Agapetus

Agapetus
Født		Roma
Død		22. apr. 536[1] Konstantinopel
Beskjeftigelse		Katolsk prest, skribent
Embete		Pave (535–536)
Gravlagt		Peterskirken
Agapetus på Commons

Agapetus I, eller Agapitus eller Agapet (født i Roma, død 22. april 536 i Konstantinopel) var pave fra den 13. mai 535 til 22. april 536. Han var en iherdig motstander av arianismen. Agapetus I anses av Den katolske kirke som helgen med 20. september som minnedag, og også i Den gresk-ortodokse kirke der imidlertid festdagen er den 22. april.

Agapetus var født i Roma, men det er ikke overlevert når. Han var sønn av Gordianus,^[2] en romersk prest, som var blitt slått i hjel under oppløp under pave Symmachus' pontifikat. Farens navn kan tyde på en familierelasjon til to andre paver: Pave Felix III (483–492) og Gregor I (590–604).^[3]

Han samarbeidet med Cassiodorus om å grunnlegge et bibliotek i Roma med greske og latinske verker av kirkelige forfattere.^[4] Han bistod Cassiodoros i prosjektet med å oversette greske standardfilosofer til latin.

Han ble opphøyd fra erkediakon til pave i 535. Hans første offentlige handling var å foran en forsamling prester brenne pave Bonifatius IIs anatema over sin avdøde motstander Dioskurus, med falske anklager om simoni, som Bonifatius hadde gitt ordre om å bevares i de romerske arkiver.

Han fornyet dekretene fra konsilet i Kartago etter at det nordlige Afrika var blitt gjenerobret fra vandalene, ifølge hvilke konvertitter fra arianismen ble erklært uberettiget til å prestevies, og de allerede presteviede ble satt til sysler som egentlig lekmenn kunne ha gjort. Han aksepterte en appell fra Contumeliosus, biskop av Riez, som var blitt fordømt av et råd i Marseille for umoral, og han beordret Caesarius av Arles til å sørge for at den anklagede skulle få en ny rettegang der apostoliske delegater skulle delta.

Den bysantinske general Belisarius forberedte på denne tid, etter en lettkjøpt seier over Sicilia, å invadere Italia. Etter Amalasunthas død bad kong Teodahad av ostrogoterne som siste utvei av den aldrende pave at han skulle sende en ambassade til Konstantinopel og slik bruke sin personlige innflytelse for å blidgjøre keiser Justinian I. For å finansiere denne sendeferd ble pave Agapetus nødt til å selge utstyr tilhørende kirken i Rom. Ved midtvinter sendte han fem biskoper. I februar 536 opptrådte han selv i Østens hovedstad, og ble mottatt med all den ære som han forventet. Agapetus' forsøk mislyktes imidlertid, og Justinian lot seg ikke overtale til å avstå fra å hevde sitt herredømme over Italia.

Fra kirkelig synsvinkel førte pavens besøk trods alt til triumf over monofysittismen som Belisarius stred for. Anthimos I, som da var patriark av Konstantinopel, hadde sluttet seg til kryptomonofysittene i Trebizond, der forsamlingen med keiserinne Teodora ville undergrave beslutningen fra konsilet i Khalkedon. Under Agapetus besøk la presteskapet frem anklagen at den utsette patriark Anthimos var en forræder og kjetter. Agapetus avkrevde ham en skriftlig trosbekjennelse og å gjenkomme til sitt patriarkat. Da han ikke ville det, nektet paven å ha noe mere med ham å gjøre. Keiseren, som ble ført bak lyset av sin hustru, ble opphisset av dette og truet paven med bannlysning. Agapetus skal ha svart: ”Med ivrig lengten er jeg kommet for å se den mest kristne i keiser Justinian. I hans sted finner jeg en Diokletian, hvis trusler, imidlertid, ikke skremmer meg.” Dette fikk Justinian til å miste munn og mæle; etterhvert ble Justinian overtydet om at Anthimos var en frafallen, og hadde ingen innvendinger mot at paven avsatte patriarken. For første gang konsekrerte en pave personlig en patriark, idet Agapetus konsekrerte Anthimos' lovlige etterfølger Mennas.

Dette pavelige prerogativ ble ikke glemt med det samme i Østkirken, som likesom Vestkirken ærer ham som helgen. Straks etter at han hadde mottatt keiserens angerfulle trosbekjennelse ble pave Agapetus syk. Han døde 22. april 536. Hans levninger ble ført til Roma og bisatt i Peterskirken.

Det finnes et antall brev bevarte fra pave Agapetus, blant annet brev der han fordømmer arianismen.

• Dudden, Frederick H. (1905), Gregory the Great, London: Longmans, Green, and Co 
• Louise Ropes Loomis, The Book of Popes (Liber Pontificalis). Merchantville, New Jersey: Evolution Publishing. ISBN 1-889758-86-8 (Reprint of the 1916 edition. English translation with scholarly footnotes, and illustrations).
• Martindale, John R.; Jones, A.H.M.; Morris, John (1992), The Prosopography of the Later Roman Empire, Volume III: AD 527–641, Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-20160-5, https://books.google.com/books?id=fBImqkpzQPsC 
• (de) Friedrich Wilhelm Bautz: «AGAPET I.» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 52.

Forgjenger: Johannes II

Pave (liste over paver)

Etterfølger: Sylverius