Det irske parlamentet

Denne artikkelen omhandler det historiske irske parlamentet som ble oppløst i 1801. For informasjon om den nåværende irske nasjonalforsamlingen, se Oireachtas.

Det irske parlamentet var en historisk lovgivende forsamling som ble opprettet i 1297 og varte fram til 1800 da det oppløst ved Unionsloven. Det besto av to kamre, House of Commons (Underhuset) og House of Lords (Overhuset). Medlemmer av underhuset ble valgt, mens medlemmer av overhuset var den irske adelen og biskoper (etter reformasjonen biskoper fra den angeliske kirke i Irland), mens Overhuset ble valgt direkte, om enn ved meget begrenset valgrett.^[1]

Parlaments fremste virke var å godkjenne skatter som deretter ble utskrevet av og for Lord av Irland. De som betalte den største andelen av skatteleggingen, presteskapet, handelsstanden og godseierne, var omfattet av dets medlemmer. I 1541 stemte parlamentet for å opprette kongeriket Irland.

Parlamentet møttes på flere steder gjennom historien, både i og utenfor Dublin. Det første stedet man er sikker på ble brukt var Castledermot i Kildare, der forsamlingen møttes 18. juni 1264, noen måneder tidligere enn det første engelske parlamentet,^[2] og hadde representanter fra landsbyer og byer. Dette irkse parlamentet var et møte mellom irsk adel og presteskap, ikke representanter for det irske folk. Senere på 1400-tallet begynte det irske parlamentet å invitere representanter for folket.^[3]

Blant andre kjente møtesteder var Dublin Castle, Bluecoat School, Chichester House og parlamentets siste endelige lokale, Irish Houses of Parliament på College Green i Dublin.

Det irske parlament ble formet opprettet i 1297^[4] av høyestedommer John Wogan for å representere den irske og ango-normanniske befolkningen for Irland. I 1292 hadde en mindre formell forsamling av ikke valgte adelsmenn og handelsmenn samlet en pengesum på £10 000, kjent som «lekmanns tilskudd». Denne skatten var en femtedel av nettoverdien av løsøre til rikere borgere; de fattige og kirken var unntatt.^[5][6]

Parlamentet oppsto fra og for borgerne av Lordship av Irland, basert på normanniske lover og engelsk praksis. Magna Carta ble utvidet i 1217 i Irlands store charter, også kalt for Magna Carta Hiberniae,^[7] Medlemskapet var basert på troskap til kongen, og bevarelse av kongens fred, og således var et fluktuerende (vekslende) antall av selvstendige irsk-gæliske konger utenfor systemet. De hadde deres eget lokale brehon-loven for skattelegging. På 1300- og 1400-tallet var det minskende antall av parlamentsmedlemmene som var lojale til kronen, voksende makt til godseierfamiliene, og økende udugelighet i å utføre de lovmessige bestemmelser. Samlet sett reduserte det kronens tilstedeværelse i Irland. Parallelt med den reduserte kontrollen vokste det en gælisk-irsk motstand som både var politisk som kulturell. Det førte til at et betydelig antall av den anglo-irske, gammelengelske adelen allierte seg med uavhengige gælisk-irske adelen for å sikre deres føydale uavhengighet. Til sist minsket kronens makt til en liten befestet enklave rundt Dublin som ble kalt for the Pale (irsk: An Pháil).^[8] Parlamentet ble deretter i all vesentlighet forumet for samfunnet i the Pale fram til 1500-tallet.^[9]

