Angelsaksisk litteratur

Angelsaksisk litteratur, også kalt gammelengelsk litteratur, består av den litteratur som ble skrevet på angelsaksisk (gammelengelsk) i løpet av Englands 600-årige angelsaksiske periode, fra midten av 400-tallet og fram til den normanniske erobringen av England i år 1066. Disse tekstene inkluderer sjangre som episk poesi, hagiografier (helgenbiografier), prekener (forkynnelser), bibeloversettelser, lovverk, krøniker og gåter. I alt er det blitt bevart rundt 400 manuskripter fra denne perioden, en betydelig corpus (mengde) som har interesse både for allmennheten og vitenskapelig forskning.

Et av de viktigste verkene fra den angelsaksiske perioden er diktet Beowulf, som har fått en status i England som «nasjonalepos». Den angelsaksiske krønike er betydningsfull som en historisk dokumentasjon av perioden ved å være kronologi av tidlig engelsk historie, mens det korte religiøse diktet Cædmons hymne fra 600-tallet er det eldste bevarte litterære verket på engelsk. Av angelsaksisk poesi, som kan betraktes som mest betydningsfull innenfor angelsaksisk litteratur, er det ikke bevart mer enn 30 000 linjer samlet poesi.

Angelsaksisk litteratur har gått gjennom ulike forskningsperioder – på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet var fokuset plassert på Englands germanske røtter, senere ble de litterære kvalitetene fremhevet, og i dagens forskning er hovedvekten plassert på paleografi, den filologiske forskningen innenfor skriftens utvikling og anvendelse i eldre tid samt lesning og tolkning av håndskrifter, og de fysiske manuskriptene i seg selv. Forskerne diskuterer ulike emner som datering, opprinnelsessted, forfatterskap, og sammenhengen mellom angelsaksisk litteratur og det øvrige Europa i middelalderen.

Et stort antall angelsaksiske manuskripter er etterlatt fra 600-tallet, hvorav de fleste ble skrevet i løpet av de siste 300 årene, fra 800-tallet til og med 1100-tallet, både på latin og på morsmålet. Angelsaksisk litteratur er blant de eldste morsmålsspråkene som ble skrevet ned. Angelsaksisk begynte, i skriftlig form, som en praktisk nødvendighet i kjølvannet av de danske invasjonene – kirkens autoriteter var bekymret ettersom det var et kunnskapsfall i latin slik at stadig færre var i stand til å lese deres verker. På samme tid hadde kong Alfred den store (849–899) et bevisst ønske om å gjenopprette engelsk kultur mens han beklaget latinundervisnings sørgelige tilstand:

«Så generell var [undervisningens] forfall i England at det var nå kun noen få på denne siden av Humber som kunne... oversette et brev fra latin til engelsk; og jeg mener at det ikke var mange bortenfor Humber heller». (Pastoral omsorg, innledning).^[1]

Kong Alfred bemerket at mens svært få kunne lese latin var det fortsatt mange som kunne lese angelsaksisk. Han forslo derfor at studentene burde bli utdannet i morsmålet, og de som utmerket seg burde deretter studere latin. Av denne grunn er mange av de tekstene som er blitt bevart i utgangspunktet som læretekster eller studentorienterte tekster.

Det er totalt sett omtrent 400 bevarte manuskripter som inneholder angelsaksisk tekster, 189 av dem er betraktet som betydelige. Disse manuskriptene har blitt meget høyt priset av samlere siden 1500-tallet, både for deres historiske verdi som deres estetiske skjønnhet av bokstaver med enhetlige mellomrom og dekorative elementer.

Det er fire særdeles betydelige manuskripter:

• Junius-manuskriptet, tidligere som Cædmon-manuskriptet, er en illustrert poetisk antologi.
• Exeterboken, også en antologi, funnet i katedralen i Exeter etter at det ble donert der på 1000-tallet.
• Vercelliboken, en blanding av poesi og prosa; hvordan det havnet i Vercelli i Italia er ukjent og omdiskutert.
• Nowellkodeksen, eller Cotton Vitellius A. xv, er også en blanding av poesi og prosa. Dette manuskriptet inneholder det store eposet Beowulf.

Forskningen på 1900-tallet fokuserte på dateringen av manuskriptene da forskere på 1800-tallet hadde en tendens til å gjøre dem eldre enn moderne forskere kan etablere som faktisk. Forskningen har også fokusert på hvor manuskriptene ble skrevet ned, og det var syv betydelige scriptoria hvor de har sin opprinnelse: Winchester, Exeter, Worcester, Abingdon, Durham, og to hus i Canterbury, Christ Church og St. Augustine. Et tredje fokus har vært å identifisere de respektive regionale dialektene som har vært benyttet; det var fire dialekter: northumbriansk fra Northumbria, merciansk fra Mercia, kentisk fra Kent, og vestsaksisk fra Wessex, hvor sistnevnte var den mest utbredte.

