Bevisbyrde

Bevisbyrde er et ansvar som påhviler den som i retten fremsetter påstand om at det foreligger et bestemt faktisk forhold. Påstanden kan også gjelde skyld hos en tiltalt i straffesak eller skadevolder i en erstatningssak. Dersom påstanden ikke kan sannsynliggjøres i tilstrekkelig grad, kan retten ikke legge påstanden til grunn. Bevisbyrde er således risikoen for at dommeren vurderer en framsatt påstand negativt.

Konseptet har fått uttrykk i den latinske maksimen Semper necessitas probandi incumbit ei qui agit, som betyr «bevisbyrden påligger alltid anklageren».

Bevisbyrdereglene er de prosessuelle regler som avgjør hvem som må bevise for eksempel at en faktisk påstand skal legges til grunn. I sivile saker påhviler bevisbyrden hver av partene. I straffesaker er det påtalemyndigheten som har bevisbyrden for tiltaltes straffeskyld.^[1]

Dette prinsippet anses også å være gjeldene for åpne debatter generelt, og vil, dersom debattantene enes og følger prinsippet, bidra til en produktiv debatt med relevante argumenter.