Det norske Theater

Det norske Theater
Komediehuset på Engen som huset Det norske Theater og Den Nationale Scene i dens første år, til en ny teaterbygning ble oppført.
Sted		Oslo
Område		Bergen
Etablert		2. januar 1850
Nedlagt		17. mai 1863
Direktør		Peter Blytt, instruktører: Fritz Jensen, Herman Laading, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson
Det norske Theater 60°23′35″N 5°19′12″Ø

Det norske Theater ble etablert i Bergen i 1850. Det ble innviet med forestilling på stiftelsesdagen 2. januar, en dag som også i de følgende driftsår ble feiret med premiereforestillinger. Det var Ole Bull, godt hjulpet av entusiastiske og kompetente medarbeidere, for eksempel maleren og teologen Fritz Jensen, som fikk i gang teaterdriften. Fritz Jensen fikk ansvaret for å skolere og instruere de unge, uerfarne skuespillerne. Det norske Theater ga forestillinger hver onsdag og søndag i vår- og høstsesongen.

Komediehuset på Engen, også kalt Sukkerhusengen, hadde 900 sitteplasser, og bar fra gammelt av et motto; «ridentur et corriguntur» (= latin for «å more seg over skikkene og rette på dem»). Teateret skulle altså bevisstgjøre ved å latterliggjøre gjøremål og levemåter hos folk flest for skape et kritisk blikk på sedvanene.

Det norske Theater i Bergen ble stiftet av fiolinvirtuosen Ole Bull, etter at han i Bergen-savisene den 25. juli 1849 hadde publisert en «Bekjendtgjørelse»:

Norsk Theater i Bergen. De Damer og Herrer, som ville gjøre Sang, Instrumentalmusik, Skuespillerkunst eller Nationaldans til deres Fag, kunne erholde Engagement. Originale dramatiske og musikalske Arbeider modtages og ville efter Omstændighederne blive honorerede. Man behage snarest mulig gjennem Adressekontoiret herstedes skriftelig at henvende sig til 'Det norske Theater i Bergen.

Bergen den 23de Juli 1849. Ole Bull.

Ole Bulls teater ble etablert i det gamle Komediehuset på Engen, som i 1800 var blitt oppført av Det Dramatiske Selskab, (stiftet 25. februar 1794). I de siste par decennier før Ole Bull fikk grunnlagt sitt teater var det ikke lenger noen aktivitet i teaterselskapet. Derfor ble Komediehuset for det meste brukt av omreisende danske teatertrupper, som leide seg inn for noen uker i sommersesongen.

Forestillingen 2. januar 1850 ble åpnet med en programmatisk prolog av ex. juris Erik Bolstad, fulgt av Ludvig Holbergs Den Vægelsindede. Kvelden ble avsluttet med Ole Bulls eget musikkstykke «Sæterbesøget», virtuost fremført av ham selv. Ved premierekvelden var det fullt hus og stor begeistring å spore: «... Udførelsen af Stykket overgik langt de Forventninger, vi med Hensyn til de forhaandenværende Omstændigheder havde sat os», skrev Bergens Stiftstidende.

Blant de mange håpefulle unge menneskene som meldte seg var Johannes Brun. Han hadde gått i litografilære hos Georg C.C.W. Prahl, men var allerede kjent som spilloppmaker. Han og hans kone, Louise, var blant teaterets aller største talenter. Begge endte opp som skuespillere ved Christiania Theater, men Louise døde før hun rakk å gjøre seg bemerket i hovedstaden.

Henrik Ibsen ble fra 1851 tilknyttet Det norske Theater som sceneinstruktør, samtidig som han også fungerte som husdikter og til tider også som instruktør. Var det hans egne stykker som skulle spilles, fikk han gjerne ansvar for alle deler av utførelsen - fra iscenesettelsen til innstudering av rollene.