Ikke alle tekstene kan rimeligvis ble karakterisert som litteratur; noe er kun lister av navn eller avbrutte skriveøvelser. Imidlertid er det meste litterære tekster og listet her i synkende mengde: prekener og helgenbiografier (de mest tallrike), bibelske oversettelser, oversatte latinske verker av de tidlige kirkefedrene, angelsaksiske krøniker og fortellende historietekster, lovtekster, testamenter og andre rettslige verker, praktiske tekster innenfor grammatikk, medisin, geografi og ikke minst poesi.

Bortimot samtlige angelsaksiske forfattere er anonyme med noen få unntak.

Gammelengelsk poesi består av to typer: de heroiske germanske førkristne og de kristne. Den har blitt bevart hovedsakelig i fire større manuskripter.

Angelsakserne etterlot seg ikke et poetisk regelsett eller et bestemt poetisk system. Den store spennvidden i tid har gjort forståelsen av diktene vanskelige, også at de ord som ble benyttet hadde både andre og flerfoldige betydninger, noe som gir både dobbel som til dels mangetydig forståelse. Alt som er kjent om poesien fra denne perioden er basert på moderne analyser. Den første omfattende teorien ble konstruert av Eduard Sievers (1885). Han skilte mellom fem bestemte mønster av stavrim. Teorien til John C. Pope (1942), som bruker musikalske notasjoner for å følge versenes mønster, har blitt akseptert i en del sirkler. Hvert tiår har forskningen fremmet en mer eller mindre ny teori og som deretter har blitt omfattende diskutert.

Den mest populære og kjente forståelsen av gammelengelsk poesi er fortsatt Sievers' teori om allitterasjon eller bokstavrim, altså de gjentatte overensstemmende og harmoniske lyder i ord som står nær hverandre.

Systemet er basert på aksent og trykkbetoninger, stavrim, mengden av vokaler, og mønstrene i stavelsesdannende betoning og framheving. Den består av fem forskjellige kombinasjoner av et verseskjema eller grunnvers. Hvilken som helst av de fem typene kan bli brukt i hvilket som helst vers. Systemet ble arvet fra og eksisterte i en form eller en annen innenfor samtlige eldre germanske språk, også den norrøne litteraturen. To poetiske figurer som ofte blir funnet i gammelengelsk poesi er kjenninger, det vil si en formalistisk frase som beskriver en gjenstand i henhold til en annen (i Beowulf blir «sjøen» poetisk omskrevet som «svanens veg»), og litotes, underdrivelser, et dramatisk uttrykk gitt av forfatteren for dens ironiske effekt.

Grovt sett er gammelengelske verselinjer delt i to ved en pause. Begrepet for dette oppholdet er cesur («caesura»). Hver halvlinje har to trykkstavelser og knyttes sammen ved hjelp av bokstavrim. Den første trykkstavelsen av den andre halvlinjen skal rime med den ene eller begge av de trykkstavelsene i første halvlinje (meningen er at de trykkbetonte stavelsene i første halvlinje skal rime med hverandre). Den andre trykkstavelsen av andre halvlinje skal ikke rime med hverken den ene eller den andre trykkstavelsene av første halvlinje.

fyrene fremman feond on helle.

(«å begå kvaler, djevel i helvete.» / «to perpetrate torment, fiend of hell.»)

— Beowulf, linje 101^[1]

Gammelengelsk poesi var en muntlig kunstart, og vår moderne forståelse av den i skrevet form er ufullstendig; eksempelvis, vi vet at poeten (referert til hos angelsaksere som «scop», tilsvarende begrep som det norrøne «skald») kunne bli fulgt av harpespill, og det kan ha vært andre lyttetradisjoner som nå er ukjent.

Poesi representerer den minste andelen av bevarte gammelengelske tekster, men den angelsaksiske kulturen hadde en rik tradisjon av muntlig litteratur hvor svært lite har blitt bevart i skriftlig form for ettertiden.

De fleste av de gammelengelske poetene er ukjente og anonyme, tolv er kjent ved navn fra middelalderkilder, men kun fire av disse er kjente fra deres verker på morsmålet: Cædmon, Bede, kong Alfred og Cynewulf. Av disse er det kun Cædmon, Bede og Alfred som har biografier.

