Apparatdykking

Apparatdykking er en form for dykking som utføres ved at dykkeren har på seg utstyr som sørger for pustegass. Dykkeren kan dermed oppholde seg under vann i lengre perioder. Apparatdykking er også kjent som SCUBA-dykking (SCUBA er et akronym for Self-Contained Underwater Breathing Apparatus, norsk: selvbærende undervanns-pustesystem).

Moderne apparatdykkerutstyr finnes i to hovedtyper:

• åpne systemer. Her blir pustegass pustet inn fra systemet og utåndet til omgivelsene.
• hel- eller halvlukkede systemer. Her blir pustegass pustet inn fra systemet og ut igjen til systemet, der den blir behandlet for å kunne bli brukt om igjen. Herav navnet gjenpuster eller rebreather.

Begge disse systemene gir dykkeren mulighet for tilgang på pustegass, stort sett fra høytrykksflasker, og seletøy for å feste utstyret til dykkerens kropp. De fleste åpne systemer har en demand ventil som leverer pustegass til dykkeren, mens enkelte gjenpustersystemer har ventiler som gir en konstant strøm av pustegass.

Et dykk med rebreather kan vare mye lenger enn et dykk med åpent system, avhengig av antall og størrelser på flasker i det åpne systemet. Den vanligste pustegassen er luft, men stadig flere velger å bruke nitrox i stedet. Flaskene i det åpne systemet blir stort sett båret på ryggen. Det kan være enkle flasker eller dobbeltsett. I enkelte situasjoner kan det være nødvendig å ha flaskene montert på sidene av kroppen.

Dette er åpne systemer uten en pusteventil. De slipper opp for luft hurtigere enn demand-systemer. Det ble gjort forsøk på å lage og bruke disse før 1939 til bruk under dykking og til industrielt bruk, men de var ikke særlig vellykkede. Eksempler på disse var Ohgushi's Peerless Respirator og Commandant le Prieur's breathing sets (se også under Historie).

Aqua-lunge – Et system som består av en eller flere flasker som har et høyt trykk av pustegass. Denne er koblet sammen med en pusteventil (demand-ventil) som forsyner dykkeren med den mengde pustegass som er nødvendig for den aktuelle dybden.

De første aqualungene hadde en eller flere (vanligvis to) flasker i lengderetningen på dykkerne. Første- og andretrinnet på ventilen var en stor og sirkulær ventil pakke som var montert på toppen av flaskepakken. Den hadde to store pusteslanger slik som det er på mange moderne rebreathere.

Returslangen var ikke for gjenpusting, men for at returventilen måtte være på samme dybde som ventilens andretrinns membran for å unngå trykkforskjeller som kunne ha ført til «free-flow» eller pustemotstand på grunn av dykkernes posisjon i vannet.

Scuba utstyr i denne perioden hadde ikke noe utstyr for oppdriftskontroll (vest), men et enkelt seletøy som på en ryggsekk. De hadde heller ikke ofte en bakplate slik at flaskene lå direkte mot dykkerens rygg.

De fleste moderne åpne scuba systemer har en pusteventil som består av et førstetrinn som er en trykkreduseringsventil montert på flaskekranen. Andretrinnet som består av munnstykket er koblet til førstetrinnet med en trykkslange. Denne typen pusteventil betegnes enkel slange ventil. De fleste moderne ventiler har også ett ekstra andretrinn som kalles «octopus» eller alternativ luftkilde.

Det er flere metoder å montere åpne systemer på en dykker. Vanligvis er de montert på en oppdriftskontrollvest (på engelsk ofte betegnet som BCD), som dykkeren har på seg. Eldre typer hadde en vest som en trædde over hodet, og da måtte en bruke seletøy med bakplate som var montert direkte på flasken.

Ved mer avanserte former for dykking er dekompresjonsflasker (stage flasker) festet til vesten, ofte ved help av D-ringer.

Det har vært forsøkt å lage flytende gass åpne scuba-systemer som har flytende lufttanker i stedet for flasker med komprimert luft. En type er den russiske Kriolang som var kopiert fra Jordan Kleins «Mako» cryogenic open-circuit diving set.

Denne lenken viser bilder Kriolang som ble laget i 1974. Dykketiden var høyst sannsynlig flere timer, men det måtte fylles umiddelbart før bruk.

Se også rebreather.

I disse typene puster dykkeren inn og ut av en pustesekk. Oksygenet som blir brukt av dykkeren blir erstattet fra en gassflaske. Karbondioksid som er avfallsproduktet etter forbrenning i kroppen blir vanligvis tatt bort i en beholder som inneholder en karbondioksidabsorbator. Denne typen utstyr er kjent som lukket system. Det er veldig økonomisk i bruk av pustegass og gir dykkeren mulighet til å oppholde seg mye lengre under vann i forhold til åpne systemer.

• Overflateforsynt dykking er vanligvis brukt i yrkesdykking for lange og dype dykk. Dykkeren er her koblet til en «navlestreng» til overflaten som forsyner dykkernen med pustegass,noen ganger også med varmt vann for å varme opp dykkedrakten og vanligvis med kommunikasjonsutstyr.
• Fridykking – svømme under vann ved å holde pusten.
• Snorkeldykking – en form for fridykking der dykkernes hode kan forbli under vann fordi dykkeren er i stand til å puste gjennom et kort rør kjent som en snorkel.

Uavhengige pustesett er også brukt på land (for eksempel i industrien (gruveredning) og brannvern) og blir da benevnt SCBA = Self Contained Breathing Apparatus. Industrielle rebreathere har også blitt brukt siden 1990. Rebreatherteknologi er også brukt i romdrakter

De første åpne system industrielle pusteapparater ble laget ved å modifisere designet til Cousteau aqualunger

Første gang bruken av lufttanker nevnes er i Italia i det 15. århundre. Leonardo da Vinci nevner i sitt verk Atlantic Codex (Biblioteca Ambrosiana, Milano) at systemer ble brukt til kunstig å puste under vann. Han forklare imidlertid ikke i detalj hva som beskrevet under «dårlig menneskelig natur» gikk ut på å ta i bruk dette systemet for å synke skip og begå mord. Enkelte bilder viste imidlertid forskjellige typer av snorkler og luft flasker (som var montert på brystet) som tydeligvis ikke hadde noen ekstern tilkobling. Andre tegninger viser et komplett undervannssett, med en drakt som også inkluderte en slags type maske med en beholder for luft. Dette oppsettet var så detaljert at det også inkluderte en urinoppsamler (disse finner du også på enkelte tørrdrakter fra vår tid når lange dykk skal utføres).

I 1829 laget Charles og John Deane fra Whitstable i Kent i England den første luftpumpende dykkehjelm. Det er sagt at ideen oppstod da de skulle redde hester fra en stall som brente. De brukte da en brannvannpumpe (brukt som en luftpumpe) og en hjelm fra en ridderrustning.

• Norges Dykkeforbund
• Diving in Norways dykkeguide (wiki guide)
• Divers Alert Network
• Brief history of diving – From antiquity to the present.
• Apparatdykking
• Top Scuba Sites – Scuba sites as ranked by user popularity.
• Scuba Monster – Scuba Usenet discussions and archive.