Ibsen skal ha vært en flittig og pliktoppfyllende sceneinstruktør ved Det norske Theater. Hans skyhet overfor skuespillerne gjorde ham imidlertid mindre egnet til å lede leseprøvene. Var det hans egne stykker fikk han også regien. Skuespiller Lucie Wolf husker fra Ibsens tid som sceneinstruktør i Bergen at hun selv

«... ialfald var bange for ham. Han gik stadig og hyllede sig ind i en stor kappe, og nærmede man sig til ham, saa trak han sig tilbage og gjemte sig som en snegl i sit hus.» (Wolf 1897, s. 182.)

Peter Blytt, som satt i teaterstyret, hadde heller ikke særlig høye tanker om Ibsens fremtidsutsikter ved teatret:

«Ingen skulde ane, at der bag dette blege, helt beskjæggede Ansigt med de tæt sluttede Læber skjulte sig en Hjerne, der skulde give sig i Kast med Menneskesjælens dybeste Problemer.» (Blytt 1907, s. 9f.)

I sine første Bergensår bodde Ibsen på Sontums pensjonat før han fikk egen hybel i teaterets sidebygning, hvor han den gang kunne se ut over på det grønne engeland i retning Ulrikken.

Samtidig med Ibsen var Herman Laading instruktør, og den som til vanlig ledet leseprøvene. Det kom i blant til noe uenighet mellom dem, og ved en anledning ble Laading utfordret til duell. Herman Laading har selv forklart litteraten John Paulsen om bakgrunnen for denne opprivende episoden med den unge Henrik Ibsen:

«Jeg hadde ikke få rivninger med Ibsen, da jeg arbeidet sammen med ham ved teatret. Jeg var jo ældre og mere erfaren end han og indbildte mig at kjende vore teaterforhold langt bedre. Men Ibsen, som da var ung og hadde hele geniets egenrådighed, vilde ikke anerkjende nogen autoritet, heller ikke min ... Dertil kom, at vort respektive arbeide ved teatret ikke hadde sine nøie afstukne grænser. Undertiden streifed jeg ind på hans område, undertiden han uafvidende ind på mit. Det blev en slags rivaliseren mellem os, ikke ganske uden fiendtlighed.

Under sit stilfærdige, sky væsen skjulte den unge Henrik Ibsen ikke så liden heftighed og lidenskabelighed ... Efter et stærkere sammenstød med ham i anledning af teatrets styrelse, blev han så rasende, at han udfordred mig til duel.»

«En duel!» ropte jeg overrsaket. «En duel - i Bergen!»

«Ja, en duel for ramme alvor -» Låding strøg velbehagelig sit lange, grå skjæg. Mindet hadde nok en oplivende virkning på ham.

«Heldigvis fandt den ikke sted ... Det var jo galmandsværk ... Jeg, en gammel, skikkelig skolemester duellere! - Dessuden hadde jeg ikke på nogen måde villet fornærme den unge, opbrusende digter, som jeg igrunden holdt af. Gode venner, hvoriblandt vor kjære Peter Blytt, lagde sig imellem - og så fandt forsoningen sted.» (Paulsen 1911, s. 56f.)

Det var nok godt det ikke ble gjort alvor av trusselen om duell for Laading var en stor røslig kar, som både trente fekting og var ivrig medlem av skytterlaget. Under læreårene i Bergen utviklet imidlertid Ibsen atskillig om naturlig spillestil og språk, replikkunst, og ikke minst visse knep og teknikker ved så vel den dramaturgiske oppbygning som selve scenerommets innretning, noe som senere skulle komme ham til nytte som skuespillforfatter.

