større rom.
• 
  La Danse, relieff på fasaden til Théâtre des Champs-Élysées av Antoine Bourdelle (1912)
• 
  Interiør i Théâtre des Champs-Élysées, med Bourdelles relieffer over scenen
• 
  Teaterets kuppel med art deco-rosedesign av Maurice Denis

Théâtre des Champs-Élysées (1910–1913), av Auguste Perret, var den første landemerke Art Deco-bygningen som ble fullført i Paris. Tidligere hadde armert betong kun blitt brukt til industri- og leilighetsbygg, Perret hadde bygget den første moderne leilighetsbygningen i armert betong i Paris på rue Benjamin Franklin i 1903–1904. Henri Sauvage, en annen viktig framtidig art deco-arkitekt, bygde en annen i 1904 på 7, rue Trétaigne (1904). Fra 1908 til 1910 jobbet den 21 år gamle Le Corbusier som tegner på Perrets kontor og lærte teknikkene for betongkonstruksjon. Perrets bygning hadde ren rektangulær form, geometrisk dekor og rette linjer, framtidens varemerker for art deco. Innredningen av teatret var også revolusjonerende; fasaden ble dekorert med høye relieffer av Antoine Bourdelle, en kuppel av Maurice Denis, malerier av Édouard Vuillard, og et art deco-gardin av Ker-Xavier Roussel. Teateret ble arena for mange av de første forestillingene til Ballets Russes.^[32] Perret og Sauvage ble de ledende art deco-arkitektene i Paris på 1920-tallet.^[33][34]

Ved fødselen eller dets gjennombrudd mellom 1910 og 1914 var art deco en eksplosjon av farger, med lyse og ofte sammenstøtende fargetoner, ofte i blomsterdesign, presentert i møbeltrekk, tepper, skjermer, tapeter og tekstiler. Mange fargerike verk, deriblant stoler og et bord av Maurice Dufrêne og en lys gobeleng av Paul Follot, ble presentert på Salon des artistes décorateurs i 1912. I 1912–1913 laget designeren Adrien Karbowsky en blomsterstol med papegøyedesign for jakthytta til kunstsamleren Jacques Doucet.^[35] Møbeldesignerne Louis Süe og André Mare dukket opp for første gang på utstillingen i 1912, under navnet Atelier français, og kombinerte polykromatiske stoffer^[36] med eksotiske og dyre materialer, blant annet ibenholt og elfenben. Etter første verdenskrig ble de et av de mest framtredende franske interiørdesignfirmaene, og produserte møblene til førsteklasses salonger og lugarer til de store franske transatlantiske passasjerskipene.^[37]

• 
  Sett til Nikolai Rimsky-Korsakovs ballett Sheherazade av Léon Bakst (1910)
• 
  Art deco-lenestol laget for kunstsamleren Jacques Doucet (1912–13)
• 
  Visning av tidlig art deco-møbler av Atelier français på Salon d'Automne i 1913 fra magasinet Art et décoration (1914)

De livlige fargene i art deco kom fra mange kilder, blant annet de eksotiske scenografiene av Léon Bakst for Ballets Russes, som skapte en sensasjon i Paris like før første verdenskrig. Noen av fargene var inspirert av den tidligere fauvismebevegelsen ledet av Henri Matisse; andre av den abstrakte orfismen til malere som Sonia Delaunay;^[38]andre av bevegelsen kjent som Les Nabis, og i arbeidet til den symbolistiske maleren Odilon Redon, som designet peisskjermer og andre dekorative gjenstander. Lyse nyanser var et trekk ved arbeidet til motedesigner Paul Poiret, hvis arbeid påvirket både art deco-mote og interiørdesign.[30][32]^[39][37][40]

• 
  Design for fasaden til La Maison Cubiste («Det kubitiske hus») av Raymond Duchamp-Villon (1912)
• 
  Detalj av inngangen til La Maison Cubiste ved Salon d'Automne fra 1912
• 
  Le Salon Bourgeois, designet av André Mare inne i La Maison Cubiste, i delen for dekorativ kunst i Salon d'Automne fra 1912. Metzingers Femme à l'Éventail kan sees hengende på venstre vegg.
• 
  Trapp i hôtel particulier til motedesigner-kunstsamleren Jacques Doucet i Paris, designet av Joseph Csaky (1927). De geometriske formene til kubismen hadde en viktig innflytelse på art deco

