Andrées ballongferd

Andrées ballongferd var den ballongferd som den svenske vitenskapsmannen Salomon August Andrée, la ut på i et forsøk på å nå Nordpolen i 1897.

Salomon August Andrée var den første som forsøkte å nå Nordpolen luftveien. Andrée var født 18. oktober 1854 i Gränna i Jönköpings län (Småland), død i oktober 1897 på Kvitøya, Svalbard, Han var en svensk eventyrer og ballongfører. Andrée, som var utdannet ingeniør, omkom under et forsøk på å nå Nordpolen med luftballongen Örnen.

Andrée fikk sin innføring i ballongnavigasjon hos Henri Lachambre i Paris. Det var også Lachambre som hadde laget ballongen Örnen.

Den andre delen av det 19. århundret har ofte blitt kalt den heroiske tid når det gjelder polarutforskning.^[1] De farlige og ugjestmilde arktiske områder hadde et voldsom grep på fantasien i denne tiden; ikke som land i sin egen rett med egen økologi og kultur, men som en utfordring når det gjaldt teknologisk oppfinnsomhet og mannlig handlekraft.

Andrée delte denne entusiasmen og kom opp med en plan som gikk ut på å la vinden drive en hydrogenballong fra Svalbard over det arktiske hav frem til Beringstredet for å lande i Alaska, Canada eller Russland. Målet var selvfølgelig å passere Nordpolen på veien. Andrée var ingeniør og arbeidet på patentkontoret i Stockholm Han kjøpte sin egen ballong, Svea, i 1893, og gjorde tre reiser med den. Han startet fra Göteborg eller Stockholm og reiste tilsammen 1500 kilometer med den.^[2]

I de først og fremst vestlige vindene hadde Svea en sterk tendens til å bære ham utover Østersjøen og dra kurven over havoverflaten og slå den inn i en av de mange steinete småøyene i Stockholmskjærsgården. Ved en anledning ble Andrée blåst over til Finland. