Figurativ kunst

Figurativ kunst (via fransk figuratif, «billedlig, symbolsk; figurativ», fra senlatin figurativus)^[1]er kunst som framstiller naturen, mennesker, dyr eller andre gjenkjennelige gjenstander på en gjenkjennelig måte, med andre ord «det som ligner».^[2] Det motsatte er abstrakt kunst/ non-figurativ kunst, som er gjenstandsløs kunst.^[3] Figurativ kunst beskriver kunstverk, særskilt malerier og skulpturer, som tydelig er avledet fra virkelige objekter:

Siden ankomsten av abstrakt kunst har begrepet figurativ blitt brukt for å referere til enhver form for moderne kunst som beholder sterke referanser til den virkelige verden. I generell forstand gjelder figurativ også retrospektivt for all kunst før abstrakt kunst.^[4]

Maleri og skulptur kan derfor deles inn i kategoriene figurativ, representativ og abstrakt, selv om abstrakt kunst strengt tatt er avledet (eller abstrahert) fra en figurativ eller annen naturlig kilde. Imidlertid brukes «abstrakt» noen ganger som et synonym for ikke-representativ kunst og ikke-objektiv kunst, det vil si kunst som ikke har noen avledning fra figurer eller gjenstander.^[5]

Figurativ kunst omfatter en meget stor del av kunsthistoriens billedverden inntil kubismens gjennombrudd, og senere virkelighetsskildrende retninger, uansett hvor symbolsk billedspråket måtte være bak utførelsen av de formene som kan gjenkjennes. Den figurative kunst omfatter skulpturer, historiemaleriet, det religiøse og mytologiske maleri, portrettet, landskapsmaleriet, stilleben- og sjangermaleriet.

De formelle elementene, de estetiske effektene skapt av formgivning, som figurativ kunst er avhengig av, består av linje, form, farge, lys og mørke, masse, volum, tekstur og perspektiv,^[6] selv om disse formelementene også kan spille en rolle i å skape andre typer bilder – for eksempel abstrakte, eller ikke-representative eller ikke-objektive todimensjonale kunstverk. Forskjellen er at i figurativ kunst brukes disse elementene for å skape et inntrykk eller en illusjon av form og rom, og vanligvis for å legge vekt på framstillingen av hva som skildres.

Figurativ kunst er i seg selv basert på en stilltiende forståelse av abstraherte former: figurskulpturen fra den greske antikken var ikke naturalistisk, for dens former var idealiserte og geometriske.^[7] Ernst Gombrich refererte til innskrenkningene i dette skjematiske bildet, tilslutningen til det som allerede var kjent, snarere enn det som blir sett på som den «egyptiske metoden», en hentydning til den minnebaserte klarheten til bilder i egyptisk kunst.^[8] Til sist ga idealisering plass til observasjon, og en figurativ kunst som balanserte ideell geometri med større realisme ble sett i klassisk skulptur innen 480 f.Kr.^[7] Grekerne omtalte avhengigheten av visuell observasjon som mimesis. Fram til impresjonistenes tid var figurativ kunst preget av forsøk på å forene disse motstridende prinsippene.^[8]

Siden 1500-tallet har farge har blitt brukt til å definere former uten at konturer har blitt streket opp og hvor maleriske virkemidler framhevet den særskilte europeiske oppfatningen om at et malt bilde kunne fungere som et vindu til en virkelig verden. Det var knyttet til utviklingen av lineært perspektiv, til virkelige objekter i rommet sett fra et enkelt synspunkt, av chiaroscuro,^[9] manipulering av kontrasten mellom lys og skygge for å modellere form, av luftperspektiv, maleriets romlige virkning,^[10] den subtile graderingen av fargetoner for å antyde avstand, og også forfinelsen av skillet mellom de faktiske fargene på objekter og de som oppstår ved refleksjon.^[11]

Selv om disse enhetene gjør det mulig for en maler å lure tilskuerens øye, ble trompe-l’œil (bokstavelig å bedra øyet)^[12] sjelden etterstrebet som et mål i seg selv. De førte imidlertid til etableringen av en unik vestlig kunstform, et maleri på lerret, rammet inn i den hensikt å bli hengt på en vegg og beundret for seg selv. Det vil si malerens ferdighet i å fange inn og gjengi den visuelle verden, men også grunnet fargenes harmonier og kontraster, malerens dyktighet i penselarbeidet, og komposisjonens enkelhet eller kompleksitet.^[11]

Fra tidlig renessanse, manierisme og barokk til malerier på 1700-, 1800- og 1900-tallet har figurativ kunst stadig utvidet sine parametre. Et viktig landemerke i utviklingen av figurativ kunst er den første kjente liggende nakenakt i vestlig maleri i «Sovende Venus» (1510) av Giorgione (ca 1477–1510).^[13] Det introduserte kvinnelig akt som motiv og startet en lang rekke kjente malerier.

