[go: up one dir, main page]

Hopp til innhold

Arne Treholt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Arne Treholt
Født13. des. 1942[1][2]Rediger på Wikidata
Brandbu (Norge, Oppland)
Død12. feb. 2023[3]Rediger på Wikidata (80 år)
Moskva (Russland)[3]
BeskjeftigelsePolitiker, journalist, diplomat, spion, forretningsdrivende Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
Oslo katedralskole
EktefelleBrit Sjørbotten (19671973)
Kari Storækre (19771985)
Renee Michelle Steele (19871992)
FarThorstein Treholt
MorOlga Lyngstad
PartiArbeiderpartiet
NasjonalitetNorge[2]
Statssekretær i Havrettssekretariatet
1976–1979
RegjeringNordli
ForgjengerSekretariat opprettet
EtterfølgerSekretariat avviklet

Arne Treholt (1942–2023) var en norsk embetsmann og politiker (Ap) som i 1985 ble dømt for spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak.

Den 20. januar 1984 ble han arrestert og siktet for spionasje, og 20. juni 1985 ble han i Eidsivating lagmannsrett dømt til 20 års fengsel for spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak, i det som ble kjent som Treholt-saken. I dommen het det at Treholt hadde gjort skade mot Norge «som til dels ikke lar seg reparere» og at skadene «som teoretisk kan avbøtes» ifølge forsvarssjefen ville koste «flere års forsvarsbudsjetter».[4][5] Treholt var byråsjef i Utenriksdepartementet da han ble arrestert.[6]

Etter åtte og et halvt års soning ble han benådet av regjeringen Brundtland av helsegrunner 3. juli 1992.[7] Etter løslatelsen flyttet Treholt til Russland og etablerte seg der som forretningsmann. Han spesialisert seg etterhvert på å handle med russiske verdipapirer via internett. Han oppholdt seg tidvis på Kypros.

Treholt begjærte straffesaken sin gjenopptatt flere ganger. Treholt holdt hele tiden fast ved at han var uskyldig.

I 2010 hevdet Geir Selvik Malthe-Sørenssen, en privatetterforsker som var engasjert av Treholt, at bevisene i Treholt-saken var fabrikkert. Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker festet ikke lit til påstandene og avslo begjæring om gjenopptagelse for fjerde gang den 9. juni 2011. Malthe-Sørenssen ble i 2016 avslørt for å ha fabrikkert beviser som angivelig skulle renvaske Treholt[8] og ble i 2018 dømt til tre års fengsel for omfattende bedrageri og dokumentfalsk i flere saker.[9] Etter løslatelsen var Treholt tidvis aktiv i norsk offentlig debatt, og ble kritisert for å fremme russisk propaganda.[10]

Liv og bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Treholt ble født den 13. september 1942 som sønn av tidligere landbruksminister Thorstein Treholt (Ap). Som ung flyttet han til Oslo for å ta artium ved Oslo katedralskole. Deretter studerte han sosialøkonomi, politisk historie og statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Treholt var gift første gang med Brit Treholt[11] og deretter med fjernsynsjournalisten Kari Storækre. De ble separert etter at Treholt ble fengslet i 1984 og senere skilt.

Han oversatte den første boka i Isaac Asimovs trilogi «Foundation» til norsk,[12] kalt Keiserrikets fall (Stiftelsen).[13]

Arne Treholt døde etter en tids sykeleie den 12. februar 2023 i Moskva i Russland, 80 år gammel. [14] Etter en minnestund i Russland ble båren fraktet til Norge, og han ble begravet i på Vestre gravlund i Oslo.[15]

Tidlig karriere

[rediger | rediger kilde]

Fra 1965 til 1970 arbeidet han som journalist i Arbeiderbladet og engasjerte seg mot den greske militærjuntaen. Han var også med på å grunnlegge Den norske komité for Demokrati i Hellas.[16] Hans bok Marketakis og juntaen er fra denne epoken av hans liv.

Politisk karriere

[rediger | rediger kilde]
Treholt arbeidet for Jens Evensen fra 1972 til 1978.

Mens Treholt jobbet som journalist i Arbeiderbladet ble han oppdaget av Jens Evensen, og de innledet et nært politisk samarbeid og personlig vennskap. Treholt var mellom 1972 og 1976 politisk sekretær for handels- og sjøfartsministeren (som var Evensen mellom 1973 og 1974), og fra 1976 til 1978 var han statssekretær for Evensen, som da var havrettsminister. Politisk ble Treholt regnet for å tilhøre venstresiden i Arbeiderpartiet, og Jens Evensen blir beskrevet som hans politiske mentor.[17] Den senere avsløringen av Treholt som sovjetisk spion virket knusende på Evensen både personlig og karrieremessig og førte til et fullstendig brudd mellom dem.[18] I en høring i Stortinget sammenlignet Jens Evensen Treholt med Vidkun Quisling i 1989[19] (Evensen deltok i rettssaken mot Quisling tidlig i sin karriere).

