Alfred Tennyson

Alfred Tennyson Alfred Tennyson, 1. baron Tennyson
Karbontrykk av Julia Margaret Cameron, 1869
Født		6. aug. 1809[1][2][3][4] Somersby, Lincolnshire
Død		6. okt. 1892[1][2][3][4] (83 år) Aldworth[5][6][7][8] Haslemere[4]
Beskjeftigelse		Lyriker, politiker, skribent
Embete		Medlem av Overhuset (–ukjent) Poet Laureate of the United Kingdom (1850–1892)
Utdannet ved		Trinity College[9] King Edward VI Grammar School
Ektefelle		Emily Sellwood (g. 1850)
Far		George Clayton Tennyson[10]
Mor		Elizabeth Fytch[10][11]
Søsken		12 oppføringer Charles Tennyson Turner[10] Emilia Tennyson Edward Tennyson[10] Emily Tennyson[10] Mary Tennyson[10] Frederick Tennyson[10] Horatio Tennyson[10] George Tennyson[10] Cecilia Tennyson[10] Septimus Tennyson[10] Matilda Tennyson[10] Arthur Tennyson[10]
Barn		Hallam Tennyson Lionel Tennyson
Nasjonalitet		Det forente kongerike Storbritannia og Irland
Gravlagt		Westminster Abbey
Medlem av		Royal Society American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser		Fellow of the Royal Society Chancellor's Gold Medal
IMDb		IMDb
Alfred Tennyson på Commons

Alfred Tennyson, 1. baron Tennyson (født 6. august 1809, død 6. oktober 1892) var en britisk lyriker og en av de mest populære engelske poeter noensinne. Han betraktes som hovedrepresentant for lyrikken i viktoriansk tid.

Han etterfulgte William Wordsworth i 1850 som britisk hoffdikter (poet laureate), hvilket var medvirkende til Tennysons store popularitet, dengang som i dag. Tennysons spesiale var korte tekster, noe dikt som «In the Valley of Cauteretz», «The Charge of the Light Brigade», «Crossing Bar» og «Tears, Idle Tears» og andre vitner om.

Mesteparten av Tennysons poesi var basert på klassiske eller mytologiske tema, skjønt In Memoriam var skrevet for å minnes hans beste venn Arthur Hallam, også lyriker og klassekamerat fra Trinity College i Cambridge og som var forlovet med Tennysons søster, men døde av slag. Ett av Tennysons mest berømte verk er Idylls of the King (1885), en rekke fortellende dikt basert utelukkende på kong Arthur og arthurianske fortellinger. Verket var dedisert til prins Albert, Victorias ektemann. I løpet av sin karriere forsøkte lord Tennyson seg også som dramatiker, men hans skuespill hadde liten suksess selv i hans egen levetid.

Et antall fraser fra Tennysons poesi har gått inn og blitt vanlige i det engelske språk, blant annet «nature, red in tooth and claw», «better to have loved and lost», «Theirs not to reason why,/Theirs but to do and die», og «My strength is as the strength of ten,/Because my heart is pure».

Tennyson var en briljant versemaker i Wordsworth-tradisjonen som visste å spille på viktoriatidens konvensjoner, preget av konservativ nasjonalisme og preferanser. I samtiden var det forventninger til at Tennyson skulle bli den nye Lord Byron, men ettertiden har dog minsket hans betydning.

Alfred Tennyson ble født i Somersby i Lincolnshire som sønn av en rektor i en barneflokk på 12. Han er en av etterkommerne til kong Edvard III av England.^[12] Hans far, George Clayton Tennyson, var den eldste av to sønner, men ble gjort arveløs i ung alder av sin far, godseieren George Tennyson, til fordel for sin yngre bror Charles som senere tok navnet Charles Tennyson d'Eyncourt. George Clayton Tennyson oppdro en stor familie, men var konstant i mangel på penger, han drakk mye og ble mentalt ustabil. Tennyson og to av hans eldre brødre skrev poesi allerede i tenårene, og en diktsamling av dem alle tre ble utgitt lokalt da Alfred var kun 17 år gammel. En av disse brødrene, Charles Tennyson Turner, giftet seg senere med Louisa Sellwood, den yngre søsteren av Alfreds framtidige hustru. Den andre broren var Frederick Tennyson.

