[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Nedskrevet historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Den historiske tiden»)
Leiretablett påskrevet med Linear B-skrift fra det mykenske palasset Pylos. Det inneholder informasjon om distribusjon av storfe-, grise- og hjortskinn til sko- og salmakere.

Nedskrevet historie er historie som beskriver de historiske hendelsene som er nedtegnet i skriftlig form eller annen dokumentert kommunikasjon.[1] Nedskrevet historie er faktisk historie, mens det som går forut skriftlig informasjon er forhistorie, og uten skrift er den eneste kunnskapen tilgjengelig bortimot utelukkende arkeologi. For historie med skrift er arkeologi kunnskap i tillegg som kan bekrefte eller avbekrefte hva vi vet eller tror vi vet. I nyere tid har også DNA og genetiske bevis gitt verdifull kunnskap i tillegg til de tradisjonelle metodene. Nedskrevet historie er dokumentert kommunikasjon som i ettertid blir tolket og evaluert av historikere ved bruk av vitenskapelig historisk metode.

I sitt brede omfang begynner nedtegnet historie med beretningene om oldtidens verden rundt 3000-tallet f.Kr., sammen med oppfinnelsen av skriftsystemer. For noen geografiske regioner eller kulturer er skriftlig historie begrenset til en relativt ny periode i menneskets historie på grunn av begrenset bruk av skriftlige nedtegnelser. Dessuten registrerer ikke menneskelige kulturer alltid all informasjon som anses som relevant og av interesse av senere historikere, for eksempel den fulle virkningen av naturkatastrofer eller navnene på enkeltpersoner. Registrert historikk for bestemte typer informasjon er derfor begrenset basert på hvilke typer nedtegnelser som føres. På grunn av dette kan nedtegnet historie i forskjellige sammenhenger referere til forskjellige tidsperioder avhengig av emnet. Eksempelvis er linear B blitt tolket. Det er ett av de eldste skriftsystemene, en stavelsesskrift som ble benyttet for å skrive mykensk gresk, men anvendelsen av linear B ser ut til å ha vært begrenset til administrativ opptegnelser, og dermed gir det svært begrenset kunnskap om samfunnet som benyttet skriften.[2][3]

Tolkningen av nedtegnet historie er ofte avhengig av historisk metode, eller settet med teknikker og retningslinjer som historikere bruker på primærkilder, sekundærkilder og andre bevis til å undersøke og deretter forstå og skrive redegjørelser om fortiden. Spørsmålet om naturen, og til og med muligheten for en effektiv metode for å tolke nedtegnet historie, reises i historiefilosofien som et spørsmål om epistemologi (erkjennelsesteori).[4] Studiet av forskjellige historiske metoder er kjent som historiografi,[5] som fokuserer på å undersøke hvordan ulike tolkninger av nedtegnet historie skaper forskjellige forståelse av historiske bevis.

Forhistorie

[rediger | rediger kilde]
Sumerisk inskripsjon i monumental arkaisk stil, ca. 2500-tallet f.Kr.

Forhistorie refererer tradisjonelt til tidsrommet før nedtegnet historie, og slutter med oppfinnelsen av skriftsystemer.[6] Forhistorie refererer til fortiden i et område der det ikke finnes noen skriftlige opptegnelser, eller hvor skriften til en kultur ikke er forstått. Forhistorie refererer til overgangsperioden mellom forhistorie og historie, etter bruken av leseferdighet i et samfunn, men før skriftene til de første historikerne. Forhistorie kan også referere til perioden der en kultur eller sivilisasjon ennå ikke har utviklet skrift, men hvor andre kulturer har registrert dens eksistens i sine egne skrifter.

