Bukhinnebetennelse

Bukhinnebetennelse, også kalt peritonitt, er en betennelse i hinnene som omgir magesekk, tarmer, lever, milt, øvre del av urinblæra og livmor og eggledere. Bukhinna dekker også innsiden av bukveggen og undersiden av mellomgulvet. Bukhinnebetennelsen er en akutt tilstand som bør opereres innen få timer for å finne årsaken til bukhinnebetennelsen. Buken kan skylles for å fjerne puss og eventuelt tarminnhold, og det gis antibiotika. Tilstanden er svært alvorlig, og selv med dagens avanserte helsehjelp er dødeligheten på 60%.^[1] Ubehandlet er tilstanden dødelig.

Det er mange årsaker til bukhinnebetennelse. Ofte er det en bakterieinfeksjon, muligens ved lekkasje av tarminnhold ut i bukhulen. Dette kan skje ved magesår som gir hull gjennom veggen av magesekken. Betennelser i tynntarm eller tykktarm kan gi sårhet og hull i tarmen som også lar bakterier slippe gjennom tarmveggen. Ett eksempel på dette er blindtarmbetennelse som er sprukket.

På tykktarmen (colon) kan det danne seg utposninger kalt divertikler. De består av slimhinnen som er på innsiden av tarmen og bukhinnen. Denne utposningen går gjennom et hull i muskulaturen i tarmveggen. Slike divertikler kan bli betent og eventuelt sprekke og kan forårsake bukhinnebetennelse.

Ved såkalt ekte tarmslyng (volvulus) vil noen av blodårene til tarmen kunne bli gjenklemt^[2]. I tillegg vil slyngingen stoppe passasjen av tarminnhold som halvfordøyd mat som er i ferd med å bli til avføring (fæces). Pasienten kan da oppleve mer raping og mindre luftavgang. Når tarmveggen blir irritert av surstoffmangel og mangel på blodsirkulasjon, kan den bli sår, betent og kan eventuelt sprekke. En tarmslyng som har vart noen timer vil også kunne gi bukhinnebetennelse.

Pasienter med nyresvikt kan få renset blodet med peritonealdialyse, det vil si at det settes en væske inn i buken. Når den har ligget der en tid, vil avfallsstoffer som nyrene skulle ha sendt ut med urinen, løses opp i væsken i buken som tømmes ut igjen etter en tid. Dersom det kommer med urenheter og bakterier i væsken som settes inn i buken, kan det oppstå bukhinnebetennelse.

En bukhinnebetennelse kan gi feber og det gir mavesmerter. Ved undersøkelse av maven vil pasienten oppleve slippømhet; det vil si at når en trykker ned på maven, blir det spesielt vondt om undersøkeren plutselig slipper opp trykket. Det samme skjer om ambulansen kjører i et hull i veien og det blir en liten risting. Enkelte sykehusgulv har belegg av klinker med mellomrom der pussemørtelen danner et søkk i fugene mellom klinkene. Når sykesenga eller sykebilbåra trilles over slike gulv får pasientene mer smerter.

En pasient som har hatt bukhinnebetennelse, vil kunne oppleve "adheranser", dvs sammenvekst med bukhinna slik at organer ikke kan bevege seg fritt i buken, men "holder fast i hverandre" på ulike steder. Slike adheranser vil gi smerter både ved kroppsbevegelse og ved bevegelser i tarmen. Tarmveggen er vanligvis ikke smerteframkallende, men alt som gir strekk i tarmveggen, kan lett gi smerter.

Ved operasjon for bukhinnebetennelse er kirurgene forberedt på å kunne finne mange forskjellige årsaker til bukhinnebetennelsen. Innleggende lege som ofte er allmennpraktiker, eventuelt som legevakt, vil ofte kalle tilstanden en "akutt abdomen" (akutt tilstand i maven) og legger muligens inn uten å foreslå hva som kan være årsaken til betennelsen. Under operasjonen når bukhulen er åpnet vil kirurgen kjenne på alle organer han kommer til, slik at mange tilstander som ikke kan oppdages ved å kjenne gjennom bukveggen likevel blir oppdaget.

Ved en operasjon for bukhinnebetennelse må man foreta et lengre snitt i bukveggen, noe som krever lang tid for å gro så godt at bukveggen får samme styrke som før operasjonen. Pasienter som har tungt kroppsarbeide, kan trenge inntil tre måneders sykmelding etter en slik operasjon.

Det er normalt sterile forhold i bukhinna. Dersom det dannes væske i bukhulen, kalles det ascites. Bukhinna er glatt og gjør at organene som er omgitt av bukhinna, kan bevege seg relativt fritt i buken.