Dróttkvætt

Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Drottkvætt (norrønt dróttkvætt) er et norrønt eller fornnordisk versemål beslektet med fornyrdislag og ljodahått. Drottkvætt er det mest kompliserte av alle de gamle norrøne versemålene. Som navnet antyder er drottkvætt (fra drott = konge, og kvede, dikte) den mest selvsagte formen for hyllingsdikt tilskrevet en hersker eller konge. Å beherske drottkvætt, helst på stående fot og improvisert, var det beste beviset på en skalds dyktighet, eller skaldeskap.

Versene har strofer på åtte rader hvor radene hører sammen parvis (sammenlign fornyrdislag). Hver rad har tre betonte stavelser. Alle radene inneholder allitterasjoner eller andre former for rim – ulike rader har et partiell konsonantrim (kalt for skothending), like rader har et vanlig rim, men ikke nødvendigvis i bestemt orden (aðalhending). Hvert halvrim må ha nøyaktig tre stavelser, hver rad avsluttes med en trochee (en lang stavelse fulgt av en kort).

Kjenninger var en viktig del i verseformen, ikke minst for at de var en praktisk nødvendighet for å kunne oppfylle versemålets krav. Et annet mål på skaldens dyktighet og versemålets krav er at man tvinges til å ha flere parallelle tråder i diktet, noe som naturligvis er meget vanskelig å improvisere.

Drottkvætt har en lang historie og var langt på vei utviklet allerede hos Brage den gamle, den tidligste skalden som vi kjenner navnet på.

Versemålets høye status blir framvist av Snorre Sturlason i fortellingen om hvordan den norske kongen Harald Hardråde før slaget ved Stamford Bridge viser sin egen skaldeskap ved å improvisere på drottkvætt. Først sier kongen fram et vers mens mennene forbereder seg til kampen, men blir ikke fornøyd med sitt et kvad og innrømmer: «Dette var dårlig diktet, og jeg får gjøre et annet vers som er bedre.» Så kvad han dette (her med hendingene markerte med fet stil):

Innenfor hekeparentesene ser man syntaktisk delte avsnitt, spredde utover i teksten. De poetiske kjenningene er brukt for å oppfylle versemålets strenge krav og for øke den visuelle kraften i kvadet.

Det eldste diktet på drottkvætt som er bevart i sin originale form er den på Karlevi-steinen i Öland i Sverige. Det forekommer også en drottkvætt-helming (dvs. et vers med fire linjer) på Sigtuna-boksen (eller Sigtunadosan). Noen av innskriftene fra Bryggen er også dikt på gammelnorsk i drottkvætt i fullstendig original form..

• Jónsson, Finnur (1912 – 1915): Den Norsk-Islandske Skjaldendigtning, Bde. A I-II, B I-II, København og Kristiana