Genius
Genius (latin: genius, genii) var opprinnelig i romersk religion en betegnelse for en manns natur og vesen. Navnet er avledet av ordet for avlekraft. Genius var i sin tradisjonelle form en guddommeliggjort personifisering av forfedrene, og i særlig grad tilknyttet slektens levende overhode (pater familias) som familiens representant i alle offentlige og religiøse anliggender. Han hadde uinnskrenket makt (patria potestas) over alle familiens medlemmer - ektefelle, barn og alle nåværende og frigitte slaver. Husstanden var personifisert både i det mannlige overhodet pater familias og i genius. Denne guddommen ble dyrket både ved ofringer på et særlig alter, og ved æresbevisninger til pater familias.
Pater og mater familias
[rediger | rediger kilde]Det forundret grekerne at en voksen romer, enten han var gift eller ei, ikke kunne bli romersk borger før faren hans var død. Inntil da bestemte faren over ham. Pater familias kunne drepe barna sine uten å straffes for det. Den eneste som var mann og romer fullt ut, var enten selv familieoverhode (pater familias) - eller foreldreløs.[1]
Den kvinnelige guddom Juno var tilknyttet familiens kvinnelige overhode, mater familias. Som husholdningens høyest rangerte kvinne ble hennes genius, kalt juno, dyrket i husstanden på linje med genius. Juridisk var romerinnen mer undertrykt enn en gresk kvinne, men i mye større grad synlig i samfunnet. Mater familias holdt til i husets sentrum, atriet, i motsetning til grekerinnen som ble gjemt unna i kvinnenes del av huset. Romerinnen var sin manns ledsager, ikke hans trell; men mens han deltok i offentlige anliggender, utfoldet hans kone seg i hjemmet.[2]
Genius fremstilles ofte i skikkelse av en slange, selv om han også ses avbildet som en ung mann, oftest opptatt med en ofring.[3] Som en del av romersk bryllupsfeiring ble det anskaffet en seng, lectus genialis, dit det nygifte paret ble ledet. Sengen ble satt i atriet overfor inngangsdøren, da under navnet lectus adversus. Her stod den ubrukt til neste gang det ble feiret bryllup. Da ble den redd opp igjen.[4]
Omkring vår tidsregnings begynnelse ble genius oppfattet som en skytsgud, dels for ett individ, dels for forskjellige former for fellesskap som håndverkslaug, den romerske stat, en by eller lignende. En av de viktigste genius-kulter ble kulten for keiserens genius. I sjeldne tilfeller førte den til en påkallelse av gudenes genius, for eksempel Jupiters.
Genius Populi Romani
[rediger | rediger kilde]Genius Populi Romani (= det romerske folks genius) var en romersk guddom som på en gang både representerte og var skytsgud for hele det romerske folk og Romerriket. Det ble forventet at ikke bare romerske borgere viste Genius Populi Romani og gudinnen Dea Roma respekt, men også provinsboerne,[5] som grekerne under feiringen av Dea Roma ved Pergamon.[6] Dyrkelse av den romerske staten skulle fremme lojalitet til imperiet. Alle romerske borgere var forpliktet til å yte en innsats for staten, og forestillingene tilknyttet cursus honorum gjenfinnes i kulten for Genius Populi Romani, basert på en tanke om at verdens skjebne var knyttet til Romas skjebne, slik at dette var en kult i alles interesse.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Peter Normann Waage: Jeg – individets kulturhistorie (s. 100), forlaget Schibsted, Oslo 2008, ISBN 978-82-516-2600-2
- ^ Peter Normann Waage: Jeg – individets kulturhistorie (s. 100)
- ^ «genius», Britannica
- ^ «lectus genialis», Perseus digital library
- ^ James Edward Sharp: Dea Roma and the Roman virtues
- ^ Philip A. Harland: Imperial Cults within Local Cultural Life: Associations in Roman Asia
