Douglas Bader

Douglas Bader
Født		21. feb. 1910[1][2] London
Død		5. sep. 1982[1][2] (72 år) Chiswick Hjerteinfarkt
Beskjeftigelse		Cricketspiller, flyger, militært personell
Utdannet ved		Royal Air Force College Cranwell St Edward's School Temple Grove School
Nasjonalitet		Storbritannia
Utmerkelser		6 oppføringer Kommandør av Order of the British Empire Fellow of the Royal Aeronautical Society Distinguished Service Order Distinguished Flying Cross Knight Bachelor Order of the British Empire
Troskap		Storbritannia
Våpenart		Royal Air Force
Tjenestetid		1928–1933, 1939–1946
Militær grad		Group captain
Deltok i		Andre verdenskrig
IMDb		IMDb
Douglas Bader på Commons

Douglas Robert Steuart Bader (født 21. februar 1910 i St John's Wood, død 5. september 1982 samme sted) var en britisk flyver og offiser. Han utmerket seg som jagerflypilot i Royal Air Force under andre verdenskrig, der han fløy Hawker Hurricane og Supermarine Spitfire. Douglas Bader ble et symbol på britisk kampvilje, mens hans brutale ærlighet koblet med stor energi og entusiasme medførte beundring og frustrasjon hos både over og underordnede.

Bader meldte seg for tjeneste i RAF i 1928, men under en flyvning i 1931 styrtet flyet og han måtte amputere begge leggene, etter det ble han dimittert. Ved utbruddet av andre verdenskrig meldte han seg til tjeneste og lyktes, via sine forbindelser, å bli tatt inn som jagerflyver og var aktiv under den tyske invasjonen av Frankrike og særlig ved slaget om Storbritannia.

Bader ble kreditert 22 tyske nedskytninger før han selv ble skutt ned over Frankrike i august 1941. Han satt resten av krigen i tysk krigsfangenskap, etter et flukforsøk i 1942 ble han flyttet til Colditz slott. Et knapt år etter freden avsluttet Bader den militære karrieren, resten av sitt yrkesaktive liv arbeidet han for Royal Dutch Shell.

Douglas Bader ble født 21. februar 1910 i St John's Wood, London, andre sønn av major Frederick Roberts Bader som tjenestegjorde ved Corps of Royal Engineers og hans kone Jessie. De to første årene av sitt liv tilbrakte han hos slektninger på Isle of Man, da resten av familien returnerte til farens tjenestested i India etter fødselen. To år gammel ble Douglas Bader gjenforent med sine foreldre i India, ett år etter flyttet familien tilbake til London. Faren tjenestegjorde under første verdenskrig, ble såret i 1917 og døde i 1922 på et sykehus i Saint-Omer av komplikasjoner etter skaden. Hans mor giftet seg raskt på ny, med presten Ernest William Hobb og Douglas Bader vokste opp på prestegården i landsbyen Sprotborough, nær Doncaster, West Riding of Yorkshire, nå South Yorkshire.

Douglas Bader gikk på Temple Grove Prep School, i Eastbourne og deretter ved St Edward's School, Oxford, hans senere flygerkolleger Guy Gibson og Adrian Warburton gikk også der. Bader ble tilbudt en plass ved Oxford University men avslo da han foretrakk Cambridge University. Han var svært sportsinteressert og spilte både cricket og rugby i studietiden, selve studiene interesserte han mindre. Siden han hadde mistet sin far grunnet første verdenskrig ble han fulgt opp av rektor ved St. Edward's, Henry E. Kendall og med Kendalls hjelp klarte han eksamen og kvalifiserte seg til å bli tatt opp som kadett ved Royal Air Force College Cranwell.

I 1928 meldte Bader seg til tjeneste ved Royal Air Force College Cranwell i det landlige Lincolnshire. Den 13. september 1928 foretok Bader sin første flyvning med sin instruktør, Flying Officer W. J. «Pissy» Pearson i en Avro 504. Bader fløy solo etter bare 11 timer og 15 minutter instruksjon og hans første solotur var 19. februar 1929, fulgt av Flight Lieutenant (senere Air Marshal Sir) Douglas MacFayden.

