Double bind-hypotesen

«Double bind»-hypotesen, eller dobbeltstraff, betegner en kommunikasjonsprosess hvor de innbyrdes budskapene er selvmotsigende. «Double-bind» beskriver en kommunikasjon hvor ett av medlemmene, som oftest et barn, utsettes for to motstridende budskap som man ikke kommer unna, og som inneholder en trussel om straff. I en slik situasjon er forvirring en logisk respons. Den første artikkelen om «double-bind» het «Mot en teori om schizofreni»^[1][2] og ble skrevet av Gregory Bateson m.fl. i 1956. Artikkelen beskriver kommunikasjonen i familier med psykotiske medlemmer.

Kjennetegnet ved double bind-situasjonen er at det blir uttrykt beskjeder på to logiske nivåer der det ene nivået motstrider det andre. På det første nivået er det et negativt primærbudskap som fungerer som ett påbud eller forbud. I tillegg må det være til stede et sekundærbudskap som på et mer abstrakt logisk nivå kommer i konflikt med budet på det første nivået. Sekundærbudskapet blir vanligvis kommunisert med ikke-verbale midler som positur, fakter, stemmeleie. Dette budskapet oppfordrer til at man bør bryte med påbudet på det første nivået. Eksempler på slike metakommunikative budskap kan være: ”Ikke se på dette som en straff”, ”Ikke følg mine forbud”, ”Ikke tenk på hva du ikke må gjøre”. Selv om mottakeren er opptatt av å følge beskjeden vil han føle seg fastlåst i et sirkulært interaksjonsmønster der han uansett vil ”tape” samtalen.

Bateson mente slike situasjoner kunne bidra til utviklingen av schizofreni hvis de ble gjentatt mange ganger. Den schizofrene vil da etter hvert gi opp å skille mellom ulike typer beskjeder. Man blir usikker på tolkningen av ethvert signal og overdrevent redd for at andre vil skade en selv. Resultatet er gjerne at man isolerer seg fra omverdenen for å unngå konfrontasjon.

Det er manglende verbal metakommunikasjon som bidrar til utviklingen av en double bind-situasjon. Et hovedproblem er at det schizofrene barnet blir fratatt muligheten til å kommentere den pågående kommunikasjon. Resultatet er gjerne at barnet blir redd for å få kritikk og i det lengste forsøker å unngå konfrontasjon. Double bind-situasjonen oppstår fordi man ikke får muligheten til å rette opp misforståelser. En uttalelse til en schizofren i en terapisituasjon kan illustrere dette:

Den schizofrene opplever her ikke bare et forbud mot uenighet, men også et forbud om å kommunisere om denne uenigheten. Det sentrale i dette eksempelet er forbudet mot å kunne si noe om kommunikasjonen på et overordnet nivå. Slik oppstår et dobbelt nivå av traumer på to logiske nivåer. I et lignende eksempel får en ung schizofren mann besøk av moren sin på sykehuset:

- He (schizofren mann) was glad to see her (moren) and impulsively put his arm around her shoulders, whereupon she stiffened. He withdrew his arm and she asked: “Don`t you love me any more?” He then blushed and she said: “Dear, you must not be so easily embarrassed and afraid of your feelings.” (Bateson 1972: 217)

Eksempelet illustrerer en double bind-situasjon. Primærbudskapet sier at sønnen blir avvist hvis han forsøker å vise sine følelser overfor moren, mens sekundærbudskapet sier at sønnen ikke klarer å vise sine følelser overfor moren. Slik står de to budene i konflikt med hverandre. Verbal metakommunikasjon er helt nødvendig for å komme seg ut av den vanskelige situasjonen. Den unge mannen kunne for eksempel sagt:

- (…) Mother, it is obvious that you become uncomfortable when I put my arm around you, and that you have difficulty accepting a gesture of affection from me. (Bateson 1972: 217)

Den schizofrene klarer ikke å bruke dette verbale metakommunikative nivået på grunn av den intense avhengigheten til moren. Interessant er det også at moren benytter seg av verbal metakommunikasjon til å definere og kontrollere samtalesituasjonen. Det er hun som her har definisjonsmakten ved at hun bestemmer og kommenterer situasjonen. Den schizofrene får ikke selv ta del i definisjonen av hva som skjer. Moren benytter seg aktivt av det verbale metakommunikative nivået, men det virker først og fremst å være for å få kontroll over situasjonen. Morens bruk av det metakommunikative nivået illustrerer at metakommunikasjon i seg selv ikke trenger å være bra. Hun gir klart uttrykk for hva hun mener om situasjonen, og den schizofrene kommer ikke med noen innvendinger mot dette. Moren virker å oppnå en kommunikativ fordel, men ser ut til å bruke metakommunikasjon som en hersketeknikk. Eksempelet illustrerer at det er problematisk å påstå at verbal metakommunikasjon i seg selv er bra.

Bateson mener evnen til å metakommunisere er en essensiell basisforutsetning for å kunne lykkes i kommunikasjonen, men dette igjen avhenger også av hvilket innhold man legger i det å metakommunisere. Også på dette samtalenivået vil spørsmål om innflytelse og retten til å ytre seg komme inn. Den schizofrene er nødt til å kritisere morens metakommunikative ytring for å komme seg ut av den problemfylte double bind-situasjonen. Slike negative interaksjonsmønstre vil kunne oppstå i mange relasjoner. Velfungerende sosialt samvær er avhengig av at man klarer å tolke metakommunikative budskap riktig slik at man vet hvilken kontekst man befinner seg i. Samtidig må man også være i stand til å kunne verbalisere egne og andres handlinger på en meningsfylt måte. Spørsmål av typen ”hva mener du nå?” eller ”hvorfor sier du det?” er helt nødvendige for korrigering av pågående kommunikasjon. Slik verbal metakommunikasjon gir mer presis informasjon om hva folk virkelig mener. Eksempelet ovenfor illustrerer likevel at verbal metakommunikasjon i seg selv ikke gir noen garanti for velfungerende kommunikasjon. Det er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning.

• Baltzersen, Rolf K (2008) Å samtale om samtalen. Bergen: Fagbokforlaget
• Bateson, Gregory (1972): Steps to an ecology of mind. New York: Ballantine Books

• Gregory Bateson
• De fem hersketeknikker

• The Double Bind Theory: Still Crazy-Making After All These Years (PDF) av Paul Gibney (Psychotherapy in Australia • VOL 12, NO 3 • MAY 2006, pp48-55)