Den østerriksk-prøyssiske krig

Den østerriksk-prøyssiske krig
Konflikt: Del av Tysklands samling
Slaget ved Königgrätz: Prins Fredrik Karl kommanderer prøyssiske tropper som begeistret vinker til ham
Dato 1866 Sted Böhmen, Tyskland, Italia og Adriaterhavet 43°27'N 1°33'Ø Resultat Prøyssisk/italiensk seier Territoriale endringer Preussen overtok Kongeriket Hannover, Schleswig-Holstein, Hessen-Kassel, Freie Stadt Frankfurt, Hessen-Nassau og deler av Hessen-Darmstadt Kongedømmet Italia overtok Veneto og Friuli-Venezia Giulia Preussen dannet Det nordtyske forbund
Stridende parter
Østerrike Sachsen Bayern Baden Württemberg Hannover Hessen-Darmstadt Hessen-Kassel Reuss eldre linje Sachsen-Meiningen Schaumburg-Lippe Hessen-Nassau	Preussen Italia Mecklenburg-Schwerin Mecklenburg-Strelitz Oldenburg Anhalt Braunschweig Sachsen-Altenburg Sachsen-Coburg-Gotha Lippe Schwarzburg-Sondershausen Waldeck-Pyrmont Bremen Hamburg Lübeck
Kommandanter og ledere
Frans Josef I Hertug Albrecht Ludwig von Benedek	Vilhelm I Helmuth von Moltke Viktor Emmanuel II
Styrker
600 000	500 000 prøyssere og tyske allierte 300 000 italienere

Den østerriksk-prøyssiske krig, også kalt den tyske krig, den tyske brødrekrig eller samlingskrigen, ble utkjempet i 1866 mellom Keiserriket Østerrike og kongeriket Preussen om lederskapet i Det tyske forbund. Den endte med Preussen og dennes alliertes seier over Østerrike. Preussen overtok dermed den lederposisjon blant de tyske statene som Østerrike tidligere hadde hatt, og grunnla Det nordtyske forbund. Det dannet utgangspunktet for den «lilletyske løsning» som ble valgt da Tyskland ble samlet som nasjonalstat under den fransk-tyske krig, men uten de tyske områdene i Østerrike-Ungarn.

Årsakene til krigen lå i striden mellom Østerrike og Preussen om lederskapet i Det tyske forbund, og det utløsende forholdet ble striden om forvaltningen av Slesvig og Holsten etter den andre slesvigske krig. Utsikten til krig var dessuten i 1866 svært gunstig for Preussen, ettersom Østerrike befant seg i en vanskelig økonomisk situasjon og Frankrike erklærte sin nøytralitet i tilfelle en tysk brødrekrig. Otto von Bismarck klarte å oppnå støtte fra det nye Kongeriket Italia, mot å love den østerrikske provinsen Veneto til Italia. Den 8. april 1866 sluttet Preussen og Italia et tre måneders angrepsforbund mot Østerrike. I et forsøk på å begrave stridighetene vendte Østerrike seg 1. juni til Forbundsdagen i Det nordtyske forbund og forlangte en sammenkalling av landdagen i Holsten. Holsten stod formelt under østerriksk styre, men Østerrike tolererte til Preussens irritasjon hertug Fredrik VIII av Slesvig-Holstens styre. Preussen betraktet denne fremgangsmåten som et brudd på Gastein-konvensjonen, hvor Preussen og Østerrike i 1865 hadde inndelt Slesvig og Holsten i innflytelsessfærer og fastlagt sin politikk i området. 9. juni marsjerte prøyssiske tropper inn i Holsten, og som svar forlangte Østerrike at Det tyske forbund skulle bruke militær makt mot Preussen. Forbundsdagen stemte for dette den 14. juni med ni mot seks stemmer. Preussen erklærte at dette var et brudd på forbundsforfatningen, og erklærte Det tyske forbund for oppløst. Den formelle selvoppløsningen fant sted 23. august i Augsburg.

På Preussens side stod Kongeriket Italia, Hertugdømmet Oldenburg, Hertugdømmet Mecklenburg, Hertugdømmet Braunschweig og enkelte thüringske småstater.

