Borghild Hammerich

Borghild Hammerich
Født		2. mars 1901[1] Bergen
Død		8. sep. 1978[1] (77 år) Oslo
Beskjeftigelse		Næringslivsleder
Ektefelle		Carl Hammerich (1921–)[1] Robert Riefling (1949–)[1]
Nasjonalitet		Norge
Gravlagt		Vår Frelsers gravlund
Borghild Hammerich på Commons

Borghild Hammerich (født Borghild Schmidt 2. mars 1901 i Bergen, død 8. september 1978 i Oslo) tok initiativet til og organiserte det danske hjelpearbeidet for Norge under andre verdenskrig, Norgeshjælpen (i Norge kalt Danskehjelpen). Etter krigen tok hun initiativet til opprettelsen av Fondet for dansk-norsk samarbeid, og hun var fondets generalsekretær fra opprettelsen i 1946 og fram til 1978.

Hun var datter av vognfabrikant Lauritz Peter Schmidt (1873–1946) og Petra Marie Mortensen (1873–1958). Etter klosterskole i Paris ble hun i 1921 gift med den danske sjøoffiser Carl Hammerich (1888–1945) og bosatt i København.

I 1940 startet hun en innsamling til klær som ble sendt til Norge, særlig til barn. Dette arbeidet ble organisert gjennom Den norske damekomité i København. I 1941 måtte forsendelsene av klær oppgis på grunn av manglende utførselstilatelse, og en gikk over til å sende matpakker. I mars 1942 ble Norgesfonden opprettet på Carl Hammerichs initiativ. Dette ble startskuddet til en av de største humanitære pengeinnsamlinger i dansk historie. Daglig gikk det i gjennomsnitt over 22 tonn matvarer fra Danmark til Norge fram til 1945. Borghild Hammerich var primus motor i dette arbeidet. Hun sørget for innkjøp av matvarepartiene, og hun organiserte pakking, sending og distribusjon i Norge. Det var avgjørende for henne at distribusjonen forble utenfor tysk kontroll, og at maten kom fram til dem som behøvde den mest. Danskehjelpens hovedtillitsmann i Norge var Dagfinn Hauge. Hun organiserte også forsendelse av pakker med mat til norske fanger i tyske konsentrasjonsleirer. Einar Gerhardsen skriver om pakkene han mottok mens han satt i fangeleir: «De inneholdt mer enn materiell føde; de brakte bud om den varmeste hjertelighet fra et broderfolk som led med oss og følte med oss.» ^[2] Hennes mann deltok også i nødhjelpsarbeidet. Han ble mot slutten av krigen arrestert av Gestapo og holdt som gissel i deres hovedkvarter. Han omkom da bygningen ble bombet av Royal Air Force våren 1945.

Med frigjøringen i 1945 fulgte også avslutningen av Norgeshjælpen. Da stod det igjen 13 millioner kroner fra hjelpearbeidet. Borghild Hammerich og de andre bak Norgeshjælpen hadde opplevd at krigen hadde ført Danmark og Norge sammen, og var opptatt av å bevare det gode fellesskapet og føre samarbeidet inn i den nye tid. Hun fikk derfor de danske myndigheter til å godkjenne at disse midlene kunne brukes til å opprette et dansk-norsk samarbeidsfond. Fondet for dansk-norsk samarbeid ble opprettet på grunnlag av de midler som stod igjen etter den enestående hjelpen til Norge. Norgeshjælpen er det første større danske humanitære hjelpearbeid til utlandet, og selve innsamlingen er en av de mest omfattende i Danmarks historie.

Som generalsekretær i Fondet for dansk-norsk samarbeid kom Borghild Hammerich å bli retningsgivende for virksomheten. Lysebu ble i 1946 gjennom en stor norsk innsamling gitt som norsk takkegave for den danske hjelpen, og ble fondets første domisil. I 1950 kjøpte fondet Schæffergården ved København. Disse to stedene kom til å danne rammene om fondets virksomhet. Fondet for dansk-norsk samarbeids virksomhet kom til å konsentrere seg om å utdele oppholdsstipend til de to stedene for enkeltpersoner og grupper fra nabolandet.

Fra 1949 var Borghild Hammerich gift med den norske pianist og musikkprofessor Robert Riefling (1911–1988) som fra 1950 til 1972 hadde stillinger ved skoler og konservatorier i København, og fra 1973 ved den nye Norges musikkhøgskole i Oslo.

For sine fortjenester for Norge under krigen ble Borghild Hammerich 3. september 1945 philosophiae æresdoktor ved Universitetet i Oslo ^[3], og samme høst ble hun utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden.^[4] Hun er den siste som ble gravlagt i æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.^[5]