De tre lærer

De tre lærer (kinesisk: 三教一 , pinyin: Sānjiào, på japansk: sankyō) er i tradisjonell kinesisk kultur den forståelse at de tre store «lærer» i Kina gjensidig utfyller hverandre. I det kinesiskinfluerte Japan har det samme kulturelle trekk gjort seg gjeldende.

Med de tre lærer siktes det til konfucianisme, daoisme og buddhisme. Dene harmoni- og harmoniseringemodellen var svært utbredt, men ikke enerådende.

Et uttrykk for harmoniseringen kan man se avtegnet i den tradisjonelle kinesiske embedsmanns virke. Når han innføres i sitt embede er han desidert konfucianer, siden selve embedet er innføyet i en konfuciansk samfunnsforståelse. Legger han så vekt på livsforlengende forholdsregler, da er han i dette snarere daoist. Dør noen i hans familie, konsulterer han en buddistisk munk, ettersom buddhistene har den beste kontakt med det hinsidige.

Denne holdning gjenspeiler seg i et utsagn fra en kinesisk keiser under Ming-dynastiet: «De tre lærer er ett» (三教一。 Sānjiào yī). Men dette må imidlertid forstås på bakgrunn av at disse tre lærer i Ming-tiden ble sett på som ortodokse lærer som skulle organiseres med keiseren i spissen, og at andre grupper ble brennemerket som heterodokse og samfunnsskadelige.

Derutover har også de samme tre lærer gjensidig influert, befruktet og komplettert hverandre, på synkretistisk vis. Slik er for eksempel chan-buddhismen (zen) oppstått i møtet mellom daoisme og buddhisme. De religiøse spekulasjoner i neokonfucianismen overtok forestillinger fra buddhisme og daoisme. Daoismen utviklet til og med en skoleretning som hadde som sitt prosjekt å forene de tre lærer: «Den fullkomne virkelighets skole», quanzhen.

Fenomenet er også blitt betegnet som kinesisk universisme, et uttrykk først brukt av sinologen Jan Jakob Maria de Groot.^[1]

• Ingrid Fischer-Schreiber: Lexikon der östlichen Weisheitslehren: Buddhismus, Hinduismus, Taoismus, Zen. O. W. Barth, München 1986, ISBN 3-502-67404-3.