Kunstbevegelsen kjent som kubisme dukket opp i Frankrike mellom 1907 og 1912, og påvirket utviklingen av art deco.^[41][42]I boken Art Deco Complete: The Definitive Guide to the Decorative Arts of the 1920s and 1930s skrev Alastair Duncan: «Kubisme, i en eller annen bastardisert form, ble lingua franca (fellesspråket) for epokens dekorative kunstnere.»^[40][43] Kubistene, selv under påvirkning av Paul Cézanne, var interessert i forenkling av former til deres geometriske essensielle: sylinderen, kulen, og kjeglen.^[44][45]

I 1912 stilte kunstnerne fra Section d’Or ut verk som var betydelig mer tilgjengelig for allmennheten enn den analytiske kubismen til Picasso og Braque. Det kubistiske vokabularet lå åpent for å tiltrekke seg mote-, møbler- og interiørdesignere.^[38][45][46]

Tekstene til André Vera fra 1912 , «Le Nouveau style», publisert i tidsskriftet L'Art décoratif, uttrykte avvisningen av art nouveau-former (asymmetriske, polykrome og malerisk) og ba om «simplicité volontaire, symétrie manifeste, l'ordre et l'harmonie», temaer som til slutt ville bli vanlige innen art deco;^[25] selv om art deco-stilen ofte var ekstremt fargerik og ofte kompleks.^[47]

I Art Décoratif-delen av Salon d'Automne fra 1912 ble en arkitektonisk installasjon utstilt kjent som La Maison Cubiste («Det kubitiske hus»).^[48][49] Fasaden var designet av Raymond Duchamp-Villon. Innredningen av huset var av André Mare.^[50][51] La Maison Cubiste var en møblert installasjon med en fasade, en trapp, smijernsrekkverk, et soverom, en stue ─ Salon Bourgeois, hvor malerier av Albert Gleizes, Jean Metzinger, Marie Laurencin, Marcel Duchamp, Fernand Léger og Roger de La Fresnaye ble hengt opp.^[52][53][54]Tusenvis av tilskuere på salongen gikk gjennom fullskalamodellen.^[55]

Fasaden på huset, tegnet av Duchamp-Villon, var ikke særlig radikal etter moderne standard; overliggene og frontonene hadde prismatiske former, men ellers lignet fasaden på et vanlig hus fra perioden. For de to rommene designet Mare tapetet, som inneholdt stiliserte roser og blomstermønstre, sammen med møbeltrekk, møbler og tepper, alle med prangende og fargerike motiver. Det var et tydelig avbrekk fra tradisjonell innredning. Kritikeren Emile Sedeyn beskrev Mares arbeid i magasinet Art et Décoration: «Han er ikke brydd for det enkle, for han multipliserer blomster hvor enn de kan settes. Effekten han søker er åpenbart den med maleriskhet og festlighet. Han oppnår det.»^[56] Det kubistiske elementet ble gitt av maleriene. Installasjonen ble angrepet av noen kritikere som ekstremt radikal, noe som bidro til suksessen.^[57] Denne arkitektoniske installasjonen ble deretter utstilt på Armory Show i 1913 i byene New York, Chicago og Boston.^[38][45][58] Mye takket være utstillingen, begynte begrepet «kubistisk» å bli brukt på alt moderne, fra kvinners hårklipp til klær til teaterforestillinger.»^[57]

Den kubistiske innflytelsen fortsatte, selv om art deco forgrenet seg i mange andre retninger.^[38][40] I 1927 samarbeidet kubistene Joseph Csaky, Jacques Lipchitz, Louis Marcoussis, Henri Laurens, billedhuggeren Gustave Miklos og andre i utsmykningen av et studiohus, rue Saint-James, Neuilly-sur-Seine, designet av arkitekten Paul Ruaud og eid av den franske motedesigneren Jacques Doucet, også en samler av postimpresjonistisk kunst av Henri Matisse og kubistiske malerier (blant annet malerioet Les Demoiselles d'Avignon (Pikene fra Avignon), som han kjøpte direkte fra Picassos studio). Laurens designet fontenen, Csaky designet Doucets trapp,^[59] Lipchitz laget peismantelen, og Marcoussis laget et kubistisk teppe.^[60][61][62]

