Abort i Norge

(Artikkelen er ikke oppdatert de siste årene og mangler vesentlig informasjon.)

Abort i Norge ble tillatt i 1964 i lov om svangerskapsavbrudd i visse høve. Gravide kvinner kunne da søke en nemnd om å få gjennomført abort.

Lov om svangerskapsavbrott i visse høve ble vedtatt den 11. november 1960, men trådte ikke i kraft før 1. februar 1964.^[1] Det ble i 1967 opplyst at omtrent 4700 kvinner på årlig basis søkte om abort. Av disse fikk ca. 3500 innvilget abort. Det er videre antatt at mellom 7000 og 10 000 norske kvinner fikk utført ulovlig abort hvert år på 1960-tallet.^[2]

En undersøkelse fra 1973 viste at andelen kvinner som fikk innvilget abort økte fra 73 % i 1965 til 85 % i 1971. Berthold Grünfeld mente at dette tydet på at det hadde vært en liberalisering av tolkningen av abortloven. Samme undersøkelse viste at nærmere halvparten av ugifte kvinner i Oslo som hadde fått avslag om abort, fikk den utført illegalt. Antallet anker etter avslag varierte sterkt fra landsdel til landsdel. I Oslo anket så mye som 76 % av kvinnene i 1971, mens anken blant kvinner i Finnmark bare var på 2 %.^[3] Ulik tolkning av abortloven førte til at det oppstod en viss tilstrømning til Oslo av abortsøkende. Det var på 1960- og 1970-tallet vanskeligere å få innvilget abort i Utkant-Norge enn i Oslo. Det var også et mer restriktivt syn i Nord-Norge, på Vestlandet og Sørlandet. Østfold var også et sted der det var vanskelig å få innvilget abort på begynnelsen av 1970-tallet. Dette førte til at mange søkte til Oslo for å få abort.^[4] En undersøkelse foretatt på midten av 1970-tallet viste at det var livssynet og den sosiale bakgrunnen hos medlemmene i abortnemndene som var utslagsgivende for søknadens utfall. Livssituasjonen til den kvinnen som hadde bedt om abort var av mindre betydning.^[5]

I 1975 kom den nåværende abortloven. Kvinner kunne ta abort dersom en nemnd bestående av to leger innvilget hennes søknad. Den 30. mai 1978 ble Abortloven endret, slik at det ble selvbestemt abort frem til utgangen av tolvte svangerskapsuke.^[6] Den tillot fra sin ikrafttredelse 1. desember 1978 abort på sosiale indikasjoner. I både Odelstinget (22. mai) og Lagtinget (29. mai 1975) ble lovforslaget bifalt med én stemmes overvekt, i Odelstinget gjorde presidentens dobbeltstemme utslaget^[7].

Abortloven ble endret i 1978 slik at det er selvbestemt abort innen utgangen av 12. svangerskapsuke (Lov av 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd^[8]).

Abortloven gir kvinner rett til abort på forespørsel frem til utgangen av 12. svangerskapsuke. Etter dette kan abort bare gjøres etter tillatelse fra en abortnemnd som består av to leger, og etter bestemte vilkår, som er listet opp i abortlovens § 2. Her står det hvilke vilkår som må være oppfylt for at et abortinngrep er lovlig etter utgangen av 12. svangerskapsuke. Etter dette kan abort bare gjennomføres etter innvilgelse i en nemnd, hvis ett eller flere vilkår er oppfylt:

• Svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan føre til urimelig belastning for kvinnen
• kvinnen er alvorlig fysisk eller psykisk syk
• Å få barnet kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon
• Det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom på grunn av arvelige anlegg, eller at barnet kan få sykdom eller skadelig påvirkning under svangerskapet

Svangerskapsavbrudd kan også skje etter tolvte svangerskapsuke dersom svangerskapet er et resultat av en seksualforbrytelse. Dersom den gravide kvinnen er alvorlig sinnslidende eller er i betydelig grad psykisk utviklingshemmet, kan også svangerskapsavbrudd etter tolvte svangerskapsuke skje.

Loven sier videre at «det skal legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon». Etter 18. svangerskapsuke skal det «særlig tungtveiende grunner» til for å tillate abort.

Hvis det er grunn til å anta at fosteret er levedyktig kan ikke abort innvilges med mindre det er fare for kvinnens liv.

Abort kan utføres på hvilket som helst tidspunkt i graviditeten hvis det er fare for kvinnens liv.

Ifølge abortforskriften § 18 anses et foster som levedyktig når det ville vært i stand til å overleve utenfor mors liv på det tidspunkt et eventuelt avbrudd ville vært utført. Dersom fosteret er vurdert som levedyktig er svangerskapsavbrudd forbudt, med mindre det er fare for kvinnens liv. Etter utgangen av 22. svangerskapsuke (21 uker og 6 dager) skal fosteret betraktes som levedyktig med mindre det er grunn til å tro at fostret vil dø før fødsel eller kort tid etter, på grunn av alvorlige avvik eller diagnoser.