Ibsens ungdomskjæreste fra Bergensårene, Rikke Holst, senere gift Tresselt, fortalte forfatteren John Paulsen om dikterens mørkebrune fullskjegg og store, tykke hår, men la til at hun syntes hans utseende var ”mere interessant end egentlig smukt”, og at han alt den gang var

«… meget soigneret, ja hvad hans påklædning angik, drev han det indtil pedanteri. Hans frakke var således forsynet med ærmer, der var meget vide foran, såkaldte ”engageantærmer”, og disse igen prydet med et slags lange kniplingsmanchetter (en mode, som de andre herrer ikke brugte). Kalvekryds bar han altid.» (Paulsen 1906, s. 120.)

Den danske forfatteren Herman Bang, støtter seg trolig til samme informant, omtaler kniplingene for «Digtermanchetter» og tilføyer:

«Og paa Gaden en ganske kort lille Stok i Haanden. Folk syntes, han saa uanselig ud – og selv led han vist ved, at han var saa lille af Vækst – men de, som mente ham ubetydelig, havde aldrig set hans Øjne. De kunde lyse op og kaste Glimt, som skød gennem et Menneske, saa man mindedes det Tider efter.» (Bang 1889, s. 341.)

Sommeren 1855 skrev Ibsen folkevisedramaet Gildet paa Solhoug. Stykket skulle oppføres på Det norske Theaters stiftelsesdag 2. januar 1856, og må i ettertid anses for å være et langt svakere stykke enn hans foregående, det anonymt innleverte Fru Inger til Østeraad. Gildet passet vel bedre overens med tidens smak, og et drama bedømmes ikke minst etter fremførelsen og den sceniske innretning. I sitt forord til 2. utgave av dramaet, datert ”Rom, i April 1883”, minnes Ibsen begivenheten:

«Jeg var dengang ansat som instruktør ved det bergenske teater og ledede altså selv indstuderingen af mit stykke. Det fik en fortrinlig, en sjelden stemningsfuld udførelse. Med lyst og hengivelse blev det givet, og således blev det også modtaget. ”Den bergenske lyrikk”, der efter sigende skal have afgjort de seneste politiske valg deroppe, svulmede på hin teateraften højt i det fuldt besatte hus. Forestillingen endte med talrige fremkaldelser af forfatteren og af de spillende. Senere på aftenen gav orkestret, ledsaget af en stor del af publikum, mig en serenade udenfor mine vinduer. Jeg tror næsten, jeg lod mig henrive til at holde et slags tale til de forsamlede; jeg ved i al fald, at jeg følte mig såre lykkelig.»

Ole Bull vendte etter sin seks år lange utenlandsturné tilbake til Norge i august 1857. Johannes Brun hadde fått engasjement ved Christiania Theater og Henrik Ibsen var i hovedstaden for å forhandle om ny stilling som artistisk direktør for Kristiania norske Theater. Ved teatersesongens åpning 8. oktober kunne Ole Bull igjen oppvise sitt geniale spill til stor jubel og bravo-rop fra publikum, men så la han seg ut med teaterstyret ved å forlange kontroll over økonomien. Kassa hadde da en gjeld på 1100 spd.

På styremøtet 12. november kom det til brudd med Ole Bull. Bull holdt sitt møte i Komediehuset, mens styret leide festivitetslokalet Harmonien. De fleste skuespillerne fulgte styret, bortsett fra Sofie Parelius, som erklærte at hun ikke ville spille i Harmoniens sal, og heller ikke ønsket å forlate Ole Bull som teaterets eier og entreprenør. Hennes standhaftighet gjorde at også kollegene valgte å motta nytt engasjement hos Ole Bull. 22. november gjenåpnet teateret med to konserter av Bull, etter å ha vært lukket i 11 dager.

Dermed ble Bjørnstjerne Bjørnson tilkalt og ansatt som ny artistisk instruktør. Han hadde gjort seg bemerket som nasjonal forfatter med stykker som Synnøve Solbakken og Mellem Slagene. Han fungerte fra senhøstes 1857 til sommeren 1859. Om Bjørnson ikke ble værende så lenge i Bergen, gjorde han desto mer av seg.