Nicolas Poussin (1594–1665), en fransk maler i klassisk stil, hvis arbeid hovedsakelig har klarhet, logikk og orden som kjennetegn, og favoriserer linje over farger, tjente som et alternativ til den mer fortellende barokkstilen på 1600-tallet. Han var en stor inspirasjon for klassisk orienterte kunstnere som Jacques-Louis David (1748–1825), Jean-Auguste-Dominique Ingres (1780–1867) og Paul Cézanne (1839–1906). Framveksten av den nyklassisistiske kunsten til Jacques-Louis David begrenset til slutt de realistiske reaksjonene til Gustave Courbet (1819–1877) og Édouard Manet (1832–1883), noe som førte til den mangefasetterte figurative kunsten på 1900-tallet.

I november 2018 rapporterte forskere oppdagelsen av det eldste kjente figurative kunstmaleriet, over 40 000 (kanskje så gammelt som 52 000) år gammelt, av et ukjent dyr, i hulen Lubang Jeriji Saléh på den indonesiske øya Borneo.^[14][15]

Representasjonen av virkelige objekter er også kjent som figurasjon. Figurativt maleri etter andre verdenskrig blir også referert til som nyfigurasjon, på engelsk som New Figuration, etter tittelen på en vandreutstilling fra 1969.^[16] Nyfigurasjon er et overordnet begrep som refererer til fornyelsen av figurativ kunst i Europa og Amerika på 1960-tallet etter en periode dominert av abstraksjon.^[17] Kalle Nilsen (1945-2011) er representert i en rekke offentlige og private samlinger, og hans formspråk har blitt knyttet til 1970-tallets nyfigurasjon. Det ble oppfattet som en retning der naturalismen ble overskygget av et strammere og mer forenklet uttrykk som ikke vektla individuelle trekk, men en asketiske formgivingen som eliminerte alt overflødig.^[18] Dette møtte også reaksjoner: «Fenomenet nyfigurasjon slik det fremsto på utstillingen «Romantikk» i Oslo Kunstforening i 1970 ble sett på som en konservativ eller rett og slett en reaksjonær bevegelse.»^[19]

Den nyfigurasjon ble ikke introdusert av noe manifest og ga ikke opphav til noen homogen gruppe.^[20]

Siden 1970-tallet har figurativt kunst vært et kontroversielt i Norge, og frontene i kunstmiljøet er fortsatt like steile på 2020-tallet. Konservative, det vil si figurative malere har gått hardt ut mot modernistene om hva som er «ekte kunst» og at det norske kunstfeltet, som de mener kontrolleres av modernistene. «Kritikken går ut på at deres egen klassisk figurative malerpraksis har blitt utestengt fra den norske kunstoffentligheten, det være seg i stipendutdelinger eller i utsmykningsoppdrag.»^[21] Modernistene betrakter figurativt kunst representert ved blant annet som Odd Nerdrum, Vebjørn Sand og andre som preget som «gammeldags», «tomt» og «bare skjønnhet og teknisk briljans».^[22]

Kritikeren Susan Sontag (1933–2004) hevdet i artikkelen «Against Interpretation» (Mot fortolkning) fra 1964 at den nye tilnærmingen til kritikk og estetikk neglisjerer kunstens sanselige innvirkning og nyhet, og tilpasser i stedet verk inn i forhåndsbestemte intellektuelle tolkninger og vektlegging av «innholdet» eller «meningen» til et verk. Mye av samtidens kunst, særlig abstrakt maleri, dekorativt maleri og popkunst, er en flukt fra fortolkning. For Sontag betyr modernitet tap av sanseerfaring, og hun mener at kunstgleden blir redusert av en slik overbelastning av sansene.^[23]

• Clark, Kenneth (1990): The Nude: A Study in Ideal Form, Princeton University Press.
• Gombrich, Ernst H. (2003): Verdenskunsten, Aschehoug, 4. norske utg., ISBN 82-03-22836-4.
• Honour, Hugh; Fleming, John (1982): A World History of Art, MacMillan, ISBN 0-333-37185-2.
• Kirkholt, Tore (3. november 2002): «Kritikken av overflaten, Norske kunskritkeres møte med det nonfiguartive maleriet», Kunst og kultur', 2, doi:10.18261/ISSN1504-3029-2002-04-01; s. 194–217
• Sontag, Susan (1966): Against Interpretation, Picador, ISBN 0-385-26708-8.

• (en) Figurative art – kategori av bilder, video eller lyd på Commons