Edmund martyren

Sankt Edmund martyren Konge av East Anglia
Født		841 East Anglia, England
Død		20. nov. 869[1] East Anglia, England
Beskjeftigelse		Monark
Embete		King of East Anglia (855–869)
Far		Æthelweard
Nasjonalitet		Kongedømmet East Anglia
Gravlagt		Bury St Edmunds Abbey
Anerkjent av		Den katolske kirke
Festdag		20. november
Vernehelgen		Skytshelgen for kong Rikard II av England; mot pest; andre skytshelgen for det katolske bispedømmet East Anglia[2]
I kunsten		Konge med krone og kappe som holder et septer, klode, pil, eller et sverd, ulv, halshogd hode
Edmund martyren på Commons

Edmund martyren, eller sankt Edmund av East Anglia, (født ca. 841, død 20. november 869)^[3] var konge av East Anglia fra rundt 855 og til sin død.

Det er svært få samtidige kilder om Edmund og hans liv. Det er antatt at han var født i East Anglia, og han ble først omtalt i en annal i Den angelsaksiske krønike, skrevet noen år etter hans død. Kongedømmet East Anglia ble fullstendig ødelagt av vikinger, som også ødela enhver samtidig dokumentasjon på Edmunds styre. Senere ble det skrevet fiktive biografier om Edmund, der det ble hevdet at han var født i år 841 som sønn av Æthelweard, en obskur konge av East Anglia. Edmund skal ha etterfulgt faren da han var fjorten år gammel. Det har også blitt hevdet at Edmund var den yngste sønnen av en germansk konge ved navn «Alcmund». Han skal ha blitt kronet den 25. desember 855 ved Burna (antagelig Bures St. Mary i Suffolk), som på den tiden fungerte som en kongelig hovedstad,^[4] og skal ha vært en forbilledlig konge.

I 869 rykket vikingbanden kjent som «den store hedenske hæren» fram gjennom East Anglia og drepte Edmund. Han kan ha blitt drept av danene i kamp, men tradisjonen vil ha det til at han møtte døden på et ikke nærmere identifisert sted kjent som Haegelisdun etter at han nektet å imøtekomme danenes krav om «å fornekte Kristus». Danene banket ham, skjøt ham full av piler og halshogde ham deretter på ordre av Ivar Beinlause og hans bror Ubba. I henhold til legenden ble hodet hans deretter kastet inn i skogen, men ble funnet av folk som fulgte hylene fra en ulv som kalte, Hic, Hic, Hic, «Her, her, her!». Denne fortellingen om Edmunds død har likheter med skjebnene til andre kristne helgener, som Sebastian, Denis, og Maria av Egypt.

En minnemynt for Edmund ble preget på samme tid som East Anglia ble innlemmet i kongeriket Wessex, og en folkekult oppsto rundt Edmund. En gang rundt 986 skrev den franske munken Abbo av Fleury om hans liv og martyrium. Helgenens levninger ble midlertidig fjernet fra byen Bury St Edmunds og fraktet i trygghet i London i 1010. Hans helligdom ved Bury ble besøkt av mange konger, inkludert Knut den mektige, som var ansvarlig for gjenoppbyggingen av klosteret. En steinkirke ble gjenoppbygd i 1095. Gjennom middelalderen ble Edmund betraktet som skytshelgen for England. Bury og klosteret der ble svært rike på grunn av tilknytningen til Edmund, men under oppløsningen av Englands klostre fra 1536 ble helligdommen ødelagt.

Bevarte middelaldermanuskripter og andre kunstgjenstander knyttet til Edmund er Abbos Passio Sancti Eadmundi, John Lydgates biografi fra 1300-tallet, Wilton-diptykonet og flere veggmalerier.