Foruten de kubistiske kunstnerne, hentet Doucet inn andre interiørdesignere tilknyttet art deco for å hjelpe til med å dekorere huset, blant annet Pierre Legrain, som hadde ansvaret for å organisere dekorasjonen, og Paul Iribe, Marcel Coard, André Groult, Eileen Gray og Rose Adler for å skaffe møbler. Innredningen omfattet massive deler laget av makassaribenholt, inspirert av afrikansk kunst, og møbler dekket med marokkansk skinn, krokodilleskinn og slangeskinn, og mønstre hentet fra afrikanske design.^[63]

Art deco var ikke en enkelt, entydig stil, men en samling av forskjellige og noen ganger motstridende stiler. Innen arkitektur var art deco etterfølgeren til (og reaksjonen mot) jugendstil eller art nouveau, en stil som blomstret i Europa mellom 1895 og 1900, og sameksisterte med Beaux-Arts og nyklassisismen (nyantikk) som var dominerende i europeisk og amerikansk arkitektur. I 1905 skrev og publiserte Eugène Grasset boken Méthode de Composition Ornementale, Éléments Rectilignes,^[64] der han systematisk utforsket de dekorative (ornamentale) aspektene ved geometriske elementer, former, motiver og deres variasjoner, i motsetning til (og som et avvik fra) den bølgende jugendstilen til Hector Guimard, som var populær i Paris noen år tidligere. Grasset understreket prinsippet om at forskjellige enkle geometriske former som trekanter og firkanter er grunnlaget for alle arrangementer for komposisjon. De armerte betongbygningene til Auguste Perret og Henri Sauvage, og spesielt Théâtre des Champs-Élysées, tilbød en ny form for konstruksjon og dekorasjon som ble kopiert over hele verden.^[65]

• 
  Ballets Russes påvirkninger – Tegning av danseren Vatslav Nizjinskij, av Paris motekunstner Georges Barbier (1913)
• 
  Rokokko – Kommode, av Jacques Dubois (1750–1755), forskjellige tretyper og forgylt bronsefester, Waddesdon Manor, Buckinghamshire, Storbritannia
• 
  Innflytelse fra Beaux Arts – Avenue de Versailles no. 70-72, Paris, «Moderne» dekor i en etablert typologi, designet av Paul Delaplace og skulpturert av Jean Boucher (1928)
• 
  Nyklassisisme – Merkur eller Handelen, av Augustin Pajou (1780), marmor, Louvre, Paris
• 
  Art nouveau – Hôtel Guimard (Avenue Mozart no. 122), Paris, by Hector Guimard (1909)

I art decos dekorasjon ble mange forskjellige stiler lånt og brukt. De omfattet førmoderne kunst fra hele verden og kan observeres på Musée du Louvre, Musée de l'Homme og Musée national des Arts d'Afrique et d'Océanie. Det var også en populær interesse for arkeologi på grunn av utgravninger ved Pompeii, Troja og graven til farao Tutankhamon fra 18. egyptiske dynasti. Kunstnere og formgviere integrerte motiver fra oldtidens Egypt, Afrika, Mesopotamia, Hellas, Roma, Asia, Mesoamerika og Oseania sammen med elementer fra den moderne maskinalderen.^{[66][67][68][69]}

• 
  Plantekapitéler i Isistempelet, File, Egypt, 380 f.Kr.–117 e.Kr.^[70]
• 
  Egyptisk inspirert Kjole med lotusblomster, (1925), silke, metalltråd og heklet broderi, Musée Galliera, Paris
• 
  Mesopotamiske inspirasjon – Western Union Building i New York (1928–1930)
• 
  Førkolumbisk inspirasjon – Interiørdetalj av 450 Sutter Street i San Francisco, California (1929)
• 
  Inspirasjon fra Afrika sør for Sahara – Maskaron til fontene, av Henri Navarre (1937)