Cædmon er den mest kjente og har blir kalt far av gammelengelsk poesi, til tross for at den litterære kvaliteten i dag ikke er like iøynefallende. Han levde i klosteret ved Whitby i Northumbria på 600-tallet. Kun ett enkelt dikt på ni linjer, kalt Hymne eller tradisjonelt for Cædmons hymne, er bevart etter ham. Det er også den eldste bevarte teksten på engelsk (fra manuskriptet St Petersburg Bede)^[1]:

Engelsk gjendiktning:	Norsk oversettelse:
Now let us praise the Guardian of the Kingdom of Heaven the might of the Creator and the thought of his mind, the work of the glorious Father, how He, the eternal Lord established the beginning of every wonder. For the sons of men, He, the Holy Creator first made heaven as a roof, then the Keeper of mankind, the eternal Lord God Almighty afterwards made the middle world the earth, for men.	La oss nå prise vokteren av himmelens kongerike Skaperens makt og hans ånds tanker den herlige Fars gjerninger, hvordan Han, den evige Herre La grunnen for begynnelsen på hvert underverk. For sønner av menn, Han, den hellige Skaper Gjorde først himmelen som tak, deretter, Menneskehetens vokter, den evige Herre Gud allmektige, etterpå land og riker Jorden, for menn.

Aldhelm, biskop av Sherborne (død 709), er kjent via William av Malmesbury (død ca. 1143) som skrev at Aldhelm fremførte verdslige dikt på morsmålet akkompagnert av en harpe. En god del av hans latinske prosa har blitt bevart, men om han skrev egne dikt eller kun framførte andres er ukjent da ingenting av ham på gammelengelsk er blitt bevart.

Cynewulf er et navn som ligger helt i mørke og vist seg umulig å identifisere, men nyere forskning har foreslått at han levde på den første delen av 800-tallet. En rekke dikt er blitt tilskrevet ham, blant annet Apostlenes skjebner og Elene (begge funnet i Vercelliboken), og Kristus II og Juliana (begge funnet i Exeterboken).

Den angelsaksisk poesi som har fått mest oppmerksom handler om den germansk, heroiske fortiden. Det lengste, 3 182 linjer langt, og viktigst, er Beowulf, og som finnes i det ødelagte Nowellkodeksen. Diktet forteller historien om den legendariske helt Beowulf fra Gøtaland som diktet også har fått sitt navn etter. Fortellingen er plassert i Norden, i Sverige og Danmark, og fortellingen har således en nordisk opprinnelse. Fortellingen er biografisk og satte tonefallet for det meste av den øvrige angelsaksiske poesien. Det har fått status som nasjonalepos i England på samme vis som Iliaden har det for Hellas. Verket er av stor interesse for historikere, antropologer, litteraturforskere og for studenter verden over.

Bortenfor Beowulf eksisterte det også andre heltedikt. To heroiske dikt har blitt bevart i fragmenter: Finnsborgstriden, en gjenfortelling av ett av slagene i Beowulf (skjønt denne tilknytningen til Beowulf er omdiskutert), og Waldere, en versjon av hendelsene til Walter av Aquitaines liv. To andre dikt nevner heroiske figurer: Widsith er antatt å være svært gammel i deler av verket, og blir datert tilbake til hendelser på 300-tallet som omhandler Ermanarik og østgoterne. Det inneholder en katalog av navn og steder assosiert til tapre dåder. Diktet Deor er lyrisk, i stil med Filosofiens trøst av Boëthius, anvender eksempler på berømte helter, blant annet Ermanarik og Weland (som også finnes i norrøn diktning som Volund smed), til fortellerens egen hensikt.

Den angelsaksiske krønike inneholder ulike heltedikt spredt gjennom teksten. Det tidligste er fra år 937 og er kalt for Slaget ved Brunanburh som feirer seieren til kong Adalstein av England over en felles hærstyrke av skotter og norrøne menn. Det finnes også fem kortere dikt: erobring av de fem burgher (942); kroningen av kong Edgar (973); prins Alfreds død (1036); og Edvard Bekjennerens død (1065).