Eldste omtale av Edmund er i Den angelsaksiske krønike, sammensatt rundt tjue år etter hans død.^[5] Tradisjonen sier at Edmund ble født i 841 og arvet tronen i East Anglia en gang rundt 855.^[6] Ingenting er kjent om hans liv eller styre, da ingen samtidige dokumenter fra East Anglia fra denne perioden har overlevd. Danske vikingers ødeleggelser i East Anglia antas å ha ført til at alle bøker eller chartere som refererte til Edmund også ble ødelagt,^[7] og mangelen på samtidig dokumentasjon betyr at det ikke vites med sikkerhet når hans styre begynte eller hvor gammel han var da han ble konge. Senere kronikører i middelalderen har skrevet upålitelige biografier om Edmund. Den mest pålitelige teorien for Edmunds herkomst antyder at Ælhhere, svoger til kong Æthelstan av Kent, var Edmunds faktiske far, og Edith, Æthelstans søster, var hans mor.^[8]

Edmund kan ikke bli plassert innenfor noe kongedynasti. Myntvitenskapelige spor antyder at han etterfulgte Æthelweard. I henhold til historikeren Susan Ridyard kan Abbo av Fleurys utsagn at Endmund var ex antiquorum Saxonum nobili prosapia oriundus bli forstått som at han nedstammet fra et edelt og gammelt folk.^[9]

Det er kjent at et mangfold av forskjellige mynter ble preget av Edmunds myntverksteder under hans styre.^[10] Bokstavene AN, som står for Anglia, opptrer kun på myntene til Edmund og Æthelstan av East Anglia: de opptrer på Edmunds mynter som en del av frasen + EADMUND REX AN. Senere utgaver har + EADMUND REX, og det er således mulig å organisere myntene hans kronologisk.^[11] Bortsett fra dette finnes det ingen bekreftet kronologi i mynter fra Edmunds styre.^[12]

Den angelsaksiske krønike, som bare beskrev noen få saker knyttet til East Anglia og kongene deres, er den eneste kilden for en beskrivelse av hendelsene i året 869 som førte til Edmunds nederlag i møte med danenes hær. Den angelsaksiske teksten er som følgende:

«Her rad se here ofer Mierce innan East Engle and wiñt setl namon. æt Đeodforda. And þy wint' Eadmund cying him wiþ feaht. and þa Deniscan sige naman þone cyning ofslogon. and þæt lond all ge eodon.»

Oversatt til norsk:

«Her red hæren over Mercia og inn i East Anglia, og tok vinterkvarter ved Thetford; og om vinteren kjempet kong Edmund mot dem, og danene tok seieren, og drepte kongen og erobret hele landet.»^[13]

Tradisjonen har navngitt de norrøne lederne som drepte kongen som Ivar Beinlause og hans bror Ubba.

Sammen med andre styrker invaderte den store hedenske hæren deretter Wessex, muligens i desember 870 (hvilket ville være noen få uker etter Edmunds død), eller kanskje etter å ha tilbrakt ett år med plyndring og konsolidering av makt i East Anglia. Deretter fortsatte hedningene med å angripe Merica og Northumbria.^[14][15]

Edmunds lik ble gravlagt i et tømmerkapell i nærheten av hvor han ble drept, men ble senere overført til Beadoriceworth (dagens Bury St Edmunds). Her vokste det frem et miljø som tilba Edmund.^[16] Tretti år etter Edmunds død ble han også tilbedt av den norrøne befolkningen i East Anglia, og disse fikk preget en minnemynt for å hedre ham.^[17] Mynten ble preget fra rundt 895 og til 915 (nesten helt frem til East Anglia ble erobret av Edvard den eldre av Wessex) og formgivningen var basert på mynter framstilt under Edmunds styre. Alle pennier som ble framstilt hadde teksten SCE EADMVND REX («O Sankt Edmund kongen»). En del av dem hadde en innskrift som viste at de lokale norrøne herskerne eksperimenterte med designet på myntene.^[18]