På Østerrikes side, eller formelt Det tyske forbunds side, stod Kongeriket Sachsen, Kongeriket Bayern, Storhertugdømmet Baden, Kongeriket Württemberg, Kongeriket Hannover, Storhertugdømmet Hessen, Kurhessen, Hertugdømmet Nassau og enkelte tyske småstater.

Den 23. juni rykket den 1. prøyssiske armé over Seidenburg og Zittau og Elbearméen over Waltersdorf og Schluckenau inn i Bøhmen. 26. juni kom det til sammenstøt ved Hühnerwasser, Sichrow, Turnau og til slaget ved Podol mellom forskjellige enheter fra den prøyssiske 1. armé under prins Fredrik Karl av Preussen og Elbearméen under general Herwarth von Bittenfeld på den ene siden og den 1. østerrikske og det saksiske korps på den annen. 27. juni krysset den 2. prøyssiske armé under kronprins Fredrik flere pass i Riesengebirge, og det kom til slag ved Nachod og Trautenau. Det siste var det eneste under hele krigen hvor østerrikerne gikk seirende ut. 28. juni kom det til slag ved Skalitz, Soor og Münchengrätz, hvor Østerrike led store tap. 29. juni fant slaget ved Gitschin mellom den 1. prøyssiske armé og det saksiske korps, og i øst kom det til kamper ved Königinhof og Scheinschädel. Etter disse sammenstøtene mistet begge arméene oversikten over den andres posisjoner, og først 2. juli ble det klart at Østerrike og Sachsen hadde sine tropper nordvest for Königgrätz.

Prøyssiske tropper fra Minden og Hamburg ble slått av Kongeriket Hannovers armé den 27. juni 1866 under slaget ved Langensalza. Hannoverne ble imidlertid tvunget til å kapitulere 29. juni på grunn av sine store tap, manglende forsyninger og tallmessige underlegenhet. Et minnesmerke for denne seieren står fremdeles i sentrum av Minden. Preussens allierte angrep Kassel og bystaten Frankfurt am Main, mens den høyre fløyen i den prøyssiske Elbearméen overraskende dukket opp ved portene til bayerske Nürnberg.

I syd hadde Østerrike i mellomtiden den 24. juni 1866 slått den italienske armé under general Alfonso La Marmora i slaget ved Custoza, og den østerrikske Adriaterflåten under Wilhelm von Tegetthoff beseiret den overlegne italienske flåten i slaget ved Lissa (Vis) den 20. juli. Nødvendigheten av å kjempe på to fronter var imidlertid ved siden av Østerrikes, i forhold til Preussen, underlegne våpenteknologi, en av hovedgrunnene til Østerrikes endelige nederlag.

Det avgjørende slaget mot Østerrike vant de forente prøyssiske arméene den 3. juli 1866 i Königgrätz i Bøhmen under ledelse av kong Vilhelm av Preussen personlig og generalstabssjef Helmuth von Moltke. Østerrike håpet på at deres øverstkommanderende, Ludwig von Benedek, som ble regnet som et militært geni i Østerrike, skulle klare å slå prøysserne, men Preussen var i dette slaget ikke bare tallmessig overlegen, med 250 000 soldater mot østerrikernes 160 000, men hadde også overlegne våpen. Under slaget falt det syv østerrikere for hver prøysser. Benedek hadde først forsøkt å avvise å bli øverstkommanderende for nordarméen, fordi han ikke hadde noen erfaring fra Bøhmen, og fordi nordarméen befant seg i en dårlig tilstand. Etter slaget ved Königgrätz ble han fratatt posisjonen og stilt for krigsrett, men prosessen ble innstilt etter keiserlig press, og Benedek fikk ordre om å aldri snakke om slaget.

Det siste slaget i den østerriksk-prøyssiske krig fant sted under Mainfelttoget den 26. juli i Uettingen. I dette slaget seiret Preussen over Bayern. Under sammenstøtene ved Blumenau under krigens siste dag klarte imidlertid østerrikerne å forhindre at prøysserne erobret Pressburg.

De krigførendes tapstall fordelte seg slik:

• Østerrike: 1313 offiserer, derav 330 falne, samt 41 499 mann, derav 5328 falne.
• Sachsen: 55 offiserer, derav 15 falne, samt 1446 mann, derav 120 falne.
• Preussen: 359 offiserer, derav 99 falne, samt 8794 mann, derav 1830 falne.