Tilnærmet fullstendige skrivesystemer ble innledet av urskrift. De eldste eksempler er jiahu-symbolene (ca. 6600 f.Kr.) som er blitt avdekket i Jiahu i dagens Kina av den neolittiske peiligangkulturen;[7] vinča-tegnene (ca. 5300 f.Kr.), en utolket (og diskutabel) skrift i en neolittisk kultur i dagens Romania;[8] tidlig indusskriften (ca. 3500 f.Kr.), en symbolbasert skrift knyttet til Induskulturen som ikke er tolket;[9] og nsibidiskrift (ca. før 500 f.Kr.), en symbolskrift fra dagens Nigeria.[10] Det er uenighet om nøyaktig når forhistorien blir historie, og når urskrift ble til «sann skrift».[11] Imidlertid er oppfinnelsen av de første skriftsystemene omtrent samtidig med begynnelsen av bronsealderen i slutten av neolittisk tid (bondesteinalderen) på slutten av 3000-tallet f.Kr. Det sumeriske arkaiske kileskriftet[12] og de hieroglyfene i oldtidens Egypt[13] regnes generelt som de eldste skriftsystemene, som begge oppsto fra deres forfedres urlitterære symbolsystemer fra 3400 til 3200 f.Kr. med de eldste sammenhengende tekstene fra rundt 2600 f.Kr.[14][15]

Historiske beretninger

[rediger | rediger kilde]
  • Se hovedartikkel: Historiografi – den skrevne histories historie

De eldste kronologiene dateres tilbake til de eldste sivilisasjonene i tidlig dynastisk tid i oldtidens Egypt, Mesopotamia og Sumer,[16] som oppsto uavhengig av hverandre fra omtrent 3500 f.Kr.[17] Den eldste registrerte historien, som varierer sterkt i kvalitet og pålitelighet, omhandler faraoene og deres regjeringstid, slik den er bevart av oldtidens egyptere.[18] Mye av den tidligste registrerte historien ble gjenoppdaget relativt nylig på grunn av funn av arkeologiske utgravninger.[19] En rekke ulike tradisjoner har utviklet seg i forskjellige deler av verden for hvordan man skal tolke disse fortellingene fra oldtiden.

Europa

[rediger | rediger kilde]
Romersk mosaikk med Thukydides fra Jerash i romersk Jordan, 200-tallet e.Kr., nå ved Pergamonmuseet i Berlin

Dionysios fra Halikarnassos visste om syv forgjengere til Herodotos, blant annet Hellanikos av Lesbos, Xanthos av Lydia og Hekataios av Miletos. Han beskrev verkene deres som enkle, usminkede fortellinger om deres egne og andre byer og mennesker, greske eller utenlandske, men også populære legender.

Herodotos (484 f.Kr. – ca. 425 f.Kr.)[20] har generelt blitt hyllet som «historiens far» av romeren Cicero[21] og var den første forfatteren som utførte systematisk undersøkelser av historiske hendelser, men tok også med «legender og fantasifulle anekdoter», men hevdet selv at han rapporterte hva han kunne se og ble fortalt, slik at leserne/tilhørerne kunne selv avgjøre.[22]

Hans samtidige, Thukydides (ca. 460 f.Kr. – ca. 400 f.Kr.) er blitt kalt faren til «vitenskapelig historie» av de som aksepterer hans påstander om å ha anvendt strenge standarder for upartiskhet og bevisinnsamling og analyse av årsak og virkning, uten referanse til inngripen fra gudene, som han selv hevdet i sin introduksjon til hans arbeid.[23][20] Til tross for hans revolusjonære tilnærming til historiefortellingen er han ikke uten problemer, noe som viser utfordringen med den eldste historieskrivingen. Lange referater av taler fra nøkkelpersoner er åpenbart ren diktning fra Thukydides, og samtidig er hans historieverk skrevet på «et nesten umulig vanskelig gresk», i henhold til den engelske akademikeren Mary Beard, som noen ganger blir gjort «nesten helt uforståelig av neologismer (nyord), vanskelige abstraksjoner og språklige særegenheter av alle slag». Dette ble også kommentert i samtiden av Dionysios fra Halikarnassos, kritiker og selv historiker, som i sitater påpekte «kunstferdigheter» og «gåtefulle uklarheter».[24] Uansett utviklet historieskrivingen seg videre, og ble en populær form for litteratur i senere greske og romerske samfunn i verkene til Polybios, Tacitus og andre.