Minnemynten for sankt Edmund ble preget i stort antall i mer enn 70 myntverksteder, mange av dem synes å hatt sin opprinnelse på det europeiske fastlandet: over 1800 eksemplarer ble funnet i Cuerdale i Lancashire i 1840.^[19] Myntene ble i stor utstrekning benyttet innenfor Danelagen. Myntstykker har hovedsakelig blitt funnet i det østlige England, men myntverkstedenes nøyaktige plassering er ikke kjent med sikkerhet; forskerne antar at de ble framstilt i East Anglia.^[18]

I løpet av 1000-tallet ble en steinkirke bygget i Bury St Edmunds, som igjen ble erstattet av en større kirke i 1095, og Edmunds relikvier ble overført dit. Klosterets makt vokste ved at det ble gitt domsmyndighet over den voksende byen i 1028 og ved opprettelsen i 1044 av det administrative området Liberty of Saint Edmund (senere administrasjonsområdet West Suffolk), etablert av Edvard bekjenneren.^[16] Det forble en adskilt domsmyndighet kontrollert av abbeden av klosteret Bury St Edmunds Abbey fram til oppløsningen av Englands klostre på 1500-tallet.

Helligdommen ved Bury St Edmunds ble snart en av de mest kjente og mest velstående pilegrimsmål i England. I 1010 ble Edmunds levninger overflyttet til London for å beskytte dem fra nye vikingangrep, og de ble værende der i tre år før de ble sendt tilbake til Bury.^[16] I århundrer ble helligdommen besøkt av ulike engelske konger, og mange av dem ga sjenerøse gaver til klosteret. Danske Svein Tjugeskjeggs sønn Knut den mektige konverterte til kristendommen og fikk gjenoppbygd klosteret ved Bury St Edmunds. I 1020 gjorde han en pilegrimsreise og la sitt egen krone på helligdommen som bot for forfedrenes synder.

Byen vokste i takt med at klosterets rikdom og berømmelse økte. Etter den normanniske erobringen av England i 1066 la abbeden planer for over 300 ny hus innenfor et rute-mønster nær klosterets område.^[20] Edmund-kulten blomstret, men den fikk en tilbakegang i de påfølgende år og helgenen kom ikke til syne igjen i noen liturgiske kalendere før utgivelsen av Abbo av Fleurys Passio Sancti Eadmundi på 1100-tallet.^[21] Kong Johan er sagt å ha gitt en stor safirblå edelstein satt i gull til helligdommen, som han fikk tillatelse til å beholde selv på den betingelse at den ble gitt tilbake til klosteret ved hans død.^[22]

Edmund-helligdommen ble ødelagt i 1539 under den engelske reformasjonen. I henhold til et brev (som nå tilhører Cotton-samlingen i British Library) ble helligdommen vandalisert, og sølv og gull til en verdi av over 5000 mark ble plyndret. Den 4. november 1539 ble abbeden og munkene forvist, og klosteret oppløst.^[23]

Etter slaget ved Lincoln i 1217 sier tradisjonen at levningene av Edmund ble stjålet av greven av Melun og deretter donert til basilikaen Saint-Sernin i den franske byen Toulouse av Le Dauphin (arveprinsen, den senere Ludvig XIII av Frankrike).^[24] Den eldste nedtegnelse av dette er en relikvieliste for Saint-Sernin rundt 1425 hvor «sankt Edmund» er nevnt som en av kirkens relikvier.^[24] Etter at byen ble berget fra pesten i årene fra 1628 til 1631 – etter forbønn til helgenen – bygde byen i 1644^[24] en ny helligdom for Edmunds relikvier i takknemlighet for byens redning: kulten blomstret her i over to århundrer. Edmund-helligdommen var laget i sølv og smykket med statuer i rent sølv. Da relikviene hans ble overført til byen samlet befolkningen seg i åtte dager til ære for Edmund.^[25]