Etter gjennomført utdannelse ble Bader tatt inn i No. 23 Squadron RAF den 26. juli 1930 hvor Bader ble stasjonert i Kenley, Surrey og fløy Gloster Gamecocks og kort etter det Bristol Bulldogs. Bader var en over gjennomsnittlig god flyver og en ivrig sportsmann, han spilte for RAFs cricket-team mot hærens i 1931.

I forbindelse med et besøk den 14. desember 1931 ved Reading flyklubb forsøkte Bader akrobatiske øvelser i lav høyde med sitt Bulldog Mk. IIA, K1676, fra 23 Squadron og flyet styrtet da venstre vinge berørte bakken. Bader ble tatt til Royal Berkshire Hospital hvor begge bena ble amputert, det ene over og det andre under kneet. Bader gjorde følgende lakoniske innføring i sin loggbok etter styrten:

Crashed slow-rolling near ground. Bad show.

Etter en lang rekonvalsensperiode ble Bader i 1932 overført til hospitalet ved RAF Uxbridge og trente hardt for å mestre de kunstige bena. Etterhvert gav treningen resultater og han ble i stand til å kjøre en spesialtilpasset bil, spille golf og danse. Under rekonvalesensen møtte han og forelsket seg i Thelma Edwards som arbeidet ved en lokal pub.

Bader fikk en mulighet til å vise at han fremdeles kunne fly da Air Under-Secretary Philip Sassoon i juni 1932 lot han ta av med en Avro 504 som han mestret til fulle. En påfølgende medisinsk undersøkelse viste at han var klar for aktiv tjeneste. I april 1933 fikk han imidlertid beskjed fra RAF at avgjørelsen var omgjort og i mai sluttet Bader i RAF^[3] og fikk seg en stilling ved Asiatic Petroleum Company (nå Shell) og giftet seg med Thelma Edwards samme år.

Da andre verdenskrig brøt ut i september 1939 brukte Bader sine forbindelser ved RAF Cranwell for å bli tatt inn i RAF som Flying Officer (løytnant), samme grad som han hadde hatt ved dimittering i 1933. På tross av motstand mot at han igjen skulle få fly var fikk han gjennomslag, og han ble klarert for operasjonell flyging i november 1939, og han ble stasjonert ved Central Flying School, Upavon for et oppfriskningskurs på moderne fly. Den 27. november 1939, åtte år etter ulykken fløy Bader igjen solo med en Avro Tutor. Så snart han var i luften klarte han imidlertid ikke å motstå fristelsen til å fly todekkeren opp-ned. Bader fortsatte trening med Fairey Battle og Miles Master (det siste trinnet i trening før Spitfire og Hurricane).

I februar 1940 ble Bader stasjonert ved No. 19 Squadron som var forlagt ved RAF Duxford ikke langt fra Cambridge, der den 29 år gamle Bader var betydelig eldre enn pilotkollegene. Geoffrey Stephenson, en gammel venn fra tiden ved Cranwell, var skvadronleder og det var her Bader fikk sin første erfaring med Spitfire. Det ble antatt at deler av Baders suksess som jagerpilot kom av at han ikke hadde ben. Piloter som ble utsatt for sterke g-krefter i luftkamper kunne miste bevisstheten når blodet fløt fra hjernen til andre deler av kroppen, som bena. Siden Bader ikke hadde noen ben, kunne han beholde bevisstheten lenger og han hadde derfor en fordel overfor sine pilotkolleger.

I april 1940 forlot Bader 19 Squadron for å bli Flight Commander med 222 Squadron, den var også stasjonert ved Duxford, og den ble kommandert av en annen venn av ham, «Tubby» Mermagen og Bader opplevde her sine første luftkamper. Under en patrulje med hans Spitfire nær Dunkerque kom han over en Messerschmitt Bf 109 som fløy i samme retning, Bader antok at piloten var uerfaren siden han ikke foretok noen avledningsmanøver. En dag eller to etter skjøt Bader ned sitt andre fly, en Dornier Do 17. Kort etter ble Baders skvadron forflyttet til RAF Kirton in Lindsey, rett sør av elven Humber.

Etter flytokt over Dunkerque ble han beordret som sjef for No. 242 squadron mot slutten av juni 1940, de var oppsatt med Hurricane og stasjonert ved RAF Coltishall. Skvadronens flyvere besto av canadiere og under kampene i Frankrike hadde de hatt store tap så moralen var lav. På tross av innledende motstand mot den nye skvadronsjefen ble flyverne vunnet over av Baders sterke personlighet og utholdenhet, særlig i det å trenge gjennom byråkratiet slik at skvadronen igjen ble operasjonell. Ved etableringen av No. 12 Group RAF ble 242 squadron en del av denne stasjonert ved RAF Duxford.