For å hindre en fransk eller russisk intervensjon, overbeviste Otto von Bismarck den prøyssiske kongen til ikke å utnytte seieren fullt ut, men til å slutte en rask fred. Bismarck skrev samme år:

Vi måtte unngå å skade Østerrike for alvorlig. Vi måtte unngå å etterlate henne i en tilstand av unødig bitterhet eller ønske om hevn. Vi burde heller ta vare på muligheten av å bli venner igjen med vår motstander, og i alle tilfeller betrakte den østerrikske stat som en del av det europeiske sjakkbrettet. Hvis Østerrike ble påført alvorlig skade, ville hun bli Frankrike og alle våre andre motstanderes allierte. Hun ville til og med ofre hennes anti-russiske interesser for å få hevn over Preussen. Østerrikes konflikt og rivalisering med oss var ikke mer å fordømme enn vår konflikt med henne. Vår oppgave var å etablere et grunnlag for tysk nasjonal enhet under lederskap av kongen av Preussen.

Fredsslutningen fant sted 26. juli da den såkalte «våpenhvilen i Nikolsburg» ble inngått gjennom Napoleon IIIs formidling, og etter at Østerrike i hovedsak hadde gitt etter for Preussen og i realiteten trakk seg ut av alltysk politikk. Våpenhvilen ble senere bekreftet gjennom freden i Prag (mellom Østerrike og Preussen) og freden i Wien (mellom Østerrike og Italia).

Italia vant Veneto, og Preussen annekterte alle fiendtlige stater nord for Main bortsett fra Sachsen og Hessen-Darmstadt. Dermed oppnådde Preussen endelig en forbindelse mellom sine vestlige Rhinprovinser og kjernelandet Brandenburg øst for Elben.

Det tyske forbund ble oppløst, og Det nordtyske forbund, dominert av Preussen, ble grunnlagt. Etter at Frankrike fremsatte territorielle krav allierte de sydtyske statene seg med Preussen i forsvarsforbund, som ble grunnlaget for at statene gjorde felles sak under den fransk-tyske krig i 1870–1871.

Otto von Bismarck oppnådde en stor innenrikspolitisk seier da hans militærbudsjett som følge av bølgen av eufori ble godkjent av det prøyssiske parlamentet, landdagen.

Forbindelsene mellom Napoleon III og Preussen, som frem til da hadde vært gode, ble imidlertid svekket som følge av Preussens seier. Napoleon III hadde regnet med å bli belønnet med landområder (den vestlige Rhinbredden) etter sin formidling av fredsavtalen, men ble overrasket av krigens tempo og kom for sent med sine krav. I Frankrike oppstod kravet om «hevn for Sadowa». Objektivt var dette kravet helt uberettiget, da Napoleon III hadde forhandlet med begge partene med håp om å vinne mest mulig for seg selv. At han forregnet seg var imidlertid hans egen skyld.