I 1901 overtok den katolske erkebiskopen av Westminster, Herbert Vaughan, flere relikvier fra Saint-Sernin-kirken. Relikviene, på den tiden antatt å være de til sankt Edmund, ble utsett for høyalteret til Westminsterkatedralen i London, som da var under bygging.^[24]

Den katolske kirken i Frankrike godtok ikke at britene overtok relikviene, og pave Leo XIII måtte inn og megle.^[26] Ved relikvienes ankomst i England ble de oppbevart i kirken Fitzalan Chapel ved festningen Arundel Castle, før de ble overført til Westminster. Selv om relikviene hadde blitt verifisert og katalogisert både i 1644 for gravlegging i den nye helligdommen og i 1874 da to stykker ble gitt til kardinal Henry Edward Manning, ble ektheten til relikviene satt i tvil av middelalderforskeren (og forfatteren) M.R. James og teologen og kirkehistorikeren Charles Bigg i avisen The Times. Relikviene ble værende ved Arundel i hertugen av Norfolks varetekt mens kardinal Vaughan og erkebiskop Germain av Saint-Sernin fikk organisert en historiekommisjon. Relikviene har siden blitt værende ved Arundel.^[27] I 1966 ble tre tenner fra relikviesamlingen fra Frankrike donert til klosteret Douai Abbey i Berkshire.^[24]

Edmund-kulten gjenoppsto på 900-tallet, og området der han var gravlagt vokste seg rikt på grunn av mange landdonasjoner fra kongelige velgjørere. En gang rundt 986 bestilte munkene ved Ramsey Abbey i Cambridgeshire en redegjørelse om helgenens liv og tidlig kult fra Abbo av Fleury.^[28][29] I forordet tilegnet Abbo verket til sankt Dunstan, erkebiskop av Canterbury 960–988. Dunstan selv er kilden til fortellingen om martyrdøden. Han skal ha blitt fortalt historien mange år tidligere i kong Æthelstans nærvær, av en gammel mann som sverget ed på at han hadde vært Edmunds personlige sverddrager på den skjebnesvangre dagen.^[30] Abbo gjorde med dette den fortsatt levende Dunstan til en autoritativ kilde til hva han hadde å si.

I henhold til Abbo var Edmund «ex antiquorum Saxonum nobili prosapia oriundus».^[31] Dette utsagnet har forledet senere oversettere til å tro at Edmund var av kontinental gammelsaksisk opprinnelse. Imidlertid har historikeren Steven Plunkett påpekt at Abbo også beskriver bosetterne i East Anglia (Eastengle) i folkevandringstiden som «saksere» (mens jyder og anglere dro andre steder). Betegnelsen «av edel gammelsaksisk slekt» om Edmund var derfor ikke et forsøk på å skape et skille mellom Edmunds egen slekt og folket som han hersket over.^[32]

I Abbos versjon av hendelsene nektet kongen å møte danene i åpent slag og foretrakk heller å møte martyrdøden. Historikeren Susan Ridyard holder fast ved at Edmunds martyrium ikke kan bevises og hans skjebne — om han døde i kamp eller ble hensynsløst myrdet i kampens etterspill — ikke kan klargjøres gjennom Den angelsaksiske krønike. Hun merker seg at fortellingen om at Edmund hadde våpendrager antyder at han var en krigerkonge som var forberedt for å slåss mot vikingene på slagmarken, men hun anerkjenner også muligheten for at senere redegjørelser er «hagiografiske fantasier».^[33]

Abbo navngir en av Edmunds drapsmenn som «Hinguar», som antagelig kan identifiseres med Ivar Beinlause, sønn av Ragnar Lodbrok.^[34] Etter å ha beskrevet de skrekkelige omstendighetene rundt Edmunds død, fortetter Abbo fortellingen. Edmunds halshogde hode ble kastet inn i skogen. Da tilhengerne hans dro ut for å lete etter det, ropte de «Hvor er du, venn?», og hodet svarte «Her, her, her!» Til slutt fant de det, uspist og liggende mellom labbene på en ulv som beskyttet det mot andre ville dyr. Landsbybeboerne takket Gud og ulven som tjente ham. Ulven gikk som et tamdyr ved siden av dem inntil den forsvant inn i skogen.^[30]

