Giuseppe Tartini

Giuseppe Tartini
Født		8. apr. 1692[1][2][3][4] Piran (Republikken Venezia)[2][5]
Død		26. feb. 1770[1][2][6][7] (77 år) Padova[2][5][8]
Beskjeftigelse		Komponist, musikkforsker, musikkteoretiker, fiolinist, musikkpedagog
Utdannet ved		Universitetet i Padova
Nasjonalitet		Republikken Venezia
Gravlagt		church of St. Catherine
Periode		Barokkmusikk
Musikalsk karriere
Sjanger		Barokkmusikk
Instrument		Fiolin
Innflytelse		Francesco Maria Veracini
Notable verk
Violin Sonata in G minor
Giuseppe Tartini på Commons

Giuseppe Alessandro Ferruccio Tartini (født 8. april 1692 i Piran, den venetianske republikken, i dagens Slovenia; død 26. februar 1770 i Padova) var en italiensk komponist og fiolinist.

Tartinis far, Gianantonio Tartini fra Firenze, drev Pirans saltverk. Moren, Caterina Zangrando, var etterkommer etter en av de eldste aristokratiske familiene i Piran.^[9] Det ser ut til at foreldrene forberedte sønnen til å gå inn i Fransiskanerordenen, noe som innebar en grunnleggende musikkutdanning, men i stedet for å studere teologi, valgte Tartini rettsvitenskap. Ved universitetet i Padova skal han ha blitt en svært god fekter.

Tartini ble raskt kjent for sitt virtuose og uttrykksfulle spill. I 1714 ble han orkestermusiker i Assisi og Ancona, i 1721 Maestro di Cappella ved Basilica di San Antonio i Padova, en stilling han beholdt til sin død i 1770. Kontrakten gav ham stor kunstnerisk frihet, og han hadde tillatelse til å opptre hvor han ville, men reiste likevel lite. Den eneste kjente reisen han gjorde utenfor Italia, var et opphold i Praha mellom 1723 og 1726, der han var konsertmester ved oppførelsen av Johann Joseph Fux’ opera Costanza e Fortezza under keiser Karl VIs kroning til konge av Böhmen. I Praha ble han blant annet kjent med Johann Joachim Quantz.

Anekdoter

I henhold til tradisjonen var Tartinis unge liv relativt fargerikt, selv om enkelte detaljer nok må tas med en klype salt.

Det som er sikkert er at etter farens død, benyttet Tartini sjansen til å gifte seg med Elisabetta Premazone. Uheldigvis for Tartini skal hun ha vært yndlingen, muligens niesen, til den mektige kardinal Giorgio Cornaro. Kardinalen beordret fengsling av Tartini, men han kom seg unna og søkte tilflukt i klosteret i Assisi. Nå begynte han å øve for alvor, ifølge tradisjonen fordi han satte seg som mål å bli så dyktig at kardinalen ble nødt til å akseptere ham. Høyst sannsynlig fikk han undervisning i komposisjon av tsjekkeren Bohuslav Matěj Černohorský. Burney skriver at Tartini ble avslørt da et uvanlig sterkt vindkast gjennom klosterkirka blåste til side et forheng.^[10] Uoverenstemmelsene ble gjort opp og Tartini gjenforent med sin hustru.^[11]

En annen anekdote forteller at en gang Tartini hørte Francesco Maria Veracini spille, ble han så imponert at han for en tid trakk seg tilbake til Ancona for å forbedre fiolinspillet, og da spesielt bueføringen.

Mot slutten av 1720-tallet etablerte Tartini musikkskolen La scuola delle nazioni. Han var en glimrende pedagog og skolen trakk til seg studenter fra hele verden, i hovedsak fra Tyskland og Frankrike, men også fra England, Skandinavia og helt fra Indonesia. Spesielt viktig ble de franske elevene som senere la grunnlaget for den såkalte franske skolen på 1800-tallet. Blant studentene kan nevnes Gaetano Pugnani, Johann Gottlieb Graun, Joseph Touchemoulin og Tartinis yndlingselev, Pietro Nardini.

Tartini skrev flere musikkteoretiske verk, blant annet et om forsiringskunst som Leopold Mozart brukte som utgangspunkt for sin Violinschule. De etterfølgende teoretiske verkene Tartini publiserte var delvis basert på egne erfaringer, og inneholdt feilaktige beregninger. De ble heftig kritisert av hans samtidige konkurrenter, og sent i Tartinis liv var disse kontroversene en hard belastning for ham.

Tartini skrev mest for fiolin, rundt 135 fiolinkonserter, 200 fiolinsonater og en del triosonater for to fioliner, men han skrev også noen stykker for kor, to cellokonserter, en gambekonsert og et par fløytekonserter, dessuten noe kirkemusikk. Eksempler er en Miserere han skrev mellom 1739 og 1741 på oppdrag av pave Klemens XII, og et Stabat Mater fra 1769.

Tartinis stil endret seg mye i tidens løp. Tidlige verk er holdt i en rikt ornamentert Corelli/Vivaldi-influert barokkstil, senere skrev han virtuose stykker i det nye førklassisistiske idiomet. I sin samtid var Tartini berømt for bueføringen og sitt kantabile spill.

Julesangen Nå er det jul igjen, som kjennes i sangleker tilbake til 1700-tallet, gjenfinnes i nesten identisk form i Tartinis Konsert for fiolin og orkester i G-dur (uroppført i Praha 1724).^[12]

I likhet med mange av sine samtidige komponister var Tartini svært produktiv.

• 135 konserter for fiolin og strykere (utgitt mellom 1728 og 1740)
• 135 fiolinsonater
• 50 triosonater (1745–1750)
• Djevletrillesonaten
• Sonaten Didone abandonata («Den forlatte Dido»)
• 32 Piccole Sonate (1745–1760)
• L'arte dell'arco (50 variationer over en gavotte av Arcangelo Corelli)
• 5 konserter for fløyte og orkester
• 2 konserter for viola da gamba og orkester
• Et ukjent antall kirkelige vokalverk

• «Giuseppe Tartini», treccani.it. Enciclopedie on line. 
• Christopher Grier: «Giuseppe Tartini» i Frank Granville Barker (red.) The Dictionary of Composers, Charles Osborne, 1986, London: PAPERMAC, ISBN 0 333 325370

• (en) Fritt tilgjengelige noter av Giuseppe Tartini i International Music Score Library Project
• Sigurd Imsen: The Tartini style. An artistic survey of the violinist's craft in the 18th century (pdf)