Det 325 linjer lange diktet Slaget ved Maldon feirer jarl Byrhtnoth og hans menn som falt i et slag mot vikinger i år 991. Det er betraktet som et av de fineste, skjønt både begynnelsen og slutten har gått tapt, og det eneste gjenværende manuskriptet ble ødelagt i en brann i 1731 (fortsatt bevart i avskrift). Diktets hovedemne er krigerens troskap til sin herre og fører, noe som er et av de mest sentrale tema innenfor angelsaksisk diktning. En karakteristisk og velkjent tale er den som Byrhtwold holdt mot slutten av diktet: ^[1]

Engelsk gjendiktning:	Norsk oversettelse:
«Thought shall be the harder, the heart the keener, courage the greater, as our strength lessens. Here lies our leader all cut down, the valiant man in the dust; always may he mourn who now thinks to turn away from this warplay. I am old, I will not go away, but I plan to lie down by the side of my lord, by the man so dearly loved.»	«Vår vilje skal vokse, vårt hjerte dristigere, vårt mot større når vår slagkraft minker. Her ligger vår leder fallen, den tapre mann liggende på jorden; Alltid skal han angre den som nå viker fra valen. Jeg er gammel, jeg vil ikke vike, men akter å ligge ved siden av min herre, ved den mann så dypt savnet.»

Angelsaksisk heltediktning ble overlevert muntlig fra generasjon til generasjon. Etterhvert som kristendommen ble innført begynte fortellerne å legge kristne motiver inn i de gamle heroiske fortellingene.

Knyttet til heroiske fortellinger er et antall kortere dikt fra Exeterboken som er blitt beskrevet som «elegier» (klagesanger)^[2] eller «visdomspoesi».^[3][4]

De er lyriske og lik Boëthius’ diktning i deres beskrivelser av skjebnens hell og ulykker i livet. Dyster og tungsindig er det bemerkelsesverdige diktet Ruinen som forteller om inntrykket av forfallet av en fordums storartet by i romersk Britannia (de engelske byene forfalt etter at romerne trakk seg ut tidlig på 400-tallet mens de tidlige engelskmennene fortsatte sin jordbruksliv), og Vandringsmannen (The Wanderer), hvor en eldre mann taler om et angrep som skjedde i hans ungdom og hvor hans venner og ætt ble drept; minnene om slakting har forblitt hos ham hele livet. Hans tviler på klokskapen i den voldsomme beslutningen å gå imot en mulig overlegen hærstyrke: den vise deltar i krigen for å bevare samfunnet og løper ikke hodestups ut i krigen, men søker forbundsfeller når stridspartene er av ulik styrke.

Denne poeten finner liten ære i tapperhet for tapperhetens egen del. Sjøfareren (The Seafarer) er fortellingen om en melankolsk avskjed fra hjemmet på sjøen, fra hvor det eneste håpet om forsoning er himmelens glede. Andre visdomsdikt inkluderer Wulf og Eadwacer, Hustruens klagesang (The Wife's Lament), og Ektemannens beskjed (The Husband's Message). Kong Alfred av England skrev et visdomsdikt over forløpet til hans regime basert løselig på den nyplatoniske filosofien til Boëthius som kongen kalte for Boëthius’ sanger (Lays of Boethius). Samtlige titler over er for øvrig av senere dato. De angelsaksiske diktene benyttet ikke titler.

Flere gammelengelske dikt er tilpasninger av senklassiske filosofiske tekster. Det lengste er en oversettelse av Boëthius’ Filosofiens trøst som ble bevart i Cotton-biblioteket. Et annet er Føniks (The Phoenix) i Exeterboken, en allegorisering av De ave phoenice av Lactantius.

Andre kortere dikt er avledet fra den latinske tradisjonen med bestiarier, det vil si dyrefabler. Noen eksempler er Panteren (The Panther), Hvalen (The Whale) og Åkerhøne (The Partridge).

Helgenes liv

Vercelliboken og Exeterboken inneholder fire lange fortellende dikt om helgenes liv, hagiografi. I Vercelliboken er finnes Andreas og Elene, og i Exeterboken er Guthlac og Juliana.

Andreas er 1 722 linjer langt og det som er det lengste og som står nærmest av de bevarte angelsaksiske diktene til Beowulf i tonelag og stil. Det er fortellingen om apostelen Andreas og hans reise for å redde apostelen Matteus. Elene er fortellingen om Sankt Helena, mor til keiser Konstantin den store, og hennes oppdagelse av Det sanne kors. Kulten om Det sanne kors var populær i det angelsaksiske England og dette diktet var medvirkende til kultens popularitet.

Guthlac var egentlig to dikt om Sankt Guthlac, en engelske helgen fra 600-tallet, og mens Juliana er fortellingen om jomfrumartyren Juliana av Nikomedia.

Bibelske parafraser

Junius-manuskriptet inneholdt tre parafraser fra Det gamle testamente. Disse var omskrivninger av bibelske avsnitt til angelsaksisk, og ikke en nøyaktig oversettelse, men en parafrase, stundom overført til vakker poesi i sin egen rett. Det første og lengste er Genesis (fra Første Mosebok), det andre er Exodus (fra Andre Mosebok), og det tredje er Daniel (fra Daniels bok).