Liket ble lagt i en kiste og senere fraktet til Beodericsworth, men Abbo daterer ikke disse hendelsene,^[35] selv om det ut fra teksten kan bli forstått at han mente at relikviene hadde blitt fraktet til Beodericsworth på den tiden da Theodred ble biskop i London, det vil si en gang rundt 926.^[36] Ved begravelsen av liket ble det oppdaget et mirakel. Alle sårene fra pilene på Edmunds legeme var blitt leget, og hodet hans hadde igjen festet seg på kroppen. Det eneste spor av halshoggingen var en linje rundt halsen og nakken, og huden hans var fortsatt myk og frisk, som om han bare sov.^[30][37] Den siste nedtegnede inspeksjonen av liket mens det var ved Bury St Edmunds var i 1198.^[24][38]

Likheten i hvordan sankt Sebastian og hvordan sankt Edmund møtte døden ble bemerket av Abbo: begge helgenene ble angrepet av bueskyttere, skjønt kun Edmund er antatt å ha blitt halshogd. Edmunds død har en del overenskomster med skjebnen til andre helgener: sankt Denis ble pisket og halshogd, og om liket til Maria av Egypt ble det sagt at det ble voktet av en løve.^[39] Gransden beskrev Abbos Passio som «lite annet enn en blanding av hagiografiske trivialiteter» og argumenterer for at Abbos uvitenhet om hva som faktisk skjedde med Edmund fikk ham til å bruke aspekter fra livene til andre velkjente helgener som Sebastian og Denis som modeller for sin versjon av Edmunds martyrium. Gransden anerkjenner at det er en del aspekter i fortellingen, slik som ulven som vokter Edmunds hode, som ikke har en direkte parallell, annet enn løven i fortellingen om Maria av Egypt.^[40]

Andre forskere har pekt på at den måten som Edmund døde på, samt dyrkelsen og kulten, gjør ham til en hellig konge. Det har blitt argumentert at fortellingen om sankt Edmund ble dannet av en felles keltisk-germansk oppfatning og forestilling om den hellige kongegjerning. Andre sammenlignbare konger som danner grunnlaget for teorier om en gudeinnsatt kongemakt der det knyttes bånd mellom konge, land og samfunn, er Conaire Mór, Cormac mac Cuilennáin, Domalde og Halvdan Svarte.^[41]

De Infantia Sancti Edmundi, en fiktiv hagiografi fra 1100-tallet om Edmunds tidlige liv av Geoffrey av Wells, beskrev ham som den yngste sønnen til «Alcmund», en saksisk konge av germansk avstamning. Det er mulig at denne «Alcmund» aldri har eksistert.^[42]

Edmunds fiktive opprinnelse på det europeiske fastlandet ble senere utvidet til legender som fortalte om hans foreldre, hans fødsel i Nürnberg, hans adopsjon av Offa av Mercia, kongens utpeking av Edmund som etterfølger og Edmunds landgang ved Hunstanton ved kysten av North Norfolk for å kreve kongedømmet sitt.^[31] Andre fremstillinger påstod at hans far var den kongen han etterfulgte, Æthelweard av East Anglia, som døde i 854, tilsynelatende da Edmund var en gutt på fjorten år.