• Geoffrey Wawro. The Austro-Prussian War. Austria's War with Prussia and Italy in 1866. Cambridge: Cambr. University Press 1996.
• Theodor Fontane: Band 1 – Der deutsche Krieg von 1866, Der Feldzug in Böhmen und Mähren, Verlag Rockstuhl, Bad Langensalza, Reprint 1871/2003, ISBN 3-936030-65-0
• Theodor Fontane: Band 2 – Der deutsche Krieg von 1866, Der Feldzug in West- und Mitteldeutschland, Verlag Rockstuhl, Bad Langensalza, Reprint 1871/2003, ISBN 3-936030-66-9
• Heinrich Friedjung: Der Kampf um die Vorherrschaft in Deutschland – 1859 bis 1866. Cottasche Buchhandlung, Stuttgart & Berlin 1916 – 2 Bände
• Gordon A. Craig: Königgrätz. DTV, München 1987 ISBN 3-423-10820-7
• Gerd Fesser: 1866 Königgrätz – Sadowa. Brandenburgisches Verlagshaus, Berlin 1994 ISBN 3-89488-069-4
• unbekannter Autor: Band 1 – Schlacht bei Langensalza 1866, Die Hannoveraner in Thüringen und die Schlacht bei Langensalza 1866, Verlag Rockstuhl, Bad Langensalza, Reprint 1866/2001, ISBN 3-934748-57-0
• Augenzeugenberichte: Band 2 – Schlacht bei Langensalza 1866, Wir lustigen Hannoveraner!, Verlag Rockstuhl, Bad Langensalza, 2001, ISBN 3-934748-68-6
• Augenzeugenberichte: Band 3 – Schlacht bei Langensalza 1866, Eine Kriegsgeschichte der dritten 4pfündigen Batterie, Verlag Rockstuhl, Bad Langensalza, 2001, ISBN 3-934748-71-6
• ohne Autor: Band 4 – Schlacht bei Langensalza 1866, Offizieller Bericht über die Kriegsereignisse zwischen Hannover und Preußen im Juni 1866 und Relation der Schlacht am 27. Juni 1866, Verlag Rockstuhl, Bad Langensalza, Reprint 1866/2001, ISBN 3-934748-72-4
• Carl Bleibtreu: Band 5 – Schlacht bei Langensalza 1866, Langensalza und der Mainfeldzug 1866, Verlag Rockstuhl, Bad Langensalza, Reprint 1866/2001, ISBN 3-934748-73-2
• Augenzeugenberichte: Band 6 – Schlacht bei Langensalza 1866, Die Teilnahme des Besatzungs-Bataillons Aschersleben 2. Magdeburgischen Landwehr-Regiments Nr. 27 an dem achttägigen Feldzuge gegen das Hannöversche Armee-Korps im Juni 1866, Verlag Rockstuhl, Bad Langensalza, Reprint 1866/2001, ISBN 3-934748-74-0
• Theodor Fontane: Band 7 – Schlacht bei Langensalza 1866, Der deutsche Krieg von 1866 – Auszug Langensalza, Verlag Rockstuhl, Bad Langensalza, 2001, ISBN 3-934748-75-9
• Otto Kaemmel: Deutsche Geschichte – Zweiter Teil, Vom Westfälischen Frieden bis zum Ende des neunzehnten Jahrhunderts, Carl Damm, Dresden, 1905
• Kahnert Band 8 – Schlacht bei Langensalza 1866, Die Kriegsereignisse des Jahres 1866 im Herzogtrum Gotha und die gothaischen Turner zur Zeit des Treffens von Langensalza, Verlag Rockstuhl, Bad Langensalza, 2002, ISBN 3-934748-76-7
• Victor von Diebitzsch: Band 9 – Schlacht bei Langensalza 1866, Die Königlich-Hannoversche Armee auf ihrem letzten Waffengange im Juni 1866, Verlag Rockstuhl, Bad Langensalza, 2002, ISBN 3-934748-77-5
• Friedrich Freudenthal: Band 10 – Schlacht bei Langensalza 1866, Erinnerungen eines hannoverschen Infanteristen von Lüneburg nach Langensalza 1866, Verlag Rockstuhl, Bad Langensalza, 2002, ISBN 3-934748-78-3
• Augenzeugenberichte: Band 11 – Schlacht bei Langensalza 1866, Das Herzoglich Sachsen-Coburg-Gothaische Infanterieregiment 1866, Verlag Rockstuhl, Bad Langensalza, 2002, ISBN 3-936030-10-3
• G.Wolfram: Band 12 – Schlacht bei Langensalza 1866, Die Hannoversche Armee und ihre Schicksale in und nach der Katastrophe 1866, Verlag Rockstuhl, Bad Langensalza, 2002, ISBN 3-936030-11-1
• Friedrich Regensberg: Band 13 – Langensalza 1866, Verlag Rockstuhl, Bad Langensalza, 2002, ISBN 3-936030-12-X
• Julius Hartmann: Band 14 – Schlacht bei Langensalza 1866, Meine Erlebnisse zu hannoverscher Zeit 1839 – 1866 , Verlag Rockstuhl, Bad Langensalza, Reprint 2005, ISBN 3-936030-13-8
• Sigismund von Dobschütz: „Der König ist da, die österreichische Armee geschlagen! Kriegstagebuch des Paul von Collas und Briefe an seine Eltern aus dem Deutschen Krieg des Jahres 1866 gegen Österreich.", Ostdeutsche Familienkunde (OFK), Hefte 1-3/2005, Band XVII, Seite 177f., Verlag Degener & Co., Neustadt (Aisch) 2005, ISSN 0472-190X

• Der Deutsche Krieg 1866
• Der Mainfeldzug 1866
• Kampf um die Führung im Deutschen Bund