Nowellkodeksen inneholder en bibelsk parafrase som kommer rett etter Beowulf og kalles for Judit. Det er en gjenfortelling av Judits bok. Denne må ikke forveksles med Ælfric av Eynshams homilie Judit som gjenforteller den samme bibelfortellingen i prosa med stavrim.

Salmenes bok 51-150 er bevart og etterfølger en prosaversjon av de første 50 salmene. Det er antatt at det var en gang en fullstendig Davids salmer, men kun de første 150 har overlevd.

Det er et antall oversettelser på vers av Gloria in Excelsis Deo (Ære være Gud i det høyeste), Fader vår, og Den apostoliske trosbekjennelse, foruten et antall hymner og ordtak.

Kristne dikt

I tillegg til bibelske parafraser er et antall originale religiøse dikt, hovedsakelig lyriske (ikkefortellende).

Exeterboken inneholder en rekke dikt titulert Kristus, seksjonert i Kristus I, Kristus II og Kristus III.

Betraktet som et av de vakreste av alle angelsaksiske dikt er Drømmen om Kristi kors (Dream of the Rood), bevart i Vercelliboken. Det er en drømmevisjon av Kristus på korset og hvor korset i seg selv er personifisert, og taler således:

— (Drømmen om Kristi kors)^[5]

Drømmeren beslutter å stole på korset, og drømmen ender med en visjon om himmelen.

Det er et antall religiøse diskusjonsdikt. Det lengste er Kristus og Satan i Junius-manuskriptet som handler om konflikten mellom Kristus og Satan i løpet av de førti dagene i ørkenen. Et annet diskusjonsdikt er Salomo og Saturn, bevart i en rekke tekstfragmenter. Saturn er portrettert som en trollmann som diskuterer med den vise kong Salomo.

Andre poetiske former som eksisterte i angelsaksisk litteratur inkluderte gåter, korte vers, gnomer (fra gresk, «å vite», en form for utsagn), og mnemoniske dikt for å huske lange lister med navn.

Exeterboken har en samling på 95 gåter. Svaret følger ikke med gåtene, et antall av dem er kjent og blir fortsatt benyttet som gåter i dagliglivet, men noen av dem har ukjente svar.

Det er korte vers funnet i margene på manuskripter som tilbyr praktiske råd. Det er botemidler mot tap av krøtter, hvordan å håndtere en forsinket fødsel, bisvermer, og annet. Det lengste blir kalt for Ni urtetrolldommer (Nine Herbs Charm), og er sannsynligvis av førkristen og hedensk opprinnelse.

Det er også en gruppe av mnemoniske dikt komponert for å hjelpe med å huske utenat lister og rekker med navn og for å holde objekter i orden. Disse diktene er kalt for Menologium, Apostlenes skjebner (The Fates of the Apostles), Runediktet (The Rune Poem), Fastesesongene (The Seasons for Fasting) og Instruksjoner for kristne (Instructions for Christians).

Angelsaksisk poesi er markert av en særegen bruk av lignelser eller synonymer, noe som er en konsekvens av både dens struktur og med den hyppige bruk av tekstbilder. Det store antallet synonymer hadde sin grunn i de krav som bokstavrimet krevde av poeten, men variasjon var et annet virkemiddel ved at det ble benyttet flere ord for samme mening.

Angelsaksisk poesi har en dramatisk stil med hurtig gangart, og er følgelig ikke sammenlignbar med eksempelvis den vidstrakte, dekorative stilen i den irsk-keltiske poesien i samme periode. Hvor en irsk poet kunne benytte 3 eller 4 sammenligninger for å understreke et poeng var den angelsaksiske poeten fornøyd med en enkelt kjenning før diktet sprang videre (se Irsk poesi).

Dette kommer også til uttrykk i angelsaksisk diktnings avhengighet til metaforer, spesielt dens bruk av kjenninger. Et eksempelet på dette finnes i Vandringsmannen (The Wanderer) hvor en slagscene blir referert til som en «storm av spyd».^[6] Denne referansen til et slag gir oss en mulighet til å se hvordan angelsaksere så på krig: uberegnelig, kaotisk, brutalt, og kanskje også som en naturfunksjon. Det er med disse stilistiske og tematiske elementene man bør ha i minnet når man første gang tilnærmer seg angelsaksisk eller gammelengelsk poesi.

Digresjoner har i dag negativ klang, men når fortelleren av Beowulf trår ut av hovedhandlingen skjer det av god grunn for å belyse personene, deres handlinger, og den verden dikteren står i. Det er to typer digresjoner: fortellingen-innenfor-fortellingen, og når en fortelling først blir fortalt kort og nedsettende av en person, og deretter fortalt på nytt av en annen, lengre og ærefullt.