Det ble sagt at han ble kronet av sankt Humbertus (biskop Humbert av Elmham) den 25. desember 855 på et sted kjent som Burna (antagelig Bures St. Mary i Suffolk), som på den tiden fungerte som kongelig hovedstad.^[4] Senere fremstillinger av livet hans fortalte at han var en forbilledlig konge som behandlet alle sine undersåtter helt rettferdig og som ikke lot seg smigre. Det ble skrevet at han trakk seg tilbake for et år ved sitt kongelige tårn ved Hunstanton og lærte seg hele psalterium (bønneboken) slik at han kunne gjengi fra den fra hukommelsen.^[42][4]

Edmund kan ha bli drept ved Hoxne i Suffolk.^[43] Hans martyrium er omtalt i et charter som ble skrevet da kirken og kapellet ved Hoxne ble gitt til klosteret Norwich Priory i 1101. Denne landsbyen assosieres med Edmund-kulten den dag i dag.^[44] Dernford i Cambridgeshire^[45] og Bradfield St Clare i St. Edmundsbury (i nærheten av Bury St Edmunds)^[46][47] er andre mulige steder for Edmunds martyrium.

Den gamle tømmerkirken viet til sankt Andreas (Andrew), kjent som Greensted Church, ved landsbyen Greensted-juxta-Ongar i Essex, sies å ha vært hvilested for Edmunds lik på veien til Bury St Edmunds i 1013.^[48]

Edmunds fane er, i henhold til Bernard Brukes Vicissitudes of Families (1869), muligens blant de som ble opprettet i tiden rundt den normanniske invasjonen av Irland på slutten av 1100-tallet. Etter denne ble tre kroner på en blå bakgrunn også benyttet som fane for Irland i Plantagenet-tiden. De normanniske lederne av invasjonen av Irland, Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke, Robert FitzStephen og Raymond le Gros, dedikerte kristkirkekatedralen i Dublin til Edmund.^[50]

Da den skotske festningen ved Caevlerlock ble erobret av Edvard I av England i 1300, ble fanene til Edmund, sankt Georg og Edvard bekjenneren hengt opp på borgtårnet av triumferende englendere som «mektige, forenede symboler til de hellige vokterne og tilhengerne av deres sak».^[51] Ifølge fortidsminnegranskeren Harris Nicolas (1799–1848) og hans redegjørelse av slaget ved Agincourt i 1415, var det fem faner som ble benyttet på den engelske siden, og én av dem var antagelig sankt Edmunds.^[52]

I forordet til helgenbiografien skrevet av poeten John Lydgate på 1400-tallet, hvor Edmunds fane er beskrevet,^[53][54] hevdes det at de tre kronene representerer Edmunds martyrium, jomfruelighet, og kongeverdighet.^[55]

Edmund er skytshelgen for smittesykdommer foruten også for konger,^[56] det romersk-katolske bispedømmet East Anglia,^[57] og klosteret Douai Abbey i Berkshire.^[58] Kirker viet til Edmunds minne finnes over hele England, inkludert St Edmund the King and Martyr's Church i London, designet av Christopher Wren på 1670-tallet. St Edmund King and Martyr's Church i Godalming i Surrey ble viet til Edmund ettersom kirkens grunnlegger var fra Suffolk.^[59]

I løpet av middelalderen ble sankt Edmund erstattet av sankt Georg som Englands skytshelgen da kong Edvard III knyttet hosebåndsordenen, som kongen opprettet i 1348, til sistnevnte helgen.^[20] I 2006 forsøkte en gruppe som omfattet radiostasjonen BBC Radio Suffolk og avisen East Anglian Daily Times, å gjeninnsette Edmund som Englands skytshelgen, uten å lykkes.^[60] I 2006 forsøkte man på nytt^[61] å få gjeninnsatt sankt Edmund som skytshelgen. Denne kampanjen hadde støtte fra representanter fra næringslivet, kirkene, radio og lokalpolitikere.^[62]

Dyrkingen av Edmund har satt spor både i litteratur og bildekunst. Hans martyrium er framstilt i mange veggmalerier fra middelalderen i kirker over hele England.^[63]

