Grundgesetz

Grundgesetz (GG) er den tyske grunnloven, vedtatt av Det parlamentariske råd 8. mai og deretter kunngjort 23. mai 1949. Den sistnevnte datoen regnes som grunnleggelsesdatoen for Forbundsrepublikken Tyskland. Grundgesetz er den rettslige og politiske basis for det nåværende Tyskland. Enkeltmenneskets ukrenkelige rettigheter er en sentral del av den.

Sekslandskonferansen i London 1948 ble i to sesjoner (23. februar til 6. mars og 20. april til 2. juni) avholdt mellom USA, Storbritannia, Frankrike og Tysklands nærmeste nabostater Be-Ne-Lux-landene. Foranledningen til konferansen var bl.a. utenriksministerkonferansen 15. desember 1947 mellom de fire seiersmaktene USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen, som hadde endt uten resultat i Tysklandsspørsmålet, og Sovjetunionen var ikke innkalt til Londonkonferansen. Derimot startet Berlinblokaden 24. juni 1948.

Konferansen i London vedtok at de tre militærguvernørene for henholdsvis USA, Storbritannia og Frankrike skulle gi anbefalinger til ministerpresidentene i de vesttyske ministerpresidentene («Londonanbefalingene»). Regjeringssjefene for de tyske delstatene mottok 1. juli militærguvernørenes anbefalinger i Frankfurt am Main og dokumentene fikk deretter navnet Frankfurtdokumentene.

Dokumentene ble deretter behandlet av de tyske delstatsregjeringene i Rittersturzkonferansen og videre i en fagkonferanse (Forfatningskonventet på Herrenchiemsee), før et utkast endelig ble presentert for Det parlamentariske Råd.

Den endelige behandlingen av grunnloven ble ikke gjort av en grunnlovsgivende forsamling, noe som i såfall skulle vært valgt av hele Tyskland.^[1] Det parlamentariske råd besto av medlemmer av delstatsforsamlingene i de daværende vesttyske delstatene. Dette var delstatene som lå innenfor vestmaktenes okkuperte område, det vil si områdene okkupert av USA, Storbritannia og Frankrike. Forslaget ble dessuten kalt grunnlov og ikke konstitusjon.^[1] Rådet holdt sitt første møte 1. september 1948. Ved avstemningen 8. mai 1949 stemte 53 for og 12 mot forslaget til Grundgesetz.

Ratifiseringen av Grundgesetz foregikk i de tyske delstatene i perioden 18. til 21. mai 1949. Det var delstatsparlamentene som stemte og det ble ikke avholdt noen folkeavstemning. Bayern stemte imot Grundgesetz, men aksepterte at den hadde gyldighet også for dem, da flere enn 2/3 av delstatene hadde stemt for.^[2]

Okkupasjonsstatuttet var et regelverk for (Vest-)Tyskland, fastsatt av de vestlige allierte, og ble meddelt Det parlamentariske råd i mai 1945. Statuttet trådte i kraft etter tiltredelsen av Konrad Adenauers første regjering i september 1945, og gjaldt parallelt med Grundgesetz. Det ble opphevet ved Parisavtalene i 1955.^[3]

Grundgesetz skulle etter artikkel 23 i den nye Grundgesetz først virke i de daværende delstatene Baden, Bayern, Bremen, Berlin, Hamburg, Hessen, Niedersachsen, Nordrhein-Westfalen, Rheinland-Pfalz, Schleswig-Holstein, Württemberg-Baden og Württemberg-Hohenzollern. Grunnloven skulle gjelde i «andre deler av Tyskland» når disse tiltrådte BDR.^[1][4] Med «andre deler av Tyskland» mente man de delene av Tyskland fra 1937 som ikke ble en del av Vest-Tyskland i 1949. Det dreide seg om Saarland i vest og i øst de deler som var okkupert av Sovjetunionen og som senere ble DDR.

Saarland ble en egen delstat i BRD i 1957. Etter DDRs sammenbrudd og Murens fall, fantes den ene mulighet å utvide området for Grundgesetz til de østlige delstatene, altså ved bruk av Artikkel 23. En annen mulighet var å holde en folkeavstemning for å vedta en ny forfatning etter grunnloven Arikkel 146. Ved valgene i mars 1990 valgte flertallet i de østlige delstatene partier som gikk inn for en ren utvidelse av Grundgesetz etter Artikkel 23. DDR-parlamentet Volkskammer vedtok 23. august 1990 å slutte seg til BRD med virkning fra 3. oktober 1990. Artikkel 23 ble opphevet, for å vise at Tyskland nå ikke gjør krav på ytterligere territorium.^[1][5]

Tredje avsnitt i grunnlovens artikkel 79, gjerne kalt Ewigkeitsklausel («Evighetsklausul») eller Ewigkeitsgarantie («Evighetsgaranti») sikrer at noen forfatningsmessige grunnprinsipper aldri kan tilsidesettes, selv ikke i sammenheng med ellers legitime endringer av loven:

Enhver endring av denne grunnloven som berører inndelingen av forbundet [Forbundsrepublikken] i land, landenes grunnleggende medvirkning i lovgivningen eller grunnlagene som er fastlagt i artiklene 1 og 20, er utillatelig.

Art. 79 i Tysklands grunnlov^[6]

Artikkel 1 innleder med prinsippet «Menneskets verdighet er uangripelig» og at statsmakten er forpliktet til å beskytte den. Videre heter det at det tyske folk således bekjenner seg til at slike uangripelige og uavhendelige menneskerettigheter er grunnlaget for ethvert menneskelig samfunn, for fred og rettferdighet i verden.^[7]

Artikkel 20 fastslår at forbundsrepublikken Tyskland er en demokratisk og sosial forbundsstat, at all statsmakt utgår fra folket, samt at denne statsmakten er inndelt i utøvende, dømmende og lovgivende ledd, som alle er nedfelt i lov og rett. Det heter også at enhver borger har rett til å utøve motstand mot noen som undergraver forfatningsordningen, forutsatt at det ikke finnes andre bøtemidler.^[8]

• Tysklands politiske system

• Fullstendig tekst hos Tysklands justisdepartement
• Bundeszentrale für politische Bildung om Grundgesetz og Det parlamentariske råd
• Tidslinje for forarbeidene til Grundgesetz Adenauerstiftelsen