Karakteristisk for angelsaksisk poesi er dens bruk av arkaiske ord, og disse ordene var alene forbeholdt poesien, og ved at man i dagligtale benyttet andre ord for det samme. De poetiske ordene kan være enkeltord, sammensetninger eller lengre konstruksjoner. I norrøn litteratur kalles dette for heiti.^[7]

Bortimot all angelsaksisk poesi er komponert uten rim på fire trykkbetonte stavelser («topper») som alternerte med ubestemt antall trykksvake stavelser («senkninger»), knyttet sammen med bokstaver som ligner på hverandre, såkalt bokstavrim. Alle vokaler rimer med alle andre, mens alle konsonanter rimer kun med andre konsonanter. Dette høres fremmed ut for moderne ører i henhold til vårt vante poesimønster med rim og konstante antall av ubetonte stavelser. Tilsvarende også med allitterasjon eller bokstavrim.

Gammelengelsk poesi benyttet bokstavrim ved at den innledende konsonantlyden blir gjentatt gjennom linjen. Eksempelvis i Beowulfs verselinje «weras on wil-siþ wudu bundenne»^[8], «man on desired journey bound the ship», rimer de fleste ordene på konsonanten «w». Så gjennomgående og viktig er allitterasjonens form at i den overstående siterte linjen at poeten sannsynligvis begynte med ordkombinasjonen «wil-siþ» («desired journey») som den viktigste ideen i linjen og lot de påfølgende ordene bokstaverime med dette og lar bokstavrimet form setningen.

Angelsaksisk poesi har blitt omfattende studert for å bevise teorien at den var resitert i henhold til «muntlig-formularisk skjema» (engelsk «oral-formulaic»). Grunnlaget ligger i at mange uttrykk og vendinger går igjen i andre dikt, eksempelvis er det ikke mindre enn 11 av de 18 halvlinjer i Cædmons hymne som har paralleller i andre dikt.^[9] Det er også funnet tilsvarende tilfeller i Beowulf og andre dikt.

Milman Parry framsatte teorien under arbeidet med Homers diktning, og siden støttet av Albert Bates Lord i dennes arbeid med sydslavisk diktning at den klassiske episke diktningen ble skapt gjennom en muntlig-formularisk prosess hvor skaldene skaper diktningen direkte og uten en fastlagt tekst. Hver fremførelse, like en impresjonistisk jazzkonsert, ga således en helt ny gjenskapelse av diktet, men basert på et stort forråd av «formler» i henhold til versemålets krav. I motsetning til denne teorien er Bedes eget vitnemål at Cædmon skapte sitt dikt og at Bede selv tilsynelatende la stor vekt på diktet som en nyskapelse. En vanskelighet med teorien er at det er kun den skriftlige utgaven som er bevart, ikke den antatte muntlige tradisjonen. Teorien har også sine kritikere som hevder at diktene ble komponert delvis i henhold til en moderne ord-for-ord-prosess, og delvis også i henhold til å sette sammen tema og formularer.^[10]

Mengden av bevart gammelengelsk prosa er langt større enn mengden av poesi. Mesteparten av de bevarte prosateksten er prekener og latinske oversettelser av religiøse verker. Engelsk prosa fremstår først på 800-tallet (av det som er kjent) og fortsatte å bli nedtegnet til ut 1100-tallet.

Den mest kjente forfatteren av gammelengelsk var kong Afred som oversatte mange bøker fra latin og til gammelengelsk. Disse oversettelsene var blant annet pave Gregor I den stores Pastoral omsorg (Liber Regulae Pastoralis), en håndbok for prester om hvordan å håndtere sine plikter; Filosofiens trøst av Boëthius; og Soliloquies av Augustin av Hippo. Alfred var også ansvarlig for en oversettelse av femti salmer fra Salmenes bok.

Andre betydningsfulle gammelengelske oversettelser ble skrevet av assosierte til kong Alfred, blant annet et ledsagerstykke av Augustins Gudsstaten (De civitate Dei), Dialogene av Gregor den store, og Anglerfolkets kirkelige historie (Historia ecclesiastica gentis Anglorum) av Beda den ærverdige. Kanskje det viktigste verket var oversettelsen av Orosius’ Verdenshistorie, spesielt siden det ble betydelig utvidet med originale bidrag, blant annet fortellingen til nordmannen Ottar fra Hålogaland som gir blant de første skriftlige vitnesbyrd om Norge som nasjon.