En del kunstneriske bevegelser og stiler i samtiden påvirket art deco, blant dem var futurisme, orfisme, funksjonalisme og modernisme generelt. Kubismen oppdaget sitt dekorative potensiale innenfor art deco-estetikken når den overføres fra lerretet til et tekstilmateriale eller tapet. Sonia Delaunay, «en tverrfaglig pioner innen abstrakt kunst og en framtredende skikkelse i avantgardescenen og som ikke bare arbeidet med maleri, men hun var også involvert i art deco-motedesign og tekstilskaping»^[71] hvor hun unnfanget kjolemodellene sine i en abstrakt og geometrisk stil. Kubistisk-lignende formgivning ble skapt i 1926 av Louis Barillet i glassmaleriene i den amerikanske baren på Atrium Casino i Dax i sørvestlige Frankrike som ble åpnet i 1928.^[72][73]

I arkitekturen ble den klare kontrasten mellom horisontale og vertikale masse, spesifikke både for russisk konstruktivisme og Frank Lloyd Wright-Willem Marinus Dudok-linjen, en vanlig enhet i artikulering av art deco-fasader, fra individuelle hjem og leiegårder til kinoer eller oljestasjoner.^[74][75][76] Art deco brukte også fauvismens motstridende farger og design, spesielt i arbeidene til Henri Matisse og André Derain, og inspirerte designene til art deco-tekstiler, tapeter og malt keramikk.^[45] Art deco tok også til seg ideer fra periodens visuelle vokabularet til moteverden, som inneholdt geometriske design, sjevron, sikksakk og stiliserte blomsterbuketter. Som nevnt over ble art deco påvirket av funn i egyptologi, og økende interesse for Orienten og for afrikansk kunst. Fra 1925 og utover ble den ofte inspirert av en lidenskap for nye maskiner, som luftskip, biler og store passasjerskip, og i 1930 resulterte denne påvirkningen i stilen kalt Streamline Moderne.^[77]

• 
  Primitivisme – «Kvinnehode», av Amedeo Modigliani (1910–11), kalkstein, National Gallery of Art, Washington D.C.
• 
  Kubistisk innflytelse – «Kubisk kaffeservering» av den danske sølvsmed Erik Magnussen (1927), i en utstilling kalt «Jazzalderen» ved Cleveland Museum of Art, USA
• 
  Konstruktivisme – «Beat the Whites with the Red Wedges» av El Lisitskij (1919–1920), litografisk plakat, Moskva
• 
  Futurisme – Trappehus med heiser fra fire gateplan, del av La Città Nuova, av Antonio Sant'Elia (1914), blekk og blyant på papir, Musei Civici, Como, Italia^[78]

Art Deco ble assosiert med både luksus og modernitet; den kombinerte svært kostbare materialer og utsøkt håndverk satt inn i modernistiske former. Ingenting var billig med Art Deco: møbler som omfattet elfenbens- og innlegg med sølv, og Art Deco-smykker kombinerte diamanter med platina, jade, koraller og andre edle eller kostbare materialer. Stilen ble brukt til å dekorere passasjerskips salonger på førsteklasse, luksuriøse tog og skyskrapere. Den ble brukt over hele verden for å dekorere de store filmpalassene på slutten av 1920- og 1930-tallet. Senere, etter den store depresjonen, endret stilen seg og ble langt mer edruelig.

Et godt eksempel på luksusstilen til Art Deco er budoaret (lite, elegant utstyrt damekabinett)^[79] til motedesigneren Jeanne Lanvin, designet av Armand-Albert Rateau (1882–1938) bygget mellom 1922 og 1925. Det lå i huset hennes på 16 rue Barbet de Jouy, i Paris, som ble revet i 1965. Rommet ble rekonstruert i Musée des Arts Décoratifs i Paris. Veggene er dekket med støpte lambris (panelverk) under skulpturerte relieffer i stukkatur. Alkoven er innrammet med søyler av marmorog en sokkel av skulpturert treverk. Gulvet er av hvit og sort marmor, og i skapene vises dekorative gjenstander mot en bakgrunn av blå silke. Badet hennes hadde badekar og servant laget av gulfarvet siennamarmor,^[80] med en vegg av utskåret stukkatur og bronsebeslag.^[81]

I 1928 var stilen blitt mer komfortabel, med dype lenestoler i skinn. Et studierom konservativt designet av Paris-firmaet Alavoine for en amerikansk forretningsmann i 1928–1930, er nå i Brooklyn Museum.^[82]