En vakkert illustrert kopi av Abbos Fleurys Passio Sancti Eadmundi, framstilt i Bury St Edmunds en gang rundt 1130, finnes i dag i biblioteket Morgan Library i New York.^[16] En kopi av John Lydgates helgenbiografi fra 1400-tallet, skrevet for Henrik VI av England, er i dag ved British Library.^[64]

Edmund opptrer i et romantisk dikt, Athelston, skrevet på mellomengelsk på 1400-tallet av en ukjent forfatter. Her blir Edmund født av Edyff, søster av kong «Athelston» av England, etter å ha gjennomgått en rituell ildprøve.^[65]

Wilton-diptykonet ble malt under kong Rikard IIs regjeringstid og er den mest kjente fremstillingen av Edmund i kunsten. Det er malt på eikeplater, og viser kong Rikard som kneler foran jomfru Maria og Jesubarnet; Rikard er ledsaget av tre helgener: Edmund, Edvard Bekjenneren og Johannes Døperen.^[16][66]

Poeten John Lydgate (1370–1451), som bodde hele livet i Bury St Edmunds, fremførte diktet kjent som Metrical Lives of Saints Edmund and Fremund for den tolv år gamle Henrik IV av England da kongen kom til byen i 1433. Kongen ble værende ved klosteret i fire måneder.^[67] Boken er nå oppbevart ved British Library i London.^[53]

Kjøpstaden Bury St Edmunds har en rekke fremstillinger av sankt Edmund. Mest kjent er kanskje et samtidskunstverk formgitt av Emmanuel O’Brien, konstruert av Nigel Kaines fra Designs on Metal i 2011 (se bilde nedenfor).

Edmund opptrer i Bernard Cornwells romanserie Det siste kongeriket (2004–16); i tv-serien som er basert på bøkene, The Last Kingdom (2015), spilles han av Jason Flemyng.

Edmund er emne i sangen «Barbarian» av hardrockgruppa The Darkness (fra Suffolk), utgitt på albumet Last of Our Kind (2015).

• Framstillinger av sankt Edmund
• 
  Sankt Edmund. Offentlig kunstverk, Bury St Edmunds, Suffolk. 2011, av Emmanuel O’Brien og Nigel Kaines.
• 
  Sankt Edmunds martyrium, malt av Brian Whelan, utstilt i Sankt Edmundskatedralen.
• 
  Edmund framstilt på vestfronten av Salisbury-katedralen.
• 
  Wilton-diptykonet. Edmund er framstilt sammen med Edvard Bekjenneren, Johannes døperen og Richard II.
• 
  Edmunds martyrium på veggmaleri i landsbyen Stoke Dry i Rutland.
• 
  En statue av helgenen utenfor Sankt Edmunds kirke i Southwold.

• Abbo av Fleury (0945-1004- Abbo Floriacensis Abbas): Operum Omnium Conspectus seu. Passio Sancti Edmundi Regis Et Martyris (Den latinske teksten, martyrdøden er beskrevet i kapittel X).
• Ælfric av Eynsham: «The Martyrdom of St. Edmund, King of East Anglia, 870». Paraphrase of Abbo of Fleury's Life of St. Edmund. Mediaeval Sourcebook. (Moderne engelsk oversettelse av Ælfrics angelsaksiske parafrase, løselig basert på Abbos verk).
• Altmann, Barbara K. (2003): The Court Reconvenes: Courtly Literature Across the Disciplines. Woodbridge: Brewer. ISBN 978-0-85991-797-1.
• Ball, Ann (2003): The Encyclopaedia of Catholic Devotion and Practices. Huntingdon, USA: Our Sunday Visitor Inc. ISBN 0-87973-910-X.
• «Edmund the Martyr, Saint». The Catholic Encyclopedia: Volume 5. Internet Archive. 1913. s. 294.
• «The Basilica of St Saturnin». The Catholic World: A Monthly Magazine of General Literature and Science (New York: The Catholic Publication House) VIII (oktober 1868 – mars 1869).
• Cantor, Leonard, red. (1982): The English Medieval Landscape. London: Croom Helm. ISBN 0-7099-0707-9.
• Earle, John (1865): Two of the Saxon Chronicles Parallel (på angelsaksisk). Oxford: Clarendon Press.
• Farmer, David Hugh (2004): Oxford Dictionary of Saints. Oxford, New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-860949-3.
• Field, Rosalind; Brewer, Derek (2010): Christianity and Romance in Medieval England. Christianity and Culture. Woodbridge: Brewer. ISBN 1-84384-219-X.
• Frantzen, Allen J. (2004): Bloody Good: Chivalry, Sacrifice, and the Great War. Chicago: University of Chicago Press. ISBN 978-0-226-26085-3.
• Gransden, Antonia (1992): Legends, Traditions and History in Medieval England. London, Rio Grande: Hambleton Press. ISBN 1-85285-016-7.
• Grierson, Philip; Blackburn, Mark (1986): Medieval European Coinage 1. The Early Middle Ages (5th–10th centuries). Cambridge, New York: Cambridge University Press. ISBN 0-521-26009-4.
• Hanks, Patrick; Hardcastle, Kate; Hodges, Flavia (2006): A Dictionary of First Names, Oxford Paperback Reference (2. utg.), Oxford: Oxford University Press, ISBN 978-0-19-861060-1, s. 84
• Hervey, Lord Francis (1907): Corolla Sancti Eadmundi. The Garland of Saint Edmund, King and Martyr. London. s. 672.
• Houghton, Bryan (1970): Saint Edmund king and Martyr. Lavenham & Sudbury, Suffolk: Terence Dalton Limited. ISBN 9780900963186.
• Kennedy, John J (høsten 1991): «The Arms of Ireland: Medieval and Modern». Coat of Arms (The Heraldry Society) (155)

• Mawer, Allen (1910): «Edmund, King of East Anglia» i: Encyclopaedia Britannica 8 (11. utg.). Cambridge: Cambridge University Press.
• Mostert, Marco (1999): «Edmund, St, King of East Anglia» i: Lapidge, M. ; et al.: The Blackwell Encyclopedia of Anglo-Saxon England. London: Blackwell. ISBN 0-631-22492-0.
• Nicolas, Harris (1832): History of the Battle of Agincourt. London: Johnson.
• Plunkett, Steven (2005): Suffolk in Anglo-Saxon Times. Stroud: Tempus. ISBN 978-0-7524-3139-0.
• Preble, George Henry (1917): Origin and History of the American Flag and of the Naval and Yacht-Club Signals, Seals and Arms, and Principal National Songs of the United States, with a Chronicle of the Symbols, Standards, Banners, and Flags of Ancient and Modern Nations. Philadelphia: N. L. Brown.
• Ridyard, Susan J. (1988): The Royal Saints of Anglo-Saxon England: a Study of West Saxon & East Anglian Cults. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-30772-4.
• Stead, Ian Mathieson; Bourke, J.; Brothwell, D. (1986): Lindow Man: The Body in the Bog. London: British Museum. ISBN 0-7141-1386-7.
• Swanton, Michael (1997): The Anglo-Saxon Chronicle. London: Routledge. ISBN 0-415-92129-5.
• Warner, Peter (1996): The Origins of Suffolk. Manchester and New York: Manchester University Press. ISBN 0-7190-3817-0.
• Yorke, Barbara (2002): Kings and Kingdoms of Early Anglo-Saxon England. London and New York: Routledge. ISBN 0-415-16639-X.
• Yorke, Barbara (1995): Wessex in the Early Middle Ages. New York: Leicester University Press. ISBN 0-7185-1314-2.

• «Den hellige kong Edmund av East Anglia (~841-870)», Katolsk.no. I stor grad basert på Wikipedias engelske artikkel
• «Saint Edmund» hos Christian Iconography
• «Here Followeth The Life of S. Edmund» i Caxtons oversettelse av Golden Legend