Bundespressekonferenz
| Bundespressekonferenz | |||
|---|---|---|---|
 | |||
 Minister Peter Altmeier (t.v.) møter i BPK i Berlin, store sal. | |||
| Org.form | Eingetragener Verein | ||
| Stiftet | 11. oktober 1949[1] (Bonn) | ||
| Land | Tyskland | ||
| Hovedkontor | Gebäude der Bundespressekonferenz Berlin (Tyskland)[2] | ||
| Mathis Feldhoff (2020),[3] Gregor Mayntz (2011; 2020),[4] Werner Gößling (2003; 2011), Tissy Bruns (1999; 2003) | |||
| Nettsted | www.bundespressekonferenz.de | ||
Bundespressekonferenz (BPK) (norsk: Den nasjonale pressekonferanse) er en forening etablert i 1949 av tyske, politiske journalister med arbeidssted i Bonn eller Berlin.
Institusjonen opprettholder tradisjonen fra Weimarrepublikken at det er pressen selv, og ikke myndighetene som arrangerer pressekonferansene. Regjeringen møter ukentlig til tre pressekonferanser i BPK. Også andre organisasjoner møter pressen i BPK.
Foreningens hus i Berlin ligger ved Sprees høyre bredd, på motsatt side av elven for byens politiske sentrum.
Historie
[rediger | rediger kilde]BPK ble stiftet høsten 1949, samme år som Forbundsrepublikken Tyskland ble grunnlagt. Foreningens formål er å legge til rette for journalistenes mulighet for å rapportere til offentligheten. Foreningen er åpen for tyske journalister som hovedsakelig rapporterer om tyske forhold, og som har arbeidssted i hovedstaden Berlin eller i den tidligere hovedstad Bonn. Den hadde i 2009 922 medlemmer.[5]
Bundespressekonferenz har sin historiske forløper i en praksis som ble etablert under Weimarrepublikken, etter avslutningen av første verdenskrig. Pressekonferansene var til da blitt organisert av de militære myndigheter. Journalistene tok under det nye, demokratiske system selv initiativet, og arrangerte pressekonferanser der myndighetene svarte på spørsmål.
I den nasjonalsosialistiske periode fra 1933 til 1945, ble praksis endret tilbake, slik at staten arrangerte pressekonferansene, og disse ble en del av myndighetenes propaganda.
Etter den andre verdenskrig ble Weimarrepublikkens tradisjoner vekket til live igjen, først lokalt i Hannover og Frankfurt, og i 1949 på nasjonalt plan. BPK ble først etablert i Bonn hvor regjeringen da hadde sine kontorer, men fikk i 1990 et avdelingskontor i Berlin. Da Berlin i 1999 ble valgt til hovedstad, la BPK sitt hovedkontor til Berlin.[6]
Foreningen fikk i 2000 en egen bygning for hovedkontoret i Berlin, Gebäude der Bundespressekonferenz.[6] Bygningen ligger ved Sprees høyre bredd i Berlin sentrum, vis-à-vis bygningene til de politiske institusjonene i Band des Bundes.
Det er BPK som selv organiserer pressekonferanser for politikere, næringsliv og kultur, og ikke motsatt. Det anses som en plikt for myndighetene til å møte i Bundespressekonferenz.[7] Regjeringen har ukentlig tre faste pressekonferanser i BPKs hus, invitert av journalistene. Det er bare foreningens medlemmer som får stille spørsmål på konferansene.[6]
-
BPKs hus i Bonn
-
Bundespressekonferenz' hovedkontor i Berlin.
-
Den store salen i Bonn.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ www.demokratiegeschichten.de[Hentet fra Wikidata]
- ^ LEI-kode 52990057L4RESWTVPH82[Hentet fra Wikidata]
- ^ https://www.bundespressekonferenz.de/verein/vorstand.
- ^ https://www.bdzv.de/service/presse/branchennachrichten/2020/bundespressekonferenz-mathis-feldhoff-neuer-vorsitzender.
- ^ Berlin, Senatsverwaltung für Stadtentwicklung,. «Projekt: Büro- und Geschäftshaus BundespressekonferenzReinhardtstraße 55». www.stadtentwicklung.berlin.de. Besøkt 2. desember 2016.
- ^ a b c «Bundespressekonferenz: Homepage». www.bundespressekonferenz.de. Besøkt 2. desember 2016.
- ^ Brekke, Ingrid (2016). «1». Angela Merkel. Et europeisk drama. Oslo: Kagge forlag. s. 22. ISBN 9788248918424. «Hit er representantene for makten forpliktet til komme for å svare på spørsmål, i møter som danner en snarvei i kommunikasjonen mellom presse og regjering.»