På 1930-tallet var stilen blitt noe forenklet, men den var fortsatt ekstravagant. I 1932 laget dekoratøren Paul Ruaud Le salon de verre, glassalong, for Suzanne Talbot. Den inneholdt en lenestol, Fauteuil aux Dragons, og to rørformede lenestoler av den irske arkitekten og møbeldesigneren Eileen Gray, et gulv av matte forsølvede glassplater, et panel med abstrakte mønstre i sølv og svart lakk, og et utvalg av dyreskinn.^[83]

• 
  Budoaret til motedesigner Jeanne Lanvin (1922–1925), nå i Musée des Arts décoratifs, Paris
• 
  Bad av Jeanne Lanvin, av siennamarmor, med dekor av utskåret stukk og bronse (1922–1925)
• 
  An Art Deco study by the Paris design firm of Alavoine, now in the Brooklyn Museum, New York City (1928–1930)
• 
  Glassalong (Le salon de verre) designet av Paul Ruaud med møbler av Eileen Gray, for madame Mathieu-Levy, Paris (1922)

Begivenheten som markerte toppen av stilen og ga den navnet var den internasjonale utstillingen for moderne dekorativ og industriell kunst (Exposition internationale des arts décoratifs et industriels modernes) som fant sted i Paris fra april til oktober i 1925. Denne ble offisielt sponset av den franske regjeringen, og dekket et større område i Paris på 55 dekar. Det gikk fra Grand Palais på høyre bredde til Les Invalides på venstre bredd og langs bredden av Seinen. Grand Palais, den største salen i byen, var fylt med utstillinger av dekorativ kunst fra de deltakende landene. Det var 15 000 utstillere fra tjue forskjellige land, blant dem Østerrike, Belgia, Tsjekkoslovakia, Danmark, Storbritannia, Italia, Japan, Nederland, Polen, Spania, Sverige og det nye landet Sovjetunionen. Tyskland ble ikke invitert på grunn av spenninger etter krigen; USA, som misforsto formålet med utstillingen, nektet å delta. Arrangementet ble besøkt av seksten millioner mennesker i løpet av det syv måneder lange arrangementet. Reglene for utstillingen krevde at alt arbeid var moderne; ingen historiske stiler var tillatt. Hovedformålet med utstillingen var å promotere de franske produsentene av luksusmøbler, porselen, glass, metallarbeid, tekstiler og andre dekorative produkter. For ytterligere å markedsføre produktene hadde alle de store varehusene i Paris og store designere sine egne paviljonger. Utstillingen hadde et sekundært formål med å markedsføre produkter fra franske kolonier i Afrika og Asia, deriblant elfenben og eksotiske tresorter.

Hôtel du Collectionneur var en populær attraksjon på utstillingen; stedet viste fram de nye møbeldesignene til Emile-Jacques Ruhlmann, samt art deco-stoffer, tepper og et maleri av Jean Dupas. Interiørdesignet fulgte de samme prinsippene for symmetri og geometriske former, og som sådan adskilte det fra jugendstilen. Med lyse farger, fint håndverk sjeldne og kostabre materialer som adskilte det fra den strenge funksjonaliteten til den modernistiske stilen. Mens de fleste av paviljongene var overdådig dekorert og fylt med håndlagde luksusmøbler, ble to paviljonger, de fra Sovjetunionen og paviljongen til L'Esprit Nouveau («Den nye ånd»), drevet av Le Corbusier Sistnevnte paviljong var bygget i en streng stil med vanlige hvite vegger og ingen dekorasjon, og var således blant de tidligste eksemplene på modernistisk arkitektur.^[84]

• 
  Salongen tilHôtel du Collectionneur, møblert av Émile-Jacques Ruhlmann, maleri av Jean Dupas, design av Pierre Patout
• 
  Den svenske paviljongen
• 
  Den sovjetiske paviljongen
• 
  Paviljongen til L'Esprit Nouveau

