Foula

Foula
Fugløy
Samfunnet Ham på Foula, 1989
Geografi
Plassering		Atlanterhavet
Øygruppe / del av		Shetland
Areal		12,65 kvadratkilometer
Lengde		5,6 kilometer
Bredde		4,0 kilometer
Høyeste punkt		The Sneug (418 m)
Administrasjon
Land		Storbritannia
Demografi
Befolkning		38 (2011)
Posisjon
Foula 60°08′00″N 2°04′00″V
Foula på Commons

Foula (norrønt: Fugløy; skotsk: Foula/Foola) er en øy i den skotske øygruppen Shetland. Den er en av de mest fjerne britiske øyene som er fast bosatt.^[1] I henhold til folketelling i 2011 har øya en befolkning på 38 innbyggere,^[2] som hovedsakelig livberger seg med fiske og sauedrift. Øya har siden begynnelsen av 1900-tallet vært eid av familien Holbourn.

Foula har 400 meter høye klipper og store fuglbestander på opp mot en halv million fugler av arter inkludert rødnebbterne, smålom og storjo. En passasjerbåtforbindelse knytter Foula til stedet Walls på vestkysten av øya Mainland.^[3] Fra flystripen på Foula går det direkteflyvninger til Tingwall.^[4] Det transatlantisk passasjerskip RMS «Oceanic», i sin tid verdens største skip, led skipbrudd i 1914 ved det nærliggende Shaalds, et skjult rev som ligger utenfor Foula.^[5] Filmen The Edge of the World fra 1937 brukte Foula som innspillingssted.^[6]

Foula ligger i Atlanterhavet, 15 nautiske mil (28 kilometer) vest for Walls på Shetland. Det var en del av Walls sivile sogn. Øya er omtrent 4 ganger 6 km, med en lavtliggende kyststripe langs østsiden. Med et areal på 12,7 km2, er øya den syvende største og vestligste av Shetlandsøyene. Den reiser seg fra lave, sammenbrutte klipper i øst til stupbratte 150–365 m klipper i vest.^[7] Øya har fem topper, som stiger til 418 m ved Sneug og 376 m ved Kame.^[8] I nordenden er Gaada Stack, en naturlig klippebue og mot sør-vest ligger Da Sneck Ida Smaalie, en spektakulær 30 m dyp og 2 m bred sprekk i klippene.^[9] Foula ligger på samme breddegrad som St. Petersburg.

Foula har en befolkning på 38 personer, bosatt i samfunnene Hametun og Ham.^[2] Øyboere levde tidligere av fiske, først etter hvitfisk (torsk, hvitting, hyse og tilsvarende), deretter hummer.^[10] I dag driver de fleste øyboere kombinert gårdsdrift (croft)^[11] med inntekt fra sauehold og turisme av fugletittere.^[1]

Et skjult rev, «Hoevdi Grund» eller «Shaalds o' Foula», ligger litt over 3 km øst for Foula mellom øya og Shetlands fastland. Tidevannet her kan nå 12 knop (22 km/t; 6 m/s), og ettersom revet ligger under en meter fra overflaten, utgjør det en betydelig trussel mot skipsfarten.^[12]

Til tross for sin fjerne beliggenhet ble Foula bebodd for første gang så langt tilbake i tid som for 5000 år siden.^[13] Mellom 2006 og 2008 tok Bath & Camerton Archeological Society flere turer til Foula for å studere forhistoriske stående steiner (bautasteiner). En spesiell subsirkulær steinsirkel av interesse ble oppdaget i 2006 ved Da Heights nord i Foula. En ytterligere undersøkelse lansert i 2007 avslørte at den subsirkulære steinkonstruksjonen var menneskeskapt, elliptisk i form med aksen pekende mot midtvinterssolverv, bygget før 1000 f.Kr.^[14]

I 1490 ble godset til den norske slekten Ciske (i henhold til engelske kilder, navnet er egentlig Giske)^[15] delt og Vaila og Foula ble Alv Knutssons eiendom.^[15] Ettersom Ciske/Giske var norske, og Skottland hadde annektert Shetland noen tiår tidligere, var det forvirrende og motstridende krav om eierskap.^[7] Ved Skottlands annektering ble skotsk lov gjeldende fra 1611, og innflyttende skotter med bedre kunnskap om skotsk lov enn de innfødte, ble ofte tilsidesatt av skotter i maktposisjoner.^[16]

Øya var et av de siste stedene hvor det ble snakket norn, en dialekt av norrønt språk som er lite dokumentert, men ved begynnelsen av 1700-tallet var det få igjen på Shetland som snakket det.^[17] Den lokale dialekten på Foula var sterkt preget av norn/norrønt.^[1] I 1774 besøkte George Low, en ung skotsk prest, Foula i håp om å finne rester av muntlig fortellinger på norn, som da var bortimot utryddet.^[18] Han fant fragmenter av sanger, ballader og romanser, og fra hans beste kilde, en gammel bonde kalt William Henry, er balladen nå kjent som «Hildina». Henry var ganske dårlig kjent med språket, slik at selv om han som barn hadde lært alle de 35 strofene i balladen utenat i dens opprinnelige norn, kunne han bare gi Low et sammendrag av innholdet i stedet for en oversettelse.^[19][20][21] «Hildina» er det eneste bevarte diktet på norn.^[18]

