Fargesyn

Fargesyn er evnen til å oppfatte ulike farger. En årsak til at mennesket har utviklet fargesyn er at farger ofte gjør at et objekt skiller seg ut fra en bakgrunn, noe som gjør det lettere å skille mellom figur og grunn.^[1] En annen årsak er at farger kan hjelpe oss med å kjenne igjen og kategorisere objekter. Et objekts farge er det lyset som kastes tilbake fra objektets overflate etter at det meste av det hvite lyset har blitt absorbert.^[2] Det synlige fargespektrum er bare et utsnitt av det elektromagnetiske spektrum. Lysets bølgelengde blir angitt i nanometer (nm). Den øvre grensen for synlig lys er ca. 730 nm mens den nedre grensen er ca. 390 nm. Regnbuens farger er lys med bølgelengder mellom disse grensene. I retina finnes det to typer nerveceller, tapper og staver, som inneholder lyssensitive fotopigmenter med primærfargene rød, gul og blå som gjør at de responderer på lys.^[3] Staver er spesialisert til å se i nedsatt lys og oppfatte bevegelse. Tapper er spesialisert til å se i skarpt lys, de har for liten lysfølsomhet til at de kan fungere i mørket. Det er tappene som gjør at vi kan oppfatter farger. Tappene er lokalisert i fovea, som er senteret i den gule flekken, og det er her synet er skarpest fordi lyset når tappene direkte uten å måtte gå gjennom lag av celler og blodårer. Når lyset treffer nervecellen og lysenergien absorberes oppstår det en nervepuls / et aksjonspotensial som går videre til cellenettverket.^[4]

De fleste fargesynsdefektene finner vi blant den mannlige delen av befolkningen, der særlig manglende evne til å skille rødt fra grønt er relativt vanlig. I slike tilfellet sier man at vedkommende er fargesvak. Defekten har ingen annen påvirkning på synet enn at fargene, i dette tilfellet rødt og grønt, oppfattes som nyanser i grått. Noen svært få personer er imidlertid helt fargeblinde (total achromatopsi). I tillegg til ikke å kunne oppfatte farger, har disse også betydelig redusert visus. Av dem som er rammet av total fargeblindhet vil de aller fleste være definert som svaksynte.

Den trikromatiske teorien antar at tappene er delt inn i tre ulike typer reseptorer og at hver reseptor responderer på ulike bølgelengder i lyset.^[1] En type er mest følsom overfor korte bølgelengder og responderer mest på blå farger. En annen type responderer på medium bølgelengder og gule og grønne farger. Den tredje er mest sensitiv overfor lange bølgelengder og oransje og røde farger. Ifølge teorien aktiverer de fleste stimuli to eller tre ulike typer reseptorer, og det er det relative nivået av stimulering som bestemmer hvilken farge man oppfatter. Denne teorien har blitt støttet ved bruk av mikrospektrofotometri, en teknikk som måler hvor mye lys som absorberes av hver reseptor på de ulike bølgelengdene.

Flere former for nedsatt fargesyn støtter opp under den trikromatiske teorien. Dikromasi er en tilstand der en av de tre ulike typene tapper ikke fungerer som de skal. Deuteranomaly er når de tappene som responderer på medium bølgelengder mangler. Protanomaly innebærer at de som responderer på de lange bølgelengdene er fraværende og tritanopia er når ingen av tappene responderer på de korte bølgelengdene. Fullstendig fargeblindhet er når alle tre tappene er ute av funksjon. Da blir synet redusert til nattsyn.

Opponent-prosess teorien går ut på at det er tre opponente prosesser i synssystemet. En prosess produserer persepsjon av to ulike farger. En rød-grønn opponent prosess produserer persepsjon av grønn farge når den responderer på en måte mens den produserer persepsjon av rødt når den responderer på motsatt måte. En annen produserer persepsjon av blått og gult mens en tredje, en akromatisk kanal, produserer hvitt og sort. Det er funnet opponente celler i corpus geniculatum laterale hos aper som viser økt aktivitet i forhold til noen bølgelengder og minkende aktivitet i forhold til andre.^[5]

Dual-prosess teorien presenterer en syntese av den trikromatiske teori og opponent-prosess teorien. Ifølge denne teorien blir signaler fra de tre ulike typene tapper som beskrives i trikromatteorien sendt til de opponente cellene beskrevet av opponent-prosess teorien gjennom tre kanaler. En akromatisk (ikke-farget) kanal kombinerer aktiviteten mellom tapper som responderer på medium og lange bølgelengder. En annen, blå-gul, kanal gir forskjellen mellom summen av medium og lange bølgelengde-tapper på ene siden og korte bølgelengde-tapper på andre siden. Den tredje, rød-grønne kanalen, representerer forskjellen mellom aktivitet i medium- og langbølgede tapper. Det er retningen på forskjellen som bestemmer hvilke farge som oppfattes.

Fargefilm og fargefjernsyn benytter de tre primærfargene rød, gul og blå og presenterer alle farger, ikke som frekvenser, men som sammensetning av de tre primærfargene i det menneskelige øye. Dersom et dyr har andre primærfarger, vil de se fargene helt feil på en fargefilm eller fargeskjerm tilpasset mennesket.