Tennyson gikk på skole i Louth, King Edward VI Grammar School, og deretter i 1828 på Trinity College i Cambridge, hvor han ble medlem av et hemmelig selskap kalt «Cambridge Apostles». På Cambridge møtte han Arthur Henry Hallam som ble hans beste venn.

I 1829 vant han en pris for et av sine første stykker, på Timbuctoo.^[13]

I 1830 utga han sitt første samling med dikt på egen hånd, Poems Chiefly Lyrical (1830+). Claribel og Mariana, som senere fant sin plass blant Tennysons mest feirete lyrikk, var også inkludert i denne samlingen. Selv om kritikere mente at samlingen var oversentimental viste diktene seg hurtig å bli populære og ga Tennyson en oppmerksomhet som andre kjente forfattere i samtiden merket seg, blant annet Samuel Taylor Coleridge.

I løpet av våren 1831 døde Tennysons far og tvang ham til forlate Cambridge før han kunne ta en grad. Han dro tilbake til prestegården hvor han fikk lov til å bo i de neste seks årene og delte der ansvaret for sin mor og hennes store barneflokk. Hans venn Arthur Hallam kom på besøk i løpet av sommeren og ble forlovet med Tennysons søster Emilia Tennyson.

I 1833 utga Tennyson sin andre diktsamling som også har noen av hans mest kjente dikt, The Lady of Shalott, en fortelling om en prinsesse som ikke kan se på verden unntatt via refleksjonene i et speil. Når Lancelot rir forbi hennes tårn hvor hun bor kan hun ikke la være å feste øynene på ham, men da blir forbannelsen satt i kraft. Hun dør etter at hun har satt seg i en liten båt og flyter nedover elven til Camelot med navnet sitt skrevet på båtens akterende.

Diktsamlingen ble sterkt kritisert og det forhindret Tennyson til å utgi nye diktsamlinger i de neste ti årene, men han fortsatte å skrive.

I 1833, det samme året, fikk Hallam et slag (cerebral hæmorrhage) mens han ferierte i Wien og døde. Tapet av vennen var oppskakende på Tennyson, men inspirerte ham også til å skrive et utall vers som skulle komme til blant den vakreste poesien skrevet i England, skjønt bortimot et tiår av poetisk stillhet fulgte Hallams død.

Tennyson og hans familie fikk tillatelse til å bli boende på gården for en enda en tid, men senere flyttet de til Essex. En svært uheldig investering i et selskap for treskjæring for kirkedekor betydde at familien tapte mye av sine gjenværende økonomi.

I 1842 mens han levde sparsommelig i London fikk Tennyson utgitt to bind med poesi, den første hadde kun tidligere publisert dikt, men den andre besto utelukkende av nye dikt. Disse ble møtt med øyeblikkelig suksess. The Princess, som kom ut i 1847, var tilsvarende suksessfull, og hvor han i tidens ånd går positivt inn for feminisme.

Det var i 1850 at Tennyson nådde høyden av sin karriere hvor han ble utpekt som nasjonalskald eller poet laureate (en offentlig utnevnelse av myndighetene og hvor dikt for høytidelige anledninger var forventet) da han etterfulgte William Wordsworth i stillingen, og i det samme året skrev han sitt mesterverk, In Memoriam A.H.H., dedisert til Hallam. I det samme året giftet han seg med Emily Sellwood, som han hadde kjent siden barndommen, i landsbyen Shiplake. De fikk to sønner, Hallam — navngitt etter hans beste venn — og Lionel.

Han holdt sin statlige stilling som nasjonalpoet fra 1850 og til sin død og ga ut roste dikt, men stort sett middelmådige, slik som et dikt for å ønske Alexandra av Denmark velkommen da hun kom til Storbritannia for å bli gift med kong Edvard VII. I 1855 skrev Tennyson et av sine mest kjente dikt, The Charge of the Light Brigade, en dramatisk hyllest til britiske kavalerister som i løpet av Krimkrigen (1853–1856) var gått til grunne i et dårlig ledet angrep den 25. oktober 1854 ved Balaklava. Andre verker var skrevet som poet laureate, eksempelvis Ode on the Death of the Duke of Wellington og Ode Sung at the Opening of the International Exhibition.

Dronning Viktoria var en brennende beundrer av Tennysons poesi, og i 1884 utnevnte hun ham til baron, Tennyson av Aldworth, hans hjem i Sussex, og av Freshwater, hans hjem på øya Wight. Han var den første engelske forfatter som ble opphøyet i adelsstanden. Tennyson har blitt beskrevet som en lidenskapelig mann med en del merkverdigheter i sin natur: han ble aldri komfortabel som adelig, og det var vidt anerkjent at han kun mottok tittelen for å sikre framtiden for sin sønn Hallam.