«Gråsoneavtalen»

[rediger | rediger kilde]

Som statssekretær deltok Treholt i fremforhandlingen av den omstridte Gråsoneavtalen. Det har blitt hevdet at Treholt fremmet sovjetiske interesser under disse forhandlingene. Sigurd Allern mente i Klassekampen: «I praksis betød dette at russerne satt på begge sider av forhandlingsbordet. Den norske statssekretæren kunne diskret fungere som informant og medspiller for fiskeriminister Isjkov. Avtalen ble, som man kunne vente, elendig, og Jens Evensen hadde problemer med å få den akseptert både av regjeringen og Stortinget. Treholt spilte forræderens rolle, men opererte også innenfor et politisk miljø der det var mulig å forene rollen som agent med rollen som politisk påvirker for russiske interesser».[20] Også Kåre Willoch mener avtalen var sterkt skadelig for Norge og at hele det politiske miljøet var sjokkert over den.[21] Treholt ble ikke tiltalt for spionasje for sin rolle under Gråsoneforhandlingene, men i et intervju med Danmarks Radio i 1990 innrømmet han at han hadde latt en representant for KGB få se de norske møteprotokollene.[22]

Karriere i utenrikstjenesten

[rediger | rediger kilde]

Fra 1979 til 1982 tjenestegjorde Treholt som ambassaderåd med ansvar for økonomiske og sosiale saker utvikling ved den norske FN-delegasjonen i New York, og fra 1983 og frem til arrestasjonen var han byråsjef i presse- og kulturavdelingen og fungerende pressetalsmann i Utenriksdepartementet.

Treholt var avsettelig embetsmann og ble avskjediget av Kongen i statsråd 6. april 1984.[23] I medhold av Grunnloven § 22 beholdt han imidlertid 2/3 av lønnen frem til Stortinget tok stilling til om han skulle fratas lønnen.

Stortinget vedtok 4. juni 1984 å frata Treholt resten av lønnen.[24][25]

Spionsaken

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Treholt-saken

Den 20. januar 1984 ble Treholt arrestert på Oslo lufthavn av politiinspektør Ørnulf Tofte med ordene «Byråsjef Arne Treholt? Dette er politiinspektør Ørnulf Tofte i Overvåkningspolitiet. De er pågrepet for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Vennligst kom med oss.» Treholt var på vei ut til et fly som skulle til Wien, hvor han hadde avtalt å møte den utviste KGB-agenten Gennadij Titov,[26][27] og hadde 65 graderte dokumenter i kofferten. [28]

I politiavhøret erkjente Treholt at han hadde gitt sovjetiske representanter graderte dokumenter, og at han hadde mottatt penger fra dem. Ifølge avhøret hadde Treholt havnet i en «orgie» på en privatfest i Moskva, hvor det var blitt tatt kompromitterende bilder som KGB deretter brukte til pressmiddel mot ham. Treholt undertegnet avhørsprotokollen, men valgte senere å trekke alle uttalelsene. Hans senere forklaring avviker betydelig fra det han sa i avhør, og han mener han led av «tilståelsessyndrom» på avhørstidspunktet.[29]

Treholt-saken ble møtt med voldsom interesse, og rettssaken i 1985 ble gjennomført med et stort sikkerhetsoppbud.

Den 20. juni 1985 ble Treholt dømt til 20 års fengsel (med fradrag av 518 dager for utholdt varetektsarrest) for spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak, samt inndragning av 700.000 kroner og 52.000 amerikanske dollar. Blant annet fastslo retten at det var sannsynlig at han hadde avslørt politiske og militære hemmeligheter til den sovjetiske sikkerhetstjenesten KGB.[trenger referanse]

Treholt hadde hatt flere møter, som han ikke hadde fortalt noen om, med sovjetiske KGB-folk med diplomatstatus i Helsingfors og Wien, blant annet med Gennadij Titov som var utvist fra Norge etter at han i slutten av 1970-årene var blitt mistenkt for å være føringsoffiser for spionen Gunvor Galtung Haavik.[trenger referanse]

Treholt ble blant annet dømt for å ha gitt KGB detaljert informasjon om organiseringen av det norske invasjonsforsvaret ved sovjetisk invasjon.[30]

Retten fant det bevist at Treholt hadde mottatt store pengebeløp, tilsvarende flere årslønner på den tiden, både fra KGB og fra Iraks etterretningstjeneste.[trenger referanse]

Arne Treholt, født 13.12.1942, dømmes for forbrytelser mot Straffelovens § 90, tredje ledd, til en straff av fengsel i tyve - tyve - år, med fradrag av femhundrede-og-atten dager for utholdt varetektsarrest

Fra domsslutningen, som lest opp av førstelagmann Astri Rynning.[trenger referanse]

I NRK-serien Rikets sikkerhets siste episode fremkom at Sovjetunionen tok initiativ til en fangeutveksling av Treholt i bytte mot løslatelsen av 22 vesttyskere som satt fengslet i DDR. I serien fremkom også at det ikke fantes noe håndgripelig bevis for at Treholt ga fra seg militære hemmeligheter av betydning. Men funn i Stasis arkiver stadfester at Treholt var en «verdifull informasjonskilde» for KGB når det gjaldt militærstrategiske spørsmål.[31]

Under rettssaken i 1985 utgav Treholt den selvbiografiske boken Alene. Manuset ble smuglet ut av fengselet og utgitt av Cappelens forlag. Til tross for at en rekke offentlige personer som Gunnar Sønsteby og Gerhard Heiberg oppfordret til boikott av boken,[32] solgte den i 50 000 eksemplarer, i tillegg til billigutgaver og presentasjon som hovedbok i en bokklubb. Den innbrakte millionbeløp som gikk til staten, som del av erstatningen Treholt ble dømt til å betale.[33]

Hans kone utgav samme år boken God tur til Paris om sitt liv med Treholt. Tittelen henspilte på at Treholt hadde sagt at han skulle til Paris for å diskutere Francois Mitterands kommende norgesbesøk, når han i virkeligheten skulle til Wien for å møte KGB-agenter.[34]

Nestsjefen i KGBs utenlandsspionasje uttalte i 1992 at arrestasjonen av Treholt ble sett på som tapet av en KGB-agent fra KGBs side.[35] Tidligere forsvarssjef Sverre Hamre uttalte i intervju med NRK at Treholt var «den største landsforræder Norge har hatt i fredstid».[36] I et leserinnlegg skrev Treholt selv fra fengselscellen i 1985 at «jeg er hengt ut for det norske folk som en simpel landsforræder, den største siden Quisling».[37]

Treholt sonet 1985–1986 på Ila landsfengsel, hvor det ble tatt et berømt bilde av ham i luftegården som ble kåret til «årets bilde» i 1985[38]

Treholt satt i varetekt på politihuset i Oslo fra arrestasjonen til 5. mars, da han ble overført til kvinneavdelingen ved Drammen kretsfengsel.[trenger referanse] Der hadde han en celle på tre x fire meter, men løp runde etter runde. Trening var hans terapi, og han løp også i luftegården som var på ti x fem meter.[39] I Drammen kretsfengsel møtte han 17-åringen Renee Michelle («Shelly») Steele (1968–92), som han kom til å fungere som støttekontakt for i lekselesning.[40]

29. juli 1985 ble han overført til Ila landsfengsel der hans fluktplaner ble avslørt - han planla å rømme mens betjentene var opptatt av den TV-overførte VM-kvartfinalen mellom Vest-Tyskland og Mexico i juni 1986, og skulle få hjelp til dette av «Shelly» Steele, sin bror Einar, forfatterne Egil Ulateig og Ketil Bjørnstad, en gambier og en skapsprenger fra Oslo til å flykte til Afrika.[41] I stedet ble han overført til Ullersmo landsfengsel.[42] Sikkerhetstiltakene var preget av kontroll under det meste av soningen, med blant annet nokså omfattende bruk av nakenstripping, isolat og bevæpnede vakter. Forholdet mellom Treholt og fengselspersonalet var også til dels konfliktfylt.[40]

Om soningsforholdene uttalte daværende direktør i Fengselsstyret Rolf B. Wegner: «En spiondømt kan representere en særlig risiko for samfunnet dersom han kommer i forbindelse med sine gamle oppdragsgivere. Det måtte vi forhindre».[40]

Arne Treholt har skildret livet i fengsel i tre ulike bøker: Den første boken Alene kom ut i 1985 og fokuserte på tiden etter arrestasjonen. I 1991 utgav han Avdeling K om livet i fengselet. Han tok opp tråden i den senere selvbiografien Gråsoner (2004). Treholt har fortalt at han under soningen fattet interesse for skjebnen til de som ble dømt for landssvik etter andre verdenskrig, og at han leste alle landssvikdommene og «reagerte på hvor løsaktige mange av disse dommene var. Seierherrens logikk og oppgjør preget dommene».[43]

I 1987 giftet Treholt og Steele seg uten hennes foreldres vitende,[44] og etter at Steele ble løslatt, engasjerte hun seg for ektefellens sak. Ekteskapet fikk kritikk i media, og etter Steeles død og benådningen av Treholt, anklaget hennes mor Treholt for å ha brukt hennes dødssyke datter som et «redskap for å komme seg ut av fengselet». Hun stilte seg også «uforstående til at en voksen mann gifter seg med en 18-årig pike som han visste ville komme til å dø av AIDS», og spurte hvordan det kunne henge sammen at Treholt disponerte en leilighet på Oslos vestkant full av verdifulle møbler, samtidig som han skyldte staten store pengesummer.[45]

Benådning og løslatelse

[rediger | rediger kilde]

Den 8. august 1988 ble han igjen overført til Ila, og 8. juli 1990 hadde han sin første permisjon fra fengselet i tolv timer. Etter at Gro Harlem Brundtlands tredje regjering tiltrådte i november 1990, søkte Treholt om benådning av helsegrunner 26. november 1990, men fikk avslag. 28. mai 1992 døde hans kone, Shelly Steele Treholt, av Aids etter å ha vært syk i flere år, og Treholt fikk permisjon for å delta i begravelsen. 3. juli samme år ble han benådet av Kongen i statsråd av helsegrunner og slapp å returnere til fengselet. Han hadde da sonet 8,5 år av straffen på 20 år.

Den tidlige benådningen fikk kritikk fra blant andre jusprofessor Carl August Fleischer, som mente det var særbehandling av en tidligere Ap-politiker fra Ap-regjeringens side og at «signaleffekten er meget uheldig». Fleischer mente Treholt burde sonet ytterligere to-tre år etter vanlig praksis før en benådning kunne komme på tale.[46] Det ble pekt på at flere av statsrådene som stemte for avgjørelsen «var i et slikt vennskaps- eller kollegaforhold til den spiondømte at det kan stilles spørsmål om deres habilitet». Det ble også pekt på at begge legene som anbefalte benådningen, enten kjente Treholt-familien eller hadde engasjert seg politisk for Arne Treholt. Høyre-leder Kaci Kullmann Five uttalte at hun var «rystet over det hun mener ser ut som en særbehandling av Arne Treholt i forhold til lignende saker der fanger søker om benådning på grunn av helse». Sjefredaktør Norulv Øvrebotten i Ap-avisen Rogalands Avis mente benådningen var «en skandale», uttalte at det fantes «ingen saklig grunn til å benåde Treholt» og at regjeringen hadde blitt «kraftig manipulert».[47] Etter initiativ fra Høyre ble benådningen senere i 1992 tatt opp i Stortingets kontrollkomité fordi det var «skjedd ulik behandling av fanger [og] at Arne Treholt har fått gunstigere behandling enn andre».[48] På lederplass uttalte VG:

Justisministeren oppnevnte ikke andre og uavhengige leger til å vurdere opplysningene til Treholts egne, privatoppnevnte leger. Deres habilitet er trukket i tvil. I tillegg kan upartiskheten trekkes i tvil for flere av de statsråder som deltok ved benådningen. En kan spørre om vurderingsevnen til en statsråd som ikke stillferdig melder avbud når det er tale om å benåde en mangeårig venn.[49]

Arbeid for gjenopptagelse

[rediger | rediger kilde]

Treholt har forsøkt å få tatt opp saken sin flere ganger. Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet begjæringer om gjenopptagelse i 1988 og 1992.[50]

I 2005 begjærte Treholt saken gjenopptatt gjennom den uavhengige Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker. Påtalemyndigheten ved statsadvokat Stein Vale innstilte på at saken ikke blir gjenopptatt. Mandag 15. desember 2008 avgjorde kommisjonen at saken ikke blir tatt opp. I begrunnelsen het det at det «ikke foreligger nye bevis eller omstendigheter som synes egnet til å føre til frifinnelse».[51]

Gjenopptagelseskommisjonens avgjørelse ble truffet under dissens. Ett av medlemmene, psykologiprofessor Svein Magnussen, anførte at «den samlede kommisjon har kommet til at det er flere svake ledd i beviskjeden. Mindretallet mener at disse omstendighetene må tillegges avgjørende vekt til fordel for gjenåpning».[52]

Treholt gav i intervjuer etter avgjørelsen uttrykk for at «tidspunktet er kommet for å sette punktum», og at han ikke vil prøve å få gjenopptatt straffesaken sin flere ganger. Han begrunnet det med at det var belastende for hans familie og venner at det ble rippet opp i saken.[53] Statsadvokat Stein Vale, som representerte påtalemyndigheten i saken, uttalte at «en liten krets rundt Arne Treholt har valgt å holde liv i saken, men de bør nå slå seg til ro med at den opprinnelige dommen var riktig».[53]

Treholt-saken ble debattert i media fra september 2010, etter at det kom en ny bok om saken av den tidligere journalisten Geir Selvik Malthe-Sørenssen med påstander om fabrikasjon av det såkalte pengebeviset. Det ble fremlagt gamle bilder tatt av Politiets overvåkingstjeneste (POT), som Malthe-Sørenssen mente dokumenterte at POT måtte ha forfalsket et pengebeviset i Treholt-saken.[54] I artikler i Aftenposten ble det hevdet at en ikke navngitt angivelig tidligere POT-tjenestemann uttalte at dette beviset skal ha blitt fabrikkert.

24. september 2010 bestemte Gjenopptakelseskommisjonen seg for å vurdere Treholts tredje begjæring om gjenopptagelse på nytt.[55] 16. mars 2011 var det klart at påtalemyndigheten for fjerde gang innstilte på at søknaden om gjenopptagelse skulle avslås.[56][57] 9. juni 2011 avgjorde Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker enstemmig at det ikke var grunnlag for påstandene om bevisfabrikkering, og at Treholts straffesak ikke ville bli gjenopptatt.[58]

I 2016 avslørte VG at Geir Selvik Malthe-Sørenssen hadde fabrikkert en ny kilde i Treholt-saken. Overfor advokat Harald Stabell og Arne Treholt hadde Malthe-Sørenssen fortalt at en agent i Forsvarets etterretningstjeneste skulle kaste nytt lys over Treholt-saken. VG avslørte at hans kilde ikke var en agent i Forsvarets etterretningstjeneste, men en draps- og bedrageridømt bruktbilselger som Malthe-Sørensen betalte for å utgi seg for å være agent. Malthe-Sørensen ble i 2015 også siktet for grov korrupsjon.[8][59][60][61]

Det er bildene som er det bærende beviset i boka. Men selvfølgelig, når hovedforfatteren har fått en knekk i sin troverdighet, er det uheldig for boka, og også for Treholt-saken.

Kjetil Bortelid Mæland[62]

Medforfatter Kjetil Bortelid Mæland sa til NRK at han etter VG-avsløringen ikke har grunn til å tro at kilden i boka ikke eksisterer, men sa at det er grunn til å stille spørsmål ved om den anonyme kilden i boka er ekte. Han presiserte også at det var POT-bildene, og ikke en anonym kilde, som var det bærende elementet i boken.[63]

Treholt har i alle år hevdet å være uskyldig i spionasje, men har innrømmet både å ha hatt hemmelige møter med KGB, å ha gitt KGB graderte dokumenter og å ha tatt imot penger både fra KGB og Saddam Husseins Irak, som til dels ble plassert på en hemmelig konto i Sveits. Treholt gav Sovjetunionen opplysninger om forsvarsplanene for Nord-Norge ved sovjetisk invasjon, materielle svakheter i Forsvaret, mobiliseringstider, soldater på vakt, norske angrepsalternativer i tilfelle sovjetisk invasjon, beredskapslagre, møtereferatene til statsministeren og utenriksministeren, og NATO-alliertes lagring av tungt utstyr i Norge.[64][65] Treholts egen forklaring om at han var en slags «privatpraktiserende utenriksminister» ble beskrevet som grensende til stormannsgalskap i dommen. I sin egen bok Gråsoner fra 2004 innrømmet han både grov uforstand i tjenesten og «stormannsgalskap» og mente at KGB hadde startet såkalt grooming med sikte på å verve ham som agent, men at arrestasjonen av ham kom KGB i forkjøpet.[66] I interne KGB-dokumenter som ble kjent i 2022 het det at Treholt «samvittighetsfullt og med stor ansvarsfølelse hjalp Sovjetunionens sikkerhetstjeneste» [KGB] og systematisk motarbeidet den vestlige forsvarsalliansen NATO, og at han «var en kilde til verdifull informasjon i militærstrategiske spørsmål» for Sovjetunionen. Ifølge KGB-dokumentene var Treholts samarbeid med KGB bygget på «et ideologisk-politisk grunnlag, understøttet av materielle goder». I dokumentene ba KGB Stasi om hjelp til å befri Treholt fra fengselet i en mulig fangeutveksling.[67]

Livet etter soningen

[rediger | rediger kilde]

Etter løslatelsen flyttet Treholt til Russland og etablerte firmaet Ismos Trading sammen med en tidligere KGB-general; Treholt har senere fokusert på handel med russiske verdipapirer via internett. Han har tidvis også oppholdt seg på Kypros.

Etter benådningen stod Treholt på bar bakke i tillegg til at han hadde en betydelig gjeld. Etter eget utsagn måtte han i flere måneder stille seg i kø på sosialkontoret. Han fikk en halv million kroner av en anonym giver,[68] som gjorde det mulig for ham å flytte til Moskva i 1993. Der startet han et firma, Ismos Trading, sammen med en tidligere KGB-general, som han var sjef for til 1995. KGBs tidligere formann Vladimir Krjutsjkov har uttalt at KGB hjalp Treholt med de rette kontaktene for å starte forretninger i Russland [trenger referanse], men ifølge Treholt har Krytsjkov sagt i samtale med Treholt, etter at Treholt tok det opp med ham, at han ble feilsitert på dette.[69]

Fra 1995 til 1997 ledet han et annet Moskva-basert firma, START-gruppen. I 1997 startet han og tre partnere investeringsselskapet RIM Investment Management, hvor han også ble administrerende direktør.[70] Han har i lengre perioder vært bosatt på Kypros. I begynnelsen av 2004 var Treholt aktuell med en ny selvbiografi: Gråsoner. I oktober 2004 ble RIM oppkjøpt av FMC Securities, og Treholt fulgte med selskapet videre som administrerende direktør.[71]

Våren 2006 ble det kjent gjennom Treholts forsvarer at han var innlagt på sykehus i Limassol med blodforgiftning og lå i respirator.[72] Han ble fløyet til Norge, og etter over en måned i koma var han i stand til å kommunisere med øynene.[73]

Treholt kom seg, og deltok under Litteraturfestivalen på Lillehammer i 2007 der han snakket om svik. «Treholt ble dømt for å være utro mot oss alle, og derfor ble han et naturlig og svært spennende valg til åpningen», ifølge festivalsjef Randi Skeie.[74]

Treholt ble i 2020 kritisert av Aftenpostens Moskva-korrespondent Kjell Dragnes for å spre russisk propaganda «som hentet rett ut av propagandakanalen Russia Today eller en håndbok for web-brigadene eller russiske påvirkningsagenter i trollfabrikker».[10] I 2022 publiserte Dagbladet en artikkel med opplysninger om at blant andre Treholt eide en mindre aksjepost i Pål Steigans nettsted steigan.no. Han har også bidratt gjentatte ganger som skribent i Steigans nettsted.[75]

Rett før Treholt døde i Moskva, hadde han en telefonsamtale med sin venn venn Egil Ulateig om krigen i Ukraina. Ulateig har uttalt dette om samtalen: «Arne var mer ... skal vi si balansert. Han var jo en russervenn. Å kalle ham Putin-venn er for sterkt. Men jeg tror han ønsket å forstå.»[76]

Treholt i fiksjon

[rediger | rediger kilde]

I 2006 utgav Thomas Cappelen Malling boken Ninjateknikk II. Usynlighet i strid. Av Arne Treholt, som gir seg ut for å være en manual i ninjateknikker fra 1978, skrevet av «kommandør Arne Treholt». Boken ble filmatisert under tittelen Kommandør Treholt & Ninjatroppen med Mads Ousdal i rollen som «kommandør Arne Treholt». Malling sier om prosjektet: «All historieskriving er alternativ; all historie skrives med et formål av den historiens seierherrer som skriver den».[77]

Dokumentarer

[rediger | rediger kilde]

Dokumentarfilmen Et svik mot oss alle (2009) følger Arne Treholt og advokat Harald Stabell i deres arbeid med å få Treholt-saken gjenopptatt.[78]

NRK-podkasten Hele historien viet høsten 2019 seks episoder til Treholt-saken, under navnet Spionen Treholt.[79]

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • 1969Marketakis og juntaen
  • 1976Norges havretts- og ressurspolitikk
  • 1985Alene
  • 1991Avdeling K
  • 2004Gråsoner