Ælfric av Eynsham, som skrev på slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet, var den mest profilerte forfatteren av angelsaksiske prekener, og som ble kopiert og tilpasset for bruk til langt inn i på 1200-tallet. Han skrev et antall helgenbiografier, et gammelengelsk verk om tidsberegning, pastorale brev, oversettelser av de første seks bøkene i Bibelen, ordbøker og oversettelser av andre deler av Bibelen, blant annet Salomos ordspråk, Visdommens bok og fra Ecclesiasticus (Det gamle testamente).

I samme kategori som Ælfric var den samtidige Wulfstan, erkebiskop av York. Hans prekener var meget stilistiske og som han skrev i en rytmisk form med allitterasjon. Preknene ble skrevet på gammelengelsk, selv om de er kjent under sine latinske navn blant annet Sermo Lupi ad Anglos (Ulvens preken til anglerne) hvor han legger skylden for vikingenes invasjoner og herjinger på engelskmennenes egne synder. Han skrev en rekke kirkerettslige tekster, Institusjonenes regjeringsform (Institutes of Polity) og Edgars kirkelov (Canons of Edgar).

En av de tidligste angelsaksiske prosatekstene er Martyrhistorie (Martyrology), informasjon om helgene og martyrene i henhold til deres årsdager og festivaler i kirkekalenderen. Det har blitt bevart i seks fragmenter. Det er antatt at det stammer fra 800-tallet av en anonym forfatter fra Mercia i regionen Midlands.

Den eldste samlingen av prekener er Blicklinghomiliene i Vercelliboken og dateres til 900-tallet.

Det er et antall prosaverker om helgenes liv. Utover de som er skrevet av Ælfric finnes prosastykker om Sankt Guthlac i Vercelliboken, livet til Margareta av Antiokia og livet til Sankt Chad av Mercia. Det er fire biografier i Juliusmanuskriptet: De hellige syv sovere, Sankt Maria av Egypt, Sankt Eustachius og Sankt Euphrosyne.

Det er mange gammelengelske oversettelser fra ulike deler av Bibelen. Ælfric oversatte de første seks bøkene i Bibelen (Hexateuch, «seks ruller»). Det er en oversettelse av Evangeliene. Den mest populære var Nicodemus’ evangelium (eller Pontius Pilatus’ gjerninger). Andre var blant annet Pseudo-Matteus’ evangelium, Apostelen Paulus’ visjoner (eller åpenbaring), Vindicta salvatoris, og Apostelen Tomas’ visjoner (eller åpenbaring)^[10].

En av de største samlingene av angelsaksiske tekster er rettslige tekster satt sammen og tatt vare på i klostrene. Disse inkluderer mange ulike tekster: opptegnelser av donasjoner fra adelen, testamenter, dokumenter om emansipasjon (frigivninger), boklister og lister over relikvier, hoffsaker og regler for laugene. Alle disse tekstene gir verdifulle innsikt i den sosiale historien i den angelsaksiske epoken, men er også av litterær verdi. Eksempelvis, noen av hoffsakene er fortellinger som er interessante for deres bruk av retorikk.

Den angelsaksiske krønike ble sannsynligvis påbegynt på kong Alfreds tid og fortsatte i over 300 år som en historisk årbok over angelsaksisk historie.

Et enkeltstående eksempel på en klassisk romanse har blitt bevart, det er et fragment av en fortelling om Apollonius fra Tyr, ikke til å forveksles med den stoiske filosofen Apollonius av Tyr, antagelig oversatt på 1000-tallet fra en nå tapt gresk tekst.

En munk som skrev på angelsaksisk på samme tid som Ælfric og Wulfstan var den lærde Byrhtferth av Ramsey. Han skrev bøkene Enchiridion og Handboc både på latin og angelsaksisk som studier i matematikk og retorikk.

Ælfric skrev også to nyvitenskapelige verker, Hexameron og Interrogationes Sigewulfi, som handlet om fortellinger om skapelsen. Han skrev også en grammatikk og en glossar (ordliste) i angelsaksisk som ble kalt for Latin, senere brukt av studenter som var interessert i lære gammelfransk ettersom den også hadde en gammelfransk ordliste.

Det er mange bevarte tekster som består av regler og beregninger for å bestemme religiøse festivaler, og tabeller for å beregne tidevann og månefaser.

I Nowellkodeksen er teksten til Østens underverker (The Wonders of the East) som inkluderer et bemerkelsesverdig kart over verden, og andre illustrasjoner. Også i samme manuskript er Aleksanders brev til Aristoteles. Etter som dette er det samme manuskriptet som inneholder Beowulf har noen forskere spekulert om det kan ha vært ment som en samling bestående av eksotiske steder og vesener.