Aborttallet har vært stabilt mellom 13 500 og 16 200 de siste 30 årene, samtidig med at antallet kvinner i fruktbar alder har steget. Per 1000 kvinner har tallet sunket jevnt fra 1979 med 15,7 til 2005 med 12,9 (totalt 13989), deretter økte det en kort periode før det nådde rekordlave 11,8 i 2014 (14 061 i absolutte tall). I perioden 1979 til 2008 er det utført 436 351 aborter i Norge.^[9][10]

Oslo har tradisjonelt vært det fylket med høyest aborthyppighet. I 2012 var det 18 pr. 1000.^[10] Aldersgruppen 20–24 år er de med størst aborthyppighet, men i denne aldersgruppen er det også mange svangerskap. I 2001 var det 2448 aborter blant tenåringer og i 2008 var det 2778.^[10] Ca. hver fjerde kvinne opplever abortinngrep i løpet av livet. I Oslo tok mer enn halvparten av gravide kvinner mellom 20 og 25 år abort i 2004.^[11] På landsbasis var tilsvarende tall en av tre.^[12] I 2014 skjedde ca 80 % av abortene innen utgangen av 9. uke,^[10] og ca 85 % av alle aborter ble utført medikamentelt. I 2012 skjedde 95,7 % innen 12. uke, og 96,3 % av abortene var selvbestemte.^[13]

I Norge var det fra 1687 dødsstraff for å gjennomføre svangerskapsavbrudd. Dødsstraffen ble fjernet i 1842, men fremdeles var abort straffbart. Man kunne bli dømt til straffarbeid i opptil seks år.^[14]

I 1913 startet kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller kampen for å fjerne forbudet mot å ta abort. Hun mente det var urimelig at det var leger, og ikke kvinner selv, som skulle ta avgjørelsen. Hun fikk støtte fra arbeiderkvinnegrupperinger, men det var først i årene etter Anker Møllers død i 1945 at resten av arbeiderbevegelsen fulgte hennes standpunkt.^[15][16]

Arbeiderpartiet programfestet rett til selvbestemt abort i 1969, men da først etter et benkeforslag. Arbeiderpartiet ble likevel drivkraften blant dem som kjempet for en lovendring på 1970-tallet. Venstresiden i norsk politikk var imidlertid ikke helt samkjørte til å begynne med, og det var Sosialistisk Valgforbund-politikeren Otto Hauglin som av tilhengerne fikk skylden for å velte Ap-regjeringens forslag til abortlov i 1974.^[17][18]

De borgerlige partiene, bortsett fra Kristelig Folkeparti, valgte etter hvert å fristille sine representanter i saken, og siden 1970-tallet er det bare KrF som har kjempet for en innstramning av loven. I 1981 sa Kristelig Folkeparti nei til å bli del av en borgerlig regjering fordi de ikke ville sitte i en regjering som administrerte loven fra 1978, men de endret holdning da det nesten ble regjeringskrise i 1983.^[19]

Folkeaksjonen mot fri abort, som samlet inn over 600 000 underskrifter mot innføring av ny abortlov i 1974, hadde medlemmer fra flere grupper i samfunnet, men senere er det spesielt fra kirkelig hold, og personer tilknyttet andre kristne grupperinger som har vært de sterkeste motstanden mot loven. Per Lønning gikk av som biskop i Borg i protest mot Stortingets liberalisering av abortloven i 1975. Etter at loven om selvbestemt abort ble innført i 1978, var det særlig de såkalte «abortprestene» Børre Knudsen og Ludvig Nessa som var markante som lovmotstandere. De utførte flere kontroversielle aksjoner på 1980- og 1990-tallet.

En meningsmåling utført i 1976 viste at 32 % støttet selvbestemt abort, mens 14 % ønsker å beholde den liberaliseringen av loven som kom i 1976. 27 % ønsker at abort kun burde tillates på medisinsk og sosialt grunnlag, mens 27 % ønsket at abort bare skulle innvilges hvis morens liv og helse stod i fare. Våren 1978 ble de samme spørsmålene stilt, og det fremkom da at andelen som støttet selvbestemt abort, var økt til 38 %, mens de som ønsket å tillate det kun hvis morens liv og helse stod i fare, var 25 %. Undersøkelsen fra 1978 viste at det var menn, eldre, de med lav utdannelse eller lav inntekt som var de sterkeste motstanderne av selvbestemt abort. Geografisk sett var det størst oppslutning om selvbestemt abort på Østlandet.^[20] Undersøkelsene viste videre at SV-velgere utgjorde den største andelen av tilhengere av selvbestemt abort, mens KrF-velgerne utgjorde den største andelen av motstanderne.^[21]