Samtidig som han viste seg å være en levende interessert og aktiv instruktør, skremte hans politiske engasjement mange unge teaterrekrutter og publikum bort fra teateret. Bjørnson måtte dessuten tåle mye kritikk fordi han i februar 1858, midt i den lokale handelskrisen, fant på å arrangere maskerade i teateret for å skaffe penger til en bunnskrapt teaterkasse. Enkelte mente begeistret at Det norske Theater under Bjørnsons ledelse, aldri tidligere hadde utvist rikere kunstnerisk virksomhet. 1. september 1858 ble teateret omgjort til aksjeselskap, og overtok Ole Bulls pantegjeld til Det dramatiske Selskab. Den samlede kjøpesum var 5800 spd.

Det ble i visse kretser heller ikke sett på med blide øyne at han, etter i desember 1858 å ha overtatt redaksjonen av Bergensposten, aktivt brukte sin posisjon til å øve politisk innflytelse. Det ble sågar påstått at han som redaktør avgjorde valget på Bergens nye representanter til Stortinget det påfølgende år.

Det hadde nok ikke bare med Bjørnsons politiseringer å gjøre, men teaterinteressen var nå merkbart dalende. Forestillingene opplevde, ifølge ’’Bergensposten’’ å ødsle ”med Flid og Talent for halvt, kvart, ottendedels og mindre Hus.” Så vel publikum som skuespillerne tapte troen på teateret, og flere reiste etter Ibsen til Christiania. Det kom til og med opp forslag om å slå sammen teatrene i Bergen og Trondheim. Med ukuelig bjørnsonsk optimisme gir årsberetningen følgende rapport om situasjonen:

«I kunstnerisk Henseende har Theatrets Virksomhed desuagtet bragt Resultater, som for den fordomsfri Iagttager endog maa kaldes meget tilfredsstillende og berettige til det sikre Haab, at vor Scene, som man kunde forudse, vil være den vægtige Løftestang for Virkeliggjørelse af norsk dramatisk Kunst. Bestyrelsen kan derfor trøstig paakalde alles Interesse og holder sig overbevist om, at hvad der aandeligt eller materielt ofres paa dette viktige Nationalanliggende vil have skjønne Frugter.»

Bjørnson dro sommeren 1859 til Christiania for å overta redaksjonen av Aftenbladet. Som instruktør ble han etterfulgt av Georg Krohn. Da Krohn allerede ved sesongens utløp kom i konflikt med teaterstyret søkte både Krohn, hans hustru (f. Gullestad), og svigerinnen Sofie Parelius avskjed. Den neste instruktør var Hans Bordevik. Han var en dugelig teaterleder, men nå var de økonomiske vanskelighetene blitt større, og skuespillerflukten var merkbar.

Etter 13 års drift måtte teateret stenge. Det hele ble overlevert til skifteretten. Den 17. mai 1863 holdt teateret sin siste forestilling, men ved opphøret hadde Det norske Theater oppført 1639 forestillinger fordelt på 340 forskjellige stykker.

Komediehuset på Engen ble i de neste 13 år kun benyttet av danske teatertrupper. Først i 1876, da Den nationale Scene ble startet, ble teaterbygningen igjen tatt i bruk for norske teateropplevelser. I påvente av at danskene skulle bli ferdig med kontrakststiden, måtte skuespillerne øve på Pelloths sal. Sent på høsten 1876 kunne de overta fasilitetene.

Den nationale Scene fikk egen teaterbygning i 1909. Komediehuset fikk blant annet teatermuseum. En mengde verdifulle gjenstander gikk tapt da det gamle teateret ble truffet av engelske bombefly den 29. oktober 1944, da de engelske flyene gjorde et mislykket forsøk på å ramme tyskernes ubåthavn på Nordrevågen.

• 
  Peter Blytt direktør 1854–57
• 
  Daguerreotypi av teaterets kvinnelige skuespillere under gjestespill i Trondheim, 1856. Fra venstre: Helene Marie Prom, Birgitte Cornelia Rojahn, Louise Brun, Janny Grip Isachsen, Fredrikke Louise Nielsen, Benedicte Hundevadt.

  Foto: Hans Krum. NTNU Universitetsbiblioteket.
• 
  Daguerreotypi av teaterets mannlige skuespillere under gjestespill i Trondheim, 1854. Bak fra venstre: Peter Nielsen, Harald Nielsen, Jacob Prom, Hans Brun, Andreas Isachsen, Johannes Brun, Carl Andreas Hansen, Bernt A. Bottelsen, Ole Hestenes.

  Foto: Hans Krum. NTNU Universitetsbiblioteket.
• 
  Ensemblet som var knyttet til Det norske Theater i 1850-årene.

  Foto: Hans Krum og Harald Nielsen. Gjengitt etter Folkebladet 1899.
• 
  Henrik Ibsen var knyttet til teateret fra 1851 til 1857.

  Foto: Daniel Georg Nyblin, ca. 1864.
• 
  Fredrikke Nielsen i sin yndlingsrolle som Jane Eyre, ca 1860.

  Foto: Andreas Mathias Anderssen.
• 
  Skuespiller Johannes Brun ved Det norske Theater i Bergen tidlig på 1850-tallet.

  Foto: Oslo Museum, TM.TS0006.
• 
  Louise Brun i atelierfoto fra siste del av 1850-årene.

  Foto: Oslo Museum, OB.F03380A.
• 
  Skuespillerne Harald Nielsen og Johannes Brun på Det norske Theater i Bergen tidlig i 1850-årene. Ukjent fotograf reprodusert på Daniel Georg Nyblins kartong.

  Foto: Oslo Museum, TM.T04521.
• 
  Komediehusets sal i Bergen hvor interiøret var uendret siden 1850-tallet. Bildet er tatt i 1909.

  Foto: Teaterarkivet, Universitetet i Bergen.

• Almquist, Olaf: Johannes Brun. En skildring af hans liv og hans samtidige af... med kunstnerens dagbog i uddrag. Kristiania 1898. Albert Cammermeyer.
• Bang, Herman: Af Dagens Krønike. København 1889.
• Blanc, Tharald: Norges første nationale Scene (Bergen 1850-1863). Et Bidrag til den norske dramatiske Kunsts Historie. Kristiania 1884. Albert Cammermeyer.
• Peter Blytt (1894). Minder fra den første norske Scene i Bergen i 1850-Aarene. Fr. Nygaard. 
• "Den første nationale Scene i Bergen" (s. 19-28). Folkebladet No. 2. 31te Januar 1900.
• Kroepelien, Johan Fredrik (Red): Ibsen i Bergen. Bergens historiske forenings skrifter nr. 101. Bergen 2006. Bodoni forlag. ISBN 82-7128-403-7 (ib) / ISBN 82-90846-16-9 (h).
• Nielsen, Fredrikke: Minnen från min barndom och mina första ungdomsår. Ibsenhuset og Grimstad Bymuseum. Skrifter nr. 7. Oslo 1998. Novus Forlag. ISBN 82-7099-294-1 (h).
• Paulsen, John: Samliv med Ibsen. Nye erindringer og skitser. København 1906.
• Paulsen, John: Billeder fra Bergen. Barndoms- og Ungdomsminder. Gyldendalske Boghandel, nordisk Forlag. Kristiania og Kjøbenhavn 1911.
• Sperati, Octavia: Teatererindringer. Gyldendalske Boghandel, nordisk Forlag. Kristiania og Kjøbenhavn 1911.
• Sperati, Octavia: Fra det gamle Komediehus. Gyldendalske Boghandel, nordisk Forlag. Kristiania og Kjøbenhavn 1916.
• Wolf, Lucie: Livserindringer. Andet oplag. Kristiania 1897.

• DNS om Det norske Theater