Det er et antall interessante medisinske verker. Det er en oversettelse av Apuleius’ Herbarium med illustrasjoner, funnet sammen med Medicina de Quadrupedibus. En annen samling av tekster er Balds legebok (Bald's Leech book) fra 900-tallet som inneholder planter og urter og en del kirurgisk botemidler. En tredje samling er kjent som Lacnunga med virkemidler bestående av trolldomsbeskyttelser, besvergelser og hvit magi.

Angelsaksiske rettslige tekster er stor og betydningsfull del av de bevarte manuskriptene. I løpet av 1100-tallet hadde de blitt satt sammen til to store samlinger (se Textus Roffensis). De inkluderer kongens lover som begynner med de av Æthelbert av Kent, og tekster som handler om bestemte saker og steder i landet. Et interessant eksempel er Gerefa som gir hovedtrekkene til pliktene til en tjenestemann, en «reeve», ved et større landgods. Det er også et omfattende bind med rettslige dokumenter relatert til klostrene.

Gammelengelsk eller angelsaksisk litteratur forsvant ikke i 1066 med den normanniske erobringen av England. Mange prekener og verker ble fortsatt lest og var i bruk i deler eller hele opp til 1300-tallet, og ble videre katalogisert og organisert. I løpet av reformasjonen i England, da klosterbibliotekene ble spredt, ble manuskriptene samlet av oldtidsforskere og lærde. Blant disse var Laurence Nowell, Matthew Parker, Robert Bruce Cotton og Humfrey Wanley, derav navnene på en del av manuskriptene i moderne tid. På 1600-tallet begynte en tradisjon med å skape litterære ordbøker og referanser av angelsaksisk litteratur. Den første var William Somners Dictionarium Saxonico-Latino-Anglicum (1659). Ordbokforfatteren Joseph Bosworth begynte en ordbok på 1800-tallet som ble fullført av Thomas Northcote Toller i 1898 som fikk tittelen An Anglo-Saxon Dictionary, og ble siden også oppdatert.

Ettersom gammelengelsk var et av de første morsmål som ble skrevet ned søkte 1800-tallets forskere etter røttene til en europeisk «nasjonalkultur» (se Romantisk nasjonalisme) og hadde således spesiell interesse for angelsaksisk litteratur. Gammelengelsk ble dermed en del av universitetsstudiene. Etter den andre verdenskrigen har det vært en økende interesse for de fysiske manuskriptene i seg selv. Neil Ker, en paleografer, utga den banebrytende Catalogue of Manuscripts Containing Anglo-Saxon (Katalog av manuskripter inneholdende angelsaksisk) i 1957, og ved 1980 var bortimot alle angelsaksiske manuskripter blitt gjenutgitt på engelsk. J.R.R. Tolkien, kjent som en forfatter av fantastisk litteratur, er kreditert for å ha skapt en bevegelse for å se på gammelengelsk som et emne for litterær teori i hans forelesninger fra 1936. Disse ble siden utgitt av hans sønn i 1983 i form av essaysamlingen Beowulf: The Monsters and the Critics.

Angelsaksisk litteratur har hatt en påvirkning av moderne litteratur. Noen av de mest kjente oversettelsene inkluderer William Morris' oversettelse av Beowulf og Ezra Pounds oversettelse av Sjøfareren. Påvirkning på poesien kan bli følt hos moderne poeter som T. S. Eliot, Ezra Pound og W. H. Auden. Mange av emnevalget og terminologien i heroisk poesi kan bli sett i populære verker som Hobbiten, Ringenes herre og mange andre.

• Sandved, Arthur (1987): Vers fra vest. Gammelengelsk dikt i utvalg. Thorleif Dahls Kulturbibliotek. Oslo 1987. ISBN 82-03-15534-0. En av de bedre internasjonale introduksjonene til angelsaksisk poesi.
• Bosworth, Joseph: (1889): An Anglo-Saxon Dictionary
• Campbell, Alistair (1972): Englarged Addenda and Corrigenda
• Cameron, Angus (1982): «Anglo-Saxon Literature». Dictionary of the Middle Ages. ISBN 0-684-16760-3

• An Introduction to Anglo-Saxon Manuscripts – Introduksjon til angelsaksiske manuskripter, et åpent seminar på Internett av British Library.
• Anglo-Saxon Literature, fra The Columbia Encyclopedia, sjette utgave. 2001
• Anglo-Saxon Bibliography – angelsaksisk bibliografi
• An Anglo-Saxon Dictionary – angelsaksisk ordbok