I april 1981 gjorde Kåre Kristiansen abortsaken til hovedtema i sin åpningstale på KrFs landsmøte i Tønsberg, og tok et kraftig oppgjør med både Ap og Høyre. Lars Korvald og Kjell Magne Bondevik ble oppfattet som enda mer kompromissløse. Begge stod fast på at KrF kom til å stå og falle på kravet om at loven om selvbestemt abort måtte oppheves, om KrF skulle gå inn i noe regjeringssamarbeid med Høyre. Svein Alsaker fra Hordaland sa likevel at «vi kan ikke melde oss ut av virkelighetens verden. Partiet kan ikke oppføre seg bare som et trossamfunn.»^[22]

I 2004 utført Nordfakta en undersøkelse om abort i Midt-Norge, på oppdrag av Adresseavisen. Den viste at 57 prosent av midt-norske kvinner som oppgav at de var konservative i religionspørsmål, mente kvinner skulle ha rett til selvbestemt abort. Totalt mente 74 prosent av kvinner i Midt-Norge det samme. Samme undersøkelse viste at hver femte religiøse kvinne hadde benyttet seg av muligheten til å ta abort. 25 % prosent av kvinner mellom 18 og 80 år i Midt-Norge hadde avbrutt et eller flere svangerskap. Blant kvinnene som oppgav å være liberale i religionspørsmål, hadde 32 prosent tatt abort, mens 22 prosent av de konservative hadde gjort det.^[24]

Undersøkelser foretatt i 2007 viste at 8 av 10 par som fikk vite at de ventet barn med Downs syndrom, valgte å ta abort. Tallene var tredoblet siden 1999.^[25]

Abortdebatten i Norge blusset opp i 2013 i forbindelse med spørsmålet om reservasjonsrett for leger. Debatten startet med en innstramning av reservasjonsretten for leger i 2011,^[26] og ble en stor politisk sak i forbindelse med helseminister Bent Høies høring om reservasjonsmulighet for leger i 2013.^[27] En undersøkelse foretatt like etter forslaget svarte en av tre kvinner at retten til selvbestemt abort var truet.^[28] I mai 2014 endret departementet forskriften slik at fastleger ikke lenger må henvise til abort.^[29]

I 2018 var det to abortdebatter som pågikk; om hvorvidt 2c og om fosterantallsreduksjon. 2c handlet om mulighet for abort etter 12 svangerskapsuke hvis fosteret hadde alvorlige diagnoser. Diskusjonene om fosterantallsreduksjon handlet om kvinner skulle få lov til å få avsluttet livet til et eller flere fostre hvis hun var gravid med to eller flere fostre. Den største diskusjonen handlet om reduksjon fra to til en ved tvilling-graviditet. KrF ønsket at 2c skulle fjernes og ville ha Høyre med på en endring av loven. Ap ønsket ikke endring i loven. Kritikken mot paragraf 2c var at det skapte et sorteringssamfunn hvor fostre med visse diagnoser og egenskaper ble sortert vekk,^[30] og at abort av en tvilling kunne påvirke den andre tvillingen negativt. Ap var imot forslagene, ettersom de mente at det ville redusere kvinners frihet til å bestemme over sin egen kropp og familieplanlegging.^[31][32][33] 2c ble ikke fjernet, men loven ble endret slik at fosterantallsreduksjon bare kunne gjøres etter tillatelse fra en nemnd .^[34][35]

I Norge brukes hovedsakelig to abortmetoder: kirurgisk og medisinsk.

Et kirurgisk abortinngrep gjøres i narkose. Først bruker man instrumenter for å utvide åpningen i livmorhalsen. Så setter man inn et sug og suger ut embryo og morkake, som havner i en glasskolbe. Inngrepet tar ca. fem minutter. Man ønsker vanligvis ikke å gjøre abortinngrepet før svangerskapsuke sju, fordi komplikasjonsrisikoen er noe høyere i tiden før dette.

Abort kan også framprovoseres med legemidler. Dette er en metode som kan brukes uavhengig av hvor langt kvinnen er kommet i svangerskapet. Kvinnen møter på sykehuset, tar noen tabletter av stoffet mifepriston (Mifegyne), og drar hjem. To døgn seinere kommer hun tilbake. Da settes det et stoff (prostaglandiner) i skjeden for å sette i gang rier. I løpet av 8 timer har 96 % av pasientene abortert. Kvinner kan kjenne kramper og få blødninger som minnes om menstruasjon når livmoren frastøter fosteret. De aller fleste kvinner blør mindre etter 2 - 3 uker. Infeksjonsfaren i Norge er ganske lav.^[36]

• Berit Austveg Abort - En etisk argumentasjon Humanist forlag 2017 ISBN 9788282821599

• Folkehelseinstituttet - artikkel med fakta og statistikk om abort i Norge^{[død lenke]}
• Statistisk sentralbyrå: Svangerskapsavbrudd
• Forskning.no: Angstreaksjoner etter abort
• Abortloven av 13. juni 1975
• Abort hos unge kvinner – betydningen av oppvekst og sosial klasse (Undersøkelse, Tidsskrift for Den norske lægeforening, 2006)