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Lager dokumentar om Treholts forsøk på gjenopptakelse», utgitt 8. november 2006, besøkt 30. oktober 2019[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Records of persons of interest, svazky.cz[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Aftenposten, «Arne Treholt (80) er død», utgitt 12. februar 2023, besøkt 12. februar 2023[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Eidsivating lagmannsrett (20. juni 1985). «Dom i sak LE-1985-21» (PDF). 
  5. ^ Svein Gjerdåker (12. juni 2004). «Gambleren som tapte alt». Dag og Tid (på norsk). Arkivert fra originalen 18. desember 2012. 
  6. ^ Kjartan Brügger Bjånesøy (20. desember 2008). «Maratonmannen». Dagbladet. 
  7. ^ «Regjeringen fryktet selvmord». VG (på norsk). 21. juli 1992. s. 6. «I søknaden skrev [Arne] Haugestad: «Av legeerklæringene går det frem at Arne Treholt i perioder var nær ved å utvikle psykose og at suicidalitet ikke kunne utelukkes.» 21 legeerklæringer var vedlagt søknaden. Haugestad slo fast at hensynet til Treholts nå avdøde kones helse var et selvstendig hensyn som var relevant for behandling av benådningssøknader.» 
  8. ^ a b Treholt-bløffen, VG
  9. ^ Tidligere journalist Geir Selvik Malthe-Sørenssen er dømt til tre års fengsel, VG
  10. ^ a b Kjell Dragnes: «Russland med front mot Norge» (Aftenposten, 7. januar 2020)
  11. ^ Stanghelle, Harald (3. juni 2016). «Arne Treholt». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 3. november 2019. 
  12. ^ «Treholt har oversatt roman i cellen». Aftenposten: 16. 17. januar 1985. 
  13. ^ Asimov, Isaac; Treholt, Arne (1985). Keiserrikets fall: (Stiftelsen). Oslo: Aventura. ISBN 9788258803222. 
  14. ^ VG, Foto: Dag Bæverfjord / (12. februar 2023). «Arne Treholt (80) er død». www.vg.no. Besøkt 12. februar 2023. 
  15. ^ NTB (23. februar 2023). «Venner og familie tok farvel med Arne Treholt i Oslo». Aftenposten. Besøkt 26. november 2023. 
  16. ^ «Treholt, i all beskjedenhet». Verdens Gang: 16. 26. januar 1974. 
  17. ^ Trygve Hegnar (17. desember 2008). «Treholt er en simpel spion». E24.no. 
  18. ^ Halvor Elvik (14. desember 2008). «Treholts svik, på nytt». Dagbladet.no. 
  19. ^ Alf Bjarne Johnsen, "Ødela tenner av Treholt-arrestasjonen", VG, 16.09.1999 s. 14
  20. ^ Sigurd Allern (23. januar 1984). «Et sjokk». Klassekampen. 
  21. ^ Kåre Willoch, Myter og virkelighet, 2002
  22. ^ Stein Vale, Teppefall i Treholtsaken, 2009, s. 35-36 og 135
  23. ^ «St. prp. nr. 107 (1983—84) Om opphør av utbetaling av 2/3 lønn til tidligere byråsjef i Utenriksdepartementet Arne Treholt – Tilråding fra Utenriksdepartementet av 13. april 1984, godkjent i statsråd samme dag.». Stortinget. 
  24. ^ «Forhandlinger i Stortinget 1984, side 4533». Stortinget. «Tidligere byråsjef i Utenriksdepartementet, Arne Treholt, som er avskjediget i medhold av tjenestemannsloven § 15, tilstås ingen særlig pensjon av statskassen, og utbetalingen av 2/3 lønn opphører.»  Dette ble vedtatt mot to stemmer.
  25. ^ «Om opphør av utbetaling av 2/3 lønn til tidligere byråsjef i Utenriksdepartementet, Arne Treholt». Stortinget. 
  26. ^ Sanden, Charlotte Haarvik (18. september 2010). «Krever gjenåpning av Treholt-saken». NRK. 
  27. ^ Astrid Meland Gunnar Thorenfeldt (15. oktober 2009). «Offentliggjør hemmelig Arne Treholt-avhør». Dagbladet pluss. Besøkt 9. juni 2019. 
  28. ^ «Espionage High Flyer» (på engelsk). Time Magazine. 11. mars 1985. Arkivert fra originalen 23. august 2013. Besøkt 9. juni 2019. 
  29. ^ Astrid Meland og Gunnar Thorenfeldt (15. oktober 2009). «Offentliggjør hemmelig Arne Treholt-avhør». Dagbladet.no. 
  30. ^ Mel, Astrid (9. juni 2011). «Røpet antallet soldater på helgevakt, organisering ved invasjon og beredskapslagre». Dagbladet.no (på norsk). 
  31. ^ Geir Arne Høiland og Torstein Bjaaland: Stay behind (s. 297), Pax forlag, Oslo 2023, ISBN 978-82-530-4391-3