Den 11. juli 1940 fikk Bader sin første nedskyting med sin nye skvadron. Været var dårlig og sikten var rundt en kilometer, Bader var alene på patrulje og ble dirigert mot et fiendtlig fly som fløy opp langs kysten av Norfolk. Bader fant flyet, identifiserte det som en Dornier Do 17 og angrep. Selv om flyets haleskytter besvarte ilden klarte Bader å skyte det ned. I august skjøt Bader ned nok en Do 17 og to Messerschmitt Bf 110 mens han i september skjøt ned ytterligere to Messerschmitt Bf 110, en Junkers Ju 88 og ytterligere en Do 17.

Bader var venn og støttespiller for sjefen for 12 Group, Air Vice-Marshal Trafford Leigh-Mallory, og støttet han i kampen for den kontroversielle Big Wing taktikken. Bader var en sterk kritiker av lederen av 11 Group, Air Vice-Marshal Keith Parks forsiktige linje overfor store tap. Park ble støttet av sjefen for RAF Fighter Command, Air Chief Marshal Sir Hugh Dowding.

I 1941 ble Bader forfremmet til Wing Commander (oberstløytnant) og ble en av de første «Wing Leaders». Han var stasjonert ved RAF Tangmere med 616 squadron og ledet sin gruppe Spitfire på tokt over Nordvest-Europa gjennom sommeren. En av hans «frynsegoder» var å ha initialene malt på flyet og det la grunnlaget for hans kallenavn på radio, «Dogsbody».

I løpet av året ble Baders gruppe utstyrt med Spitfire VB, som hadde to Hispano 20 mm maskinkanoner og fire maskingeværer. Bader insisterte imidlertid på å fly en Spitfire Mk. VA med åtte maskingeværer. Han insisterte på at disse var mer effektive mot andre jagerfly. Hans taktikk i angrep krevde et engasjement tett på motstanderen hvor han mente at maskingeværene med sitt mindre kaliber hadde større effekt. På den tiden hadde også RAFs forsøk med kanoner montert i vingene vist en rekke mangler noe som holdt tilbake en større bruk av våpenet. I august hadde Bader skutt ned 22,5 tyske fly, det halve var et fly som han delte det med en kollega og det gjorde at han hadde femte høyeste antall nedskutte fly i RAF.

Den 9. august 1941 fløy Bader en Spifire Mk VA på en offensiv patrulje over franskekysten, på jakt etter Messerschmitt Bf 109 fra Abbeville eller Wissant. Like etter at Baders patrulje med fire Spitfire krysset kysten ble 12 Bf 109 observert i formasjon 2-3 000 fot under dem, og de fløy i samme retning. Bader stupte ned for raskt og bratt til å kunne sikte og avfyre sine våpen og unngikk såvidt å kollidere med en av dem mens han fortsatte stupet. Han flatet ut på 24 000 fot og de tre andre britiske Spitfirene var ikke å se. Bader så imidlertid noen Bf 109 et par nautiske mil foran og fløy ned under dem før han steg opp og skjøt ned en av dem. Han hadde akkurat åpnet ild mot en ny Bf 109 da han oppdaget to Bf 109 på hans venstre side. På dette tidspunktet fant han ut at det var bedre å returnere til basen, men rett etter ble halen på flyet skutt av, og han måtte hoppe ut over den franske kystbyen Le Touquet der han ble tatt som krigsfange.

Bader trodde i flere år etter at han hadde kollidert med en Bf 109, men det er også mulig at han ble skutt ned av et av de tyske jagerflyene, alternativt at han ble utsatt for feilaktig beskytning av et av egne fly.

De tyske styrkene som tok Bader til fange viste ham stor respekt. Baders protese for høyre ben ble sittende fast i flyet og den tyske jagerflygeren og generalen Adolf Galland avtalte med britene slik at de fikk fritt leide til å slippe ned en ekstra protese i fallskjerm, uten å bli angrepet.^[4]

Bader forsøkte å flykte fra sykehuset han ble lagt inn på etter nedskytningen og i løpet av de neste årene gjorde han flere fluktforsøk, så mange at tyskerne truet med å ta fra ham protesene. I august 1942 klarte Bader sammen med fire andre fanger å flykte fra Stalag Luft III, men flukten ble oppdaget og Bader ble fanget etter noen dager. Til sist ble Bader i august 1942 overflyttet til det fluktsikre Colditz slott hvor han ble inntil han og de andre fangene ble frigitt av 1st US Army den 15. april 1945. Bader anmodet raskt om ny flytjeneste, men det ble avslått.

Douglas Bader mente hans suksess som jagerflyver bygde på tre grunnregler, som han også delte med den tyske jagerpiloten Erich Hartmann

• Hvis du har høyden kontrollerer du kampen
• Hvis du kommer ut av solen kan ikke fienden se deg
• Hvis du holder ilden inntil du er svært nær, vil du sjelden bomme

Etter sin tilbakekomst til Storbritannia fikk Bader æren av å lede en formasjon på 300 fly over London i juni 1945 og ble senere forfremmet til Group Captain (Oberst). Han forble i RAF inntil februar 1946 da han gikk over i det sivile og begynte å arbeide for Royal Dutch Shell.

Bader var aldri redd for å hevde sin mening og ble kontroversiell med sine politiske utspill. Han var en solid konservativ og hans krasse utspill om ungdomskriminalitet, apartheid og Rhodesias avvisning av Samveldet (Bader var en ivrig støttespiller for Ian Smith) førte til mye kritikk mot han.

Etter sin første hustrus død giftet Bader seg den 3. januar 1973 med Joan Murray.

Bader fløy siste gang som pilot den 4. juni 1979, han hadde da logget 5 744 timer flytid, hans venn Adolf Galland fulgte Bader til pensjonistenes rekker. Hans arbeidsbelastning var stor og etter en middag i London Guildhall hvor Marshal of the RAF, Arthur Travers Harris' 90-årsdag ble markert døde Bader av hjerteinfarkt den 5. september 1982.

En rekke veier har blitt oppkalt etter Bader og på 60-årsdagen for Baders siste kamptokt avduket hans enke en statue over ham.

Bader ble i 1976 utnevnt til Knight Bachelor og derved adlet. Han fikk da rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn. For sin krigsinnsats ble han tildelt Distinguished Service Order med barre^[5][6] og Distinguished Flying Cross med barre.^[7][8] Han ble i 1955 utnevnt til kommandør (CBE) av Order of the British Empire for sitt arbeide for handikappede.^[9]

• Fight for the Sky: The Story of the Spitfire and Hurricane. Ipswich, Suffolk, UK: W.S. Cowell Ltd., 2004. ISBN 0-304-35674-3

• Brickhill, Paul. Reach for the Sky: The Story of Douglas Bader DSO, DFC. London: Odhams Press Ltd., 1954. ISBN 1-55750-222-6
• Brookes, Andrew. Crash! Military Aircraft Disasters, Accidents and Incidents. London: Ian Allan Ltd., 1991. ISBN 0-7110-1965-7
• Burns, M. Bader: The Man and His Men. London: Cassell Military, 1998. ISBN 0-304-35052-4
• Caldwell, Don. JG26 War Diary, Volume 1, 1939–1942. London: Grub Street, 1996. ISBN 1-898697-52-3
• Homles, Tony. Hurricane Aces 1939–1940. London: Osprey Publishing, 1998. ISBN 978-1-85532-597-5
• Lucas, Laddie. Flying Colours: The Epic Story of Douglas Bader. London: Hutchinson Publishing Group, 1981. ISBN 0-091-46470-6
• Price, Dr. Alfred. Spitfire Mark V Aces 1941–1945. London: Osprey, 1997. ISBN 978-1-85532-635-4

• (en) Douglas Bader – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Douglas Bader på Internet Movie Database
• (en) Read Douglas Bader's Air combat reports from The National Archives.
• (en) Imperial War Museum, Douglas Bader and his ‘Big Wing’ (12 Group Wing)
• (en) Douglas Robert Stewart Bader
• (en) Ministry of Defence article on the unveiling of the Blue Plaque Arkivert 10. juni 2009 hos Wayback Machine.
• (en) The Douglas Bader Foundation