I 1925 eksisterte to forskjellige konkurrerende retninger innen art deco: tradisjonalistene, som hadde grunnlagt Société des artistes décorateurs; blant dem møbeldesigneren Emile-Jacques Ruhlmann, Jean Dunand, billedhuggeren Antoine Bourdelle og designeren Paul Poiret. De kombinerte moderne former med tradisjonelt håndverk og kostbare materialer. På den andre siden var modernistene, som i økende grad avviste fortiden og ønsket en stil basert på framskritt innen nye teknologier, enkelhet, mangel på dekorasjon, rimelige materialer og masseproduksjon. Modernistene opprettet sin egen organisasjon, Union des artistes modernes, UAM («Den franske forening av moderne kunstnere»), i 1929. Medlemmene besto av blant annet arkitektene Pierre Chareau, Francis Jourdain, Robert Mallet-Stevens, Le Corbusier og, i Sovjetunionen, Konstantin Melnikov; den irske designeren Eileen Gray; den franske designeren Sonia Delaunay; og juvelerene Georges Fouquet og Jean Puiforcat. De gikk hardt til angrep på den tradisjonelle art deco-stilen, som de sa var skapt kun for de velstående, og insisterte på at velkonstruerte bygninger skulle være tilgjengelige for alle, og at formen skulle følge funksjon. Skjønnheten til en gjenstand eller bygning lå i om den var perfekt egnet til å oppfylle sin funksjon. Moderne industrielle metoder gjorde at møbler og bygninger kunne masseproduseres, ikke utelukkende framstilles for hånd.^[85][86]

Interiørdesigneren Paul Follot forsvarte art deco på denne måten: «Vi vet at mennesket aldri er fornøyd med det uunnværlige og at det overflødige alltid trengs... Hvis ikke måtte vi kvitte oss med musikk, blomster og parfymer...!»^[87] Imidlertid var Le Corbusier en strålende publisist for modernistisk arkitektur; han uttalte at et hus ganske enkelt var «en maskin å leve i», og fremmet utrettelig ideen om at art deco var fortiden og modernismen var fremtiden. Le Corbusiers ideer ble gradvis adoptert av arkitektskoler, og estetikken til art deco ble forlatt. De samme egenskapene som gjorde art deco populær i begynnelsen, dets håndverk, bruken av kostbare materialer og ornamenter, var det samme som førte til nedgangen. Den store depresjonen som begynte i USA i 1929, og nådde Europa kort tid etterpå, reduserte i stor grad antallet velstående kunder som kunne betale for møbler og kunstgjenstander. I depresjonens økonomiske klima var det få selskaper som var klare til å bygge nye skyskrapere.^[45] Selv firmaet Ruhlmann måtte ty til å produsere møbler i serier, i stedet for individuelle håndlagde gjenstander. De siste bygningene som ble bygget i Paris i den nye stilen var Museum for offentlige verker av Auguste Perret (nå Conseil économique, social et environnemental, «Det franske rådet for økonomi, samfunn og miljø»), Palais de Chaillot av Louis-Hippolyte Boileau, Jacques Carlu og Léon Azéma, og Palais de Tokyo fra Verdensutstillingen i Paris i 1937; de hadde utsyn til den grandiose paviljongen til Nazi-Tyskland, designet av Albert Speer, som selv var vendt ut mot den like storslåtte sosialistisk-realistiske paviljongen til Josef Stalins Sovjetunionen.

Den arkitektur som ble dominerende etter andre verdenskrig ble den internasjonale stilen som ble utviklet av Le Corbusier og Mies van der Rohe. En håndfull art deco-hoteller ble bygget i Miami Beach etter krigen, men andre steder forsvant stilen stort sett, bortsett fra i industriell design, hvor den fortsatte å bli brukt i bilstyling og produkter som jukebokser. På 1960-tallet opplevde den en beskjeden akademisk vekkelse, delvis takket være skriftene til arkitekturhistorikere som Bevis Hillier. På 1970-tallet ble det gjort anstrengelser i USA og Europa for å bevare de beste eksemplene på art deco-arkitektur, og mange bygninger ble restaurert og gjenbrukt. Postmoderne arkitektur, som først dukket opp på 1980-tallet, som art deco, omfattet ofte rent dekorative trekk.^{[45][66][88][89]} Art deco fortsetter dog å inspirere formgivere, og brukes ofte i moderne mote, smykker og toalettsaker.^[90]

• 
  Lincoln Theatre i Miami Beach, Florida, av Thomas W. Lamb (1936)
• 
  Palais de Chaillot i Paris av Louis-Hippolyte Boileau, Jacques Carlu og Léon Azéma fra Verdensutstillingen i Paris 1937
• 
  Trappegangen til dagens Conseil économique, social et environnemental i Paris, bygget for Verdensutsillingen 1937, av Auguste Perret (1937)
• 
  Videregående skole i King City, California, bygget av Robert Stanton (1939)