  32. ^ «Arne Treholt er død», 3fm-norge
  33. ^ Lena Storvand: «Kan tjene fett», Verdens Gang 3. juni 2004
  34. ^ Kari Storækre: God tur til Paris (s. 50), Nasjonalbiblioteket
  35. ^ Hans-Wilhelm Steinfeld (9. september 2010). «KGB erkjente Treholt». NRK.no. 
  36. ^ «Et svik mot oss alle», dokumentar, NRK2, 14. august 2010
  37. ^ Kari Tone Flågen (20. oktober 2010). «Jeg er hengt ut som en simpel forræder - den største siden Quisling». www.vg.no (på norsk). 
  38. ^ Dette er Treholt-saken
  39. ^ Gunnar R. Larsen: «Trening i Drammen reddet Treholts liv», Drammens Tidende 15. november 2010
  40. ^ a b c Svein Gjerdåker (27. november 2004). «Nakenstripping, isolat og væpna vakter». Dag og Tid (48). 
  41. ^ «Treholt planla å rømme», NRK 25. september 2010
  42. ^ Vale (2009 s. 214-18)
  43. ^ Gunnar Hultgreen (9. juni 2011). «Oppgitt Treholt gir ikke opp». Dagbladet. Arkivert fra originalen . 
  44. ^ «Kirkebryllup for Treholt», Aftenposten,18.05.1987, s. 4
  45. ^ «Shelly ble brukt av Arne», VG, 29. juli 1992 s. 19
  46. ^ Aftenposten, 4. juli 1992
  47. ^ «Venner benådet Treholt», VG, 31. juli 1992, s. 6
  48. ^ «Krever å få se protokollene», VG, 22. august 1992, s. 7
  49. ^ «Grelt lys», leder, VG, 4. august 1992 side 2
  50. ^ Nilsen, Amund Aune (19. september 2010). «Dette er «pengebeviset»». NRK. Besøkt 23. april 2024. 
  51. ^ Janne Kristiansen. «Treholt-saken gjenåpnes ikke». Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Arkivert fra originalen 19. juni 2009. 
  52. ^ Avgjørelse (Gjenopptakelseskommisjonen) [PDF]
  53. ^ a b Mats Rønning; Per Christensen (15. desember 2008). «Treholt: På tide å sette punktum». Dagsavisen. Arkivert fra originalen 17. desember 2008. 
  54. ^ NRK. «– Treholt-saken må gjenåpnes». Besøkt 24. september 2016. 
  55. ^ Reuterdahl, Anne-Cathrine (24. september 2010). «Vil vurdere Treholt-saken på nytt». NRK. 
  56. ^ Veum, Eirik (16. mars 2011). «Qvigstad fornøyd med kommisjonen». NRK. 
  57. ^ Kommentator, Harald Stanghelle. «Troverdighet på spill». Aftenposten. 
  58. ^ Nilsen, Amund Aune (9. juni 2011). «Treholt får ikke saken gjenopptatt». NRK. 
  59. ^ Forfalskeren, VG
  60. ^ Helen Sæter om Treholt-bløffen: - Ikke overrasket, VG
  61. ^ Lurte Treholts advokat, NRK
  62. ^ NRK. «Medforfatter: – Grunn til å stille spørsmål ved kilden i Treholt-boka». Besøkt 24. september 2016. 
  63. ^ Strand, Tormod (17. februar 2016). «Medforfatter: – Grunn til å stille spørsmål ved kilden i Treholt-boka». NRK. Besøkt 23. april 2024. 
  64. ^ Han satte oss alle i fare, VG
  65. ^ Røpet antallet soldater på helgevakt, organisering ved invasjon og beredskapslagre, Dagbladet
  66. ^ Dagsavisen 4. juni 2004
  67. ^ «KGBs farlige vandelsattest». Besøkt 13. februar 2022. 
  68. ^ John Magne Johansen (19. januar 2009). «Arne Treholt». NRK.no. 
  69. ^ Unn Conradi Andersen (29. mai 2004). «Jeg angrer på alt jeg har påført mine nærmeste». Dagbladet. 
  70. ^ «Spionen Treholt gjør ny karriere som aksje-forvalter». VG (på norsk). 20. august 2001. Besøkt 23. april 2024. 
  71. ^ Eikeland, Ole (9. januar 2006). «Treholts russiske milliardfond». Nettavisen (på norsk). Besøkt 23. april 2024. 
  72. ^ «Treholt i respirator», NRK 20. mars 2006
  73. ^ Arne Lutro: «Treholt vekket av koma», Nettavisen 24. april 2006
  74. ^ «Treholt talte til fullsatt sal i Lillehammer». ABC Nyheter. 29. mai 2007. 
  75. ^ Steinar Solås Suvatne (6. april 2022). «Hevdes å spre russisk propaganda: Kari Jaquesson medeier». Dagbladet. Besøkt 2. mai 2022. 
  76. ^ «– Å forsones med Arne var den letteste sak i verden». hadeland.no. 23. april 2023. Besøkt 15. juni 2024. 
  77. ^ Jon Selås (13. august 2009). «Mads Ousdal er «Arne Treholt». VG Nett. 
  78. ^ NRK – programinfo
  79. ^ «Spionen Treholt», podkast

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Arne Treholt – sitater