I 1720 rammet en koppeepidemi de rundt to hundre menneskene som bodde på Foula. Da øyboerne var så isolert fra resten av verden, hadde de ingen immunitet mot kopper, i motsetning til de fleste nordeuropeiske folkeslag på denne tiden, og ni av ti av øyas befolkning døde i epidemien.^[22]

Foula forble i den julianske kalenderen da resten av Storbritannia tok i bruk den gregorianske kalenderen i 1752.^[1] Foula holdt seg til den julianske kalenderen ved å holde 1800 som et skuddår, men øya observerte ikke et skuddår i 1900. Som et resultat er Foula nå en dag foran den julianske kalenderen og 12 dager bak den gregorianske, og feirer således juledag gregoriansk 6. januar og nyttår gregoriansk 13. januar.^{[23][7] [24]}

Forfatteren og journalisten John Sands bodde på Foula og Papa Stour en stund på slutten av 1800-tallet. Han kjempet hardt mot det rådende truck system, et arkaisk engelsk begrep som henviser til at lønn ikke ble betalt med vanlige penger, men i form av varer eller tjenester, eller substitutter for penger, vanligvis til arbeidsgiverens fordel.^[25] og tegnet politiske tegninger som viste dets mangler. I den ene tegnet han Foula som en vakker ung kvinne som ble kvalt av en kongeboa merket «landeiendom», overvåket av andre reptiler kalt «misjonær», «laird og «truck».^[26]

Professor Ian Holbourn kjøpte Foula rundt 1900, og ble dens siste laird.^[27][28] Han beskrev katastrofen den 8. september 1914, da det store passasjerskipet RMS «Oceanic» fra selskapet White Star Line traff et undervannskjær kalt Shaalds utenfor Foula, og ble et vrak i løpet av to uker. Holbourns opplevde på nytt et stort forlis den påfølgende 7. mai 1915, da han reiste med RMS «Lusitania» som ble senket av tysk ubåt, men overlevde forliset.

Professorens barnebarn, Robert Holbourn, en ingeniør innen skipsteknikk, fungerte som øyas Peat Marshal, bokstavelig «torvmarskalk», i mange år. Torv er en verdifull og knapp ressurs for varme og brensel på øyene i Shetland. Skjæringen krever dyktighet, og det tar flere år å mestre. De mest dyktige øyboerne blir kjent som cutters, «kuttere» og, i ånden til en langvarig tradisjon på Foula.^[29] Det er ikke enkelt å kutte torv, selv om kutteren får det til å se slik ut. Et L-formet verktøy skjærer og skuffer ut torven i en bevegelse, og former en slafset murstein på omtrent 4-5 cm ganger 10-12 cm. Den tørker i 4 til 12 måneder og er deretter klar for brenning som en billig kilde til drivstoff.^[30]

Et fyrtårn på sørspissen av øya ble bygget i 1986. Opprinnelig drevet av acetylengass, har det blitt omgjort til sol- og vindkraft.^[31]

Mange innbyggere i Foula går til et presbyteriansk sogn kjent som Foula Kirk eller Baxter Chapel som er en del av Den skotske kirke.^[32] Kapellet er bygget av gråfarget stein og ligger «på halen av 7 Hamnafield».^[32]

Michael Powells spillefilm The Edge of the World (1937) er en dramatisering basert løst på den sanne historien om evakueringen av de siste 36 innbyggerne på den avsidesliggende øya St. Kilda den 29. august 1930.^[33] St Kilda ligger i Atlanterhavet, 64 kilometer unna, vest-nordvest for North Uist i de ytre Hebridene; innbyggerne snakket gælisk. Powell klarte ikke å få tillatelse til å filme i St Kilda. Isteden laget han filmen i løpet av fire måneder sommeren 1936 på Foula, der øyboerne snakker shetlandsdialekt. Tittelen er en referanse til uttrykket ultima Thule, gitt av den romerske lyrikeren Virgil.^[34]

Return To The Edge Of The World (1978)^[35] er en dokumentarfilm som forteller om en gjenforening 40 år senere av rollebesetning og mannskapet til ovennevnte The Edge of the World da de besøkte øya.

Foulas innbyggere har bevart mange norrøne tradisjoner for folkeminne og festligheter. De følger fortsatt den julianske kalenderen for julefeiringer, med alle øyboerne samlet i ett hus den 6. januar, men en dag senere.^[36] Nyttårsdag faller på den 13. januar.^[37]

Diktet «Da Sang o da Papa men» av shetlandske dikteren Vagaland (født Thomas Alexander Robertson)^[38] om fiskerne i Papa Stour som inkluderer en insisterende korsang, «Rowin Foula Doon».^[39] Dette refererer til fiskernes praksis med å ro sine åpne fiskebåter ut på havet til de høye klippene ved Foula ikke lenger var synlige. Dette innebar at båten var rundt 96 kilometer vest for Papa Stour.^[40][41]

• Holbourn, Ian B. Stoughton (2001): The Isle of Foula: A Series of Articles on Britain's Loneliest Inhabited Isle (Opptrykk). ISBN 1-84158-161-5.

(en) Foula – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• (en) Foula hos Wikivoyage
• Foula Heritage
• Northern Lighthouse Board
• Foula: Britain's most remote inhabited island, Storbritannias mest fjerntliggende befolkede øy