• Vadim Meller
• Maurice Ascalon (1913–2003)
• Adolphe Mouron Cassandre
• Jean Dunand
• Jean Dupas
• Erté (Romain de Tirtoff) (1892–1990)
• Alexandra Exter
• Eileen Gray
• René Lalique
• Jules Leleu
• Tamara de Lempicka
• Paul Manship
• Émile-Jacques Ruhlmann
• Sue et Mar
• Walter Dorwin Teague
• Carl Paul Jennewein

• Ernest Cormier
• Raymond Hood
• William van Alen
• Wirt C. Rowland
• Joseph Sunlight

• Forum Kino, Bergen
• Folketeateret, Oslo
• Sauda III, Sauda
• Studentersamfundet i Trondhjem, «Eystein Michaelsens Merry-go-round» i Trondheim

• Argyle Hotel i Los Angeles, California
• Bullock's Wilshire-bygningen i Los Angeles, California (nå lokaler for Southwestern University School of Law)
• Empire State Building
• Chrysler Building
• Dallas Fair Park Hall of State
• Golden Gate Bridge
• Fisher Building i Detroit
• Guardian Building i Detroit
• Mapes Hotel i Reno, Nevada
• Peace Hotel i Shanghai
• Paramount dansehall i Shanghai
• Asmara, hovedstaden i Eritrea
• Passasjerskipene «Ile de France», «Normandie» og «RMS «Queen Mary»»
• Montreal Eaton restaurant i 10. etasje er en kopi av restaurantsalen på første klasse på SS Ile de France.
• Bombeflyet Boeing B-17 Flying Fortress
• Napier (New Zealand) – I 1931 ble byen Napier rammet av et jordskjelv, som startet en rekke branner. Byen ble gjenoppbygget i art deco.
• Hoover-bygningen, Perivale, London
• Kontorbygningen India Tyres of Inchinnan, Inchinnan, Renfrewshire, Skottland
• Anzac War Memorial, Sydney bygget 1929–1934, designet av C Bruce Dellit (1900–1942), skulptør Rayner Hoff.
• Rockefeller Center med Radio City Music Hall
• Université de Montréal, hovedbygningen
• Supreme Court of Canada i Ottawa
• Marine Building i Vancouver
• Østre og vestre deler av Arsenal stadion i London
• Eltham Palace påbygg, Sørøst-London
• The Colleen Moore Dollhouse i Chicago, Illinois Museum of Science and Industry
• Boston Avenue Methodist Church i Tulsa, Oklahoma. Tegnet av Bruce Goff.
• Rådhuset i Asheville, Nord-Carolina, bygget 1926–1928^[91]
• Cincinnati Museum Center på Union Terminal i Cincinnati, Ohio.
• Waterman Phileas' fyllepenn
• Chicago, Illinois
  • Chicago Board of Trade Building
  • Carbon and Carbide Building
• 720 og 730 Fort Washington Avenue, i Hudson Heights-området av Manhattan i New York, New York.
• South Beach i Miami Beach, Florida.
• Tidligere Pennsylvania Railroad 30th Street Station og Suburban Station i Philadelphia, Pennsylvania

Jean Gardners bok Houses of the Art Deco Years tar for seg art decos innflytelse på forstedsbebyggelsen i England. Hun tar for seg hver enkelt arkitektonisk utforming, kapittel for kapittel, for å vise i hvor stor utstrekning art deco-stilen har influert britisk privatbebyggelse på 1920- og 1930-tallet.