Beda, utsnitt fra maleri av James Doyle Penrose (1902)

Benediktinermunken og historikeren Beda forsøkte i sitt Historia ecclesiastica gentis Anglorum («Anglerfolkets kirkelige historie»), antatt ferdigstilt på latin i 731, å gi en sammenhengende framstilling og plassere den i tid. Han satte således Kristus’ fødsel (Anno Domini – «i vår Herres år») som utgangspunkt, og som året 1 hvor alle ting kunne relateres til.[25] Det ble en praksis som til slutt ble vanlig i middelalderens Europa og er fortsatt gjeldende i historieskrivningen, selv om Kristus’ fødselsår i seg selv er diskutabel.[26][27]

Augustin av Hippo var innflytelsesrik i kristen og vestlig tankegang i begynnelsen av middelalderen. Gjennom middelalderen og renessansen ble historien ofte studert gjennom et hellig eller religiøst perspektiv. Rundt 1800 brakte den tyske filosofen og historikeren Georg Hegel en filosofisk og en mer sekulær tilnærming inn i historisk undersøkelser og forståelsen.[28][29]

«Fra høymiddelalderen (ca. 1000–1300) overlever det skrevne ord i større overflod enn noen annen kilde for vestlig historie,» i henhold til historikeren John Tosh.[30] Vestlige historikere utviklet metoder som kan sammenlignes med moderne historiografisk forskning på 1600- og 1700-tallet, spesielt i Frankrike og Tyskland, hvor de begynte å undersøke kildematerialet for å kunne skrive historier om fortiden. Likevel hadde mange av disse historiefortellingene sterke ideologiske og politiske bånd som påvirket de historiske fortellinger.

Antropologen Frances Densmore] og høvding fra det amerikanske urfolket svartfotene et innspillingsprosjekt fra Bureau of American Ethnology (1916)

På 1900-tallet begynte akademiske historikere å fokusere mindre på episke nasjonalistiske fortellinger, som ofte hadde en tendens til å glorifisere nasjonen eller store menn, og isteden forsøke gi mer objektive og komplekse analyser av sosiale og intellektuelle krefter. En viktig trend innen historisk metodikk på 1900-tallet var en tendens til å behandle historien mer som en samfunnsvitenskap snarere enn som en kunstart, noe som tradisjonelt hadde vært tilfelle. Franske historikere tilknyttet Annales-skolen[31] (navngitt etter tidsskriftet Annales. Histoire, Sciences Sociales, etablert i 1929 og fortsatt utgitt)[32] introduserte kvantitativ historie, ved å bruke rådata for å spore livene til typiske individer, og var framtredende i etableringen av kulturhistorie.

Metoder for å registrere historie

[rediger | rediger kilde]