Ute avstand til gjennomføre og utøve parlamentets autoritet eller kronens styre utenfor dette begrensete området, og i økende grad utsatt for angrep fra gælisk-irske og fra uavhengig anglo-irske adel, anmodet befolkningen i dette området, the palesmen, kongen av England til å ta en mer direkte rolle i affærene på Irland. Geografisk avstand, mangel på oppmerksomhet fra den engelske kongen grunnet hundreårskrigen og rosekrigene, og den større makten til de gælisk-irkse klanene, alt dette bidro til minske det irske parlamentets effektivitet. Stadig mer bekymret for at det irske parlamentet i all vesentlighet ble skremt av mektige godseierfamilier, som jarlen av Kildare, fra å vedta lover som forstyrret agendaen til ulike dynastiske fraksjoner i landet, førte til at parlamentet i 1494 oppmuntret vedtaket av Poynings' lov som i all vesentlighet underla det irske parlamentet det engelske. Det la den lovgivende makten i London, ikke Dublin.^[10] Loven hadde navn etter engelskmannen Edward Poynings (1460-1521), guvernør av Irland (Lord Deputy), utnevnt av England.^[11]

Parlamentets rolle endret seg etter 1541 da Henrik VIII av England erklærte kongeriket Irland og satte i gang tudor-erobringen av Irland. Til tross for en tidsalder hvor kongelig konsentrasjon av makt og økende føydal makt over resten av Europa, overstyrte kong Henrik VIII tidligere domsbestemmelser og fratok familier og landområder rettigheter og anerkjente privilegiene til den irske-gæliske adelen, og således utvidet kronen de jure autoritet. Tilbake for å anerkjenne kronens autoritet over det nye kongeriket Irland, fikk de gælisk-irske og anglo-irske herrene sin posisjoner legalisert og fikk retten til å bli medlemmer av det irske parlamentet som likestilte.

Reformasjonen som ble innførte på Irland i stadier av tudormonarkene fikk ikke grep over det meste av landet, men det hadde ingen effekt på parlamentet før etter pavens bulle Regnans in Excelsis i 1570. Til å begynne med i 1537 hadde det irske parlamentet godkjent både loven om overhøyhet av 1534, som anerkjente Henrik VIII som leder av kirken og oppløsning av klostrene.^[12] I parlamentene av 1569 og 1585 hadde de gammelengelske katolikkene, som satt som representanter i underhuset, flere strider om kronens autoritet over innføringen av straffeloven mot katolikker og for å betale urimelig «Cess-skatt»^[13] ved bekjempelsen av ulike irsk-gæliske og katolske opprør.^[14]

Av denne grunn, og den politiske nedfall etter kruttsammensvergelsen i 1605 og Ulsterplantasjene i 1613-1615, ble lovgivningen for underhuset i parlamentet endret for å gi protestantene et flertall. Ulsterplantasjene tillot engelske og skotske protestantiske kandidater inn som representanter for nyopprettede borougher i disse områdene. Innledningsvis ga det protestantene et flertall på 132-100 i underhuset, men heftige katolske protester, inkludert et slagsmål i kammeret, ble en del av de nye parlamentariske valgkretsene fjernet, noe som ga protestantene et mindre flertall (108-102) i underhuset heretter.^[15]

I overhuset fortsatte det katolske flertallet fram til 1689 med det såkalte patriotiske parlamentet, med unntak av det irske parlamentet under Oliver Cromwell og samveldet i tiden 1649–1660. Som følge av en allment opprør av katolske irlendere i opprøret i 1641 og et selvetablerte katolsk forsamling i 1642–1649, var katolikker sperret ute fra å stemme eller delta i parlamentet helt og holdent under Cromwells Lov om bosetning på Irland av 1652 (Act for the Settlement).^[16] Den ble reversert ved gjeninnføringen av monarkiet i England og Karl II innsatt som konge i 1660.

• Johnston-Liik, E.M. (2007): The History of the Irish Parliament 1692-1800: Commons, Constituencies and Statutes, Publisher: Ulster Historical Foundation (opptrykk fra utgaven av februar 2002), ISBN 978-1-903688-71-7

• «History of the Irish Parliament 1682–1800» Arkivert 24. november 2020 hos Wayback Machine., Ancestry Ireland
• «Irish Legislation Database 1692–1800», Queen's University, Belfast