• Ardman, Harvey (1985). Normandie, Her Life and Times. New York: Franklin Watts. ISBN 0531097846. 
• Arwas, Victor (1992). Art Deco. Harry N. Abrams Inc. ISBN 0-8109-1926-5. 
• Bayer, Patricia (1999). Art Deco Architecture: Design, Decoration and Detail from the Twenties and Thirties. Thames & Hudson. ISBN 978-0-500-28149-9. 
• Benton, Charlotte; Benton, Tim; Wood, Ghislaine (2003). Art Deco: 1910–1939. Bulfinch. ISBN 978-0-8212-2834-0. 
• Blondel, Alain (1999). Tamara de Lempicka: a Catalogue Raisonné 1921–1980. Lausanne: Editions Acatos. 
• Breeze, Carla (2003). American Art Deco: Modernistic Architecture and Regionalism. W. W. Norton. ISBN 978-0-393-01970-4. 
• Cabanne, Pierre (1986). Encyclopédie Art Deco (på fransk). Somogy. ISBN 2-85056-178-9. 
• Charles, Victoria (2013). Art Déco. Parkstone International. ISBN 978-1-84484-864-5. 
• De Morant, Henry (1970). Histoire des arts décoratifs (på fransk). Hachette. 
• Ducher, Rpbert (2014). La charactéristique des styles (på fransk). Flammarion. ISBN 978-2-0813-4383-2. 
• Duncan, Alastair (1988). Art déco. Thames & Hudson. ISBN 2-87811-003-X. 
• Duncan, Alastair (2009). Art Deco Complete: The Definitive Guide to the Decorative Arts of the 1920s and 1930s. Abrams. ISBN 978-0-8109-8046-4. 
• Gallagher, Fiona (2002). Christie's Art Deco. Pavilion Books. ISBN 978-1-86205-509-4. 
• Gardner, Jean; Powers, Alan (2005): Houses of the Art Deco Years, Catherine Aldona Design Ltd, ISBN 978-1898030713
• Hillier, Bevis (1968). Art Deco of the 20s and 30s. Studio Vista. ISBN 978-0-289-27788-1. 
• Le Corbusier (1996). L'Art Decoratif Aujourd'hui (på fransk). Flammarion. ISBN 978-2-0812-2062-1. 
• Long, Christopher (2007). Paul T. Frankl and Modern American Design. Yale University Press. ISBN 978-0-300-12102-5. 
• Lucie-Smith, Edward (1996). Art Deco Painting. Phaidon Press. ISBN 978-0-7148-3576-1. 
• Ray, Gordon N. (2005). The Art Deco Book in France. Bibliographical Society of The University of Virginia. ISBN 978-1-883631-12-3. 
• Lehmann, Niels (2012). Modernism London Style. Hirmer. ISBN 978-3-7774-8031-2. 
• Morel, Guillaume (2012). Art Déco (på fransk). Éditions Place des Victoires. ISBN 978-2-8099-0701-8. 
• Okroyan, Mkrtich (2008–2011). Art Deco Sculpture: From Root to Flourishing (vol.1,2) (på russisk). Russian Art Institute. ISBN 978-5-905495-02-1. 
• Plagnieux, Philippe (2003). Cathérale Notre Dame d'Amiens (på fransk). Éditions du Patrimoine, Centre des Monuments Nationaux. ISBN 978-27577-0404-2. 
• Plum, Giles (2014). Paris architectures de la Belle Epoque (på fransk). Parigramme. ISBN 978-2-84096-800-9. 
• Poisson, Michel (2009). 1000 Immeubles et monuments de Paris (på fransk). Parigramme. ISBN 978-2-84096-539-8. 
• Savage, Rebecca Binno; Kowalski, Greg (2004). Art Deco in Detroit (Images of America). Arcadia. ISBN 978-0-7385-3228-8. 
• Texier, Simon (2012). Paris: Panorama de l'architecture (på fransk). Parigramme. ISBN 978-2-84096-667-8. 
• Texier, Simon (2019). Art Déco. Editions Ouest-France. ISBN 978-27373-8172-0. 
• Unes, Wolney (2003). Identidade Art Déco de Goiânia (på portugisisk). Ateliê. ISBN 85-7480-090-2. 
• Vincent, G.K. (2008). A History of Du Cane Court: Land, Architecture, People and Politics. Woodbine Press. ISBN 978-0-9541675-1-6. 
• Ward, Mary; Ward, Neville (1978). Home in the Twenties and Thirties. Ian Allan. ISBN 0-7110-0785-3. 

• (en) Art Deco – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Art Deco – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Art deco møbler og antikviteter
• www.Art-Deco.de
• ArtLex om art deco
• V & A Art Deco exhibition, 2003
• Artikkel om Anzac Memorial med fotografier
• Art deco smykker
• Art deco arkitektur-omvisning i Chicago
• Jean Gardner
• New York Art deco-arkitektur
• Stor samling av fotografier