Mens nedtegnet historie begynner med oppfinnelsen av skriving, har det over tid kommet nye måter å registrere historie på sammen med teknologiens framgang. Historie kan nå registreres gjennom fotografering, lydopptak og videoopptak. På 2000-tallet har arkiver på Internett lagret kopier av nettsider og således dokumentert historien til Internett. Andre metoder for å samle inn historisk informasjon har også fulgt med endringen i teknologier; eksempelvis har det siden 1900-tallet blitt gjort forsøk på å bevare muntlig historie ved å registrere den. Fram til 2000-tallet ble dette gjort ved hjelp av analoge opptaksmetoder som lydkassetter og spolebånd. Med utbruddet av ny teknologi, er det nå digitale opptak, som kan tas opp på kompakte disker (CD) eller til store harddisker.[33] Ikke desto mindre er historisk opptegnelse og tolkning ofte avhengig av skriftlige opptegnelser, delvis fordi det dominerer det eksisterende historiske materialet, og delvis ettersom historikere er vant til å kommunisere og forske i det mediet.[34]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «history», Dictionary.com
  2. ^ Bennet, John (april 1990): «Knossos in Context: Comparative Perspectives on the Linear B Administration of LM II-III Crete», American Journal of Archaeology 94(2), s. 193-211
  3. ^ Monzani, Juliana Caldeira (11. januar 2021): The Mycenaean Administrative System Based On Documents In Linear B (PDF), Heródoto, Unifesp, Guarulhos, 5(1), s. 43-58
  4. ^ «epistemologi», NAOB
  5. ^ «historiografi», NAOB
  6. ^ Shotwell, James Thomson (1922): An Introduction to the History of History. Records of civilization, sources and studies. New York: Columbia University Press, ny utg. 2017 ved Leopold Classic Library
  7. ^ Liu, Li (2005): The Chinese Neolithic: Trajectories to Early States, Cambridge University Press. ISBN 9781139441704; s. 25.
  8. ^ Kruk, Janusz; Milisauskas, Sarunas (2002): European Prehistory: A Survey. Springer. ISBN 978-0-306-46793-6; s. 236
  9. ^ Locklear, Mallory (25. januar 2017): «Science: Machine learning could finally crack the 4,000-year-old Indus script», The Verge. Manhattan, New York, NY: Vox Media. Sitat: «After a century of failing to crack an ancient script, linguists turn to machines.»
  10. ^ Gregersen, Edgar A. (1977): Language in Africa: An Introductory Survey. CRC Press. ISBN 0-677-04380-5; s. 176.
  11. ^ Smail, Daniel Lord (2008): On Deep History and the Brain. An Ahmanson foundation book in the humanities. Berkeley: University of California Press, ISBN: 9780520258129 (utdrag på Jstore
  12. ^ Jagersma, Abraham Hendrik (2010): A descriptive grammar of Sumerian (PDF) (Thesis). Leiden: Faculty of the Humanities, Leiden University. s. 15. Sitat: «In its fully developed form, the Sumerian script is based on a mixture of logographic and phonographic writing. There are basically two types of signs: word signs, or logograms, and sound signs, or phonograms.»
  13. ^ «Egyptian Writing», Aldokkan.com
  14. ^ Vasiloudis, Dimosthenis (4. september 2022): «The History of Writing; Tracing the Development of expressing language by systems of markings», The Archaeologist
  15. ^ Abdelmegid, Moataz (5. desember 2022): «Primitive Writing Systems», SCIplanet, Bibliotheca Alexandrina Planetarium Science Center
  16. ^ The Cuneiform Writing System in Ancient Mesopotamia: Emergence and Evolution, EDSITEment
  17. ^ Kott, Ruth E. (2011): «The origins of writing», The University of Chicago Magazine.
  18. ^ Adès, Harry (2007): A Traveller's History of Egypt. Interlink Publishing. ISBN 978-1566566544; s. 28.
  19. ^ Greer, Thomas H. (2004): A Brief History of the Western World. Cengage Learning. ISBN 978-0534642365; s. 16.
  20. ^ a b Lamberg-Karlovsky, C.C. & Sabloff, Jeremy A. (1979): Ancient Civilizations: The Near East and Mesoamerica. Benjamin-Cummings Publishing. ISBN 0-88133-834-6; s. 5.
  21. ^ Luce, T. James (2002): The Greek Historians, Taylor & Francis, s. 26.
  22. ^ Hornblower, Simon; Spawforth, Antony; Eidinow, Esther (11. september 2014): The Oxford Companion to Classical Civilization. OUP Oxford. ISBN 978-0-19-101675-2; s. 372.
  23. ^ Cochrane, Charles Norris (1929): Thucydides and the Science of History. Oxford University Press. s. 179
  24. ^ Beard, Mary (2014): «Which Thucydides Can You Trust?», Confronting the Classics, Profile Books, ISBN 978-1-78125-049-5; s. 32
  25. ^ Blackburn, Bonnie; Holford-Strevens, Leofranc (2003): The Oxford Companion to the Year: an exploration of calendar customs and time-reckoning. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-214231-3; s. 881.
  26. ^ Sproul, R.C. (17. desember 2021): «The Controversial Birth of Jesus», Tabletalk Magazine
  27. ^ Roberts, Kyle (1. mars 2016): Six Problems With the Virgin Birth: Biblical and Historical Perspective, Patheos.com
  28. ^ Graham, Gordon (1997): «Chapter 1», The Shape of the Past. Oxford University.
  29. ^ Hegel, Georg Wilhelm Friedrich (2001): The Philosophy of History Arkivert 24. juni 2023 hos Wayback Machine. (PDF), Batoche Books, Kitchener
  30. ^ Tosh, John (2006): The Pursuit of History (4. utg.). Pearson Longamn. ISBN 9781405823517; s. 90.
  31. ^ «Annales School», Oxford Reference
  32. ^ Burke, Peter (1990): The French Historical Revolution. The Annales School 1929–89, Stanford University Press, ; s. 116, n. 2.
  33. ^ Webb, Colin; Bradley, Kevin (1997): Preserving Oral History Recordings, National Library of Australia. Arkivert fra originalen den 19. juni 2008.
  34. ^ Tosh (2006), s. 58-59

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nedskrevet_historie&oldid=24816541»