Det finnes innspillinger av Tennyson som deklamerer sin poesi som ble gjort tilgjengelig av Thomas Edison, men disse er av relativ dårlig kvalitet. Mot slutten av sitt liv avslørte Tennyson at hans religiøse overbevisning motsatte seg konvensjonene, og lente seg isteden mot agnostiske tanker og panteisme.^[14]

Som berømt skrev han i In Memoriam: «Det lever mer tro i den ærlige tvil, tro meg, enn i halve trosbekjennelsen». I Maud (1855) skrev han «Kirkene har drept deres Kristus.» I Locksley Hall Sixty Years After skrev Tennyson: «Kristen kjærlighet blant kirkene er tvillingen til hedenskapens hat». I sin Dagbok (side 127) skrev han «Jeg tror på en form for panteisme.» Hans sønn biografi bekrefter at Tennyson ikke var kristen, og noterer at Tennyson priset Giordano Bruno og Spinoza da han var døende, og sa om Bruno at hans syn på «Gud er på mange måter mine egne».^[15]

Tennyson fortsatte å skrive til langt over 80 år før han døde den 6. oktober 1892, 83 år gammel. Han ble gravlagt i Westminster Abbey. Han ble etterfulgt som den 2. baron Tennyson av sin sønn Hallam, som skrev den autoriserte biografien over sin far i 1897, og ble senere den andre generalguvernør av Australia.

Engelsk

• The Kraken (1830)
• Harold (1876) – startet en fornyet interesse for kong Harald Godwinsson
• The Charge of the Light Brigade (det finnes en tidlig innspilling av Tennyson som leser dette diktet)
• The Lady of Shalott
• In Memoriam A.H.H. (1849)
• Ulysses
• Locksley Hall
• Locksley Hall Sixty Years After
• Crossing the Bar
• Tithonus
• Enoch Arden
• The Lotos-Eaters
• Idylls of the King
• Maud
• The Epic
• Mariana
• Ring Out, Wild Bells
• Flower in the crannied wall
• Lady Clara Vere de Vere (1832)
• The Eagle

Norsk

I antologien Ring, ville klokker (Bokklubben Lyrikkvenner, 2000)

• «Fra In Memoriam», ved Knut Johansen
• «Den innviede» (The Mystic), ved Knut Johansen
• «Ørn» (The Eagle), ved Hartvig Kiran
• «Slø! Slø! Slø!» (Break! Break! Break!), ved Olav H. Hauge
• «Gjennom fallgarden» (Crossing the Bar), ved Olav H. Hauge
• «Ring, ville klokkor» (Ring out wild bells), ved Olav H. Hauge
• «Poetens sang» (The Poet’s song), ved André Bjerke
• «Geraint og Enid» (Geraint and Enid), ved Karen Sofie Hanssen
• «Odyssevs» (Ulysses), ved Sigmund Skard
• «Den lette brigades angrep» (the Charge of the Light Brigade), ved Geir Uthaug
• «Ved Wellingtons død» (On the death of Wellington), ved Geir Uthaug
• «Damen av Shalott» (The Lady of Shalott), ved Geir Uthaug

• (en) Alfred, Lord Tennyson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Alfred Tennyson – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Alfred Tennyson på Internet Movie Database
• (en) Alfred Tennyson hos The Movie Database
• (en) Alfred Tennyson hos Internet Broadway Database
• (en) Alfred Tennyson på Discogs
• (en) Alfred Tennyson på MusicBrainz
• (en) Alfred Tennyson hos Hansards parlamentsdebatter
• (en) Alfred Tennyson hos The Peerage
• Tennyson's Grave, Westminster Abbey
• Biography & Works (public domain)
• Online copy of 'Locksley Hall'
• Selected Poems of A.Tennyson
• The Twickenham Museum - Alfred Lord Tennyson in Twickenham Arkivert 16. mars 2011 hos Wayback Machine.
• Tennyson in Twickenham
• Works by Alfred Tennyson, 1st Baron Tennyson hos Project Gutenberg
• Complete Biography & Works
• Selected Works of Tennyson at Inspired Poetry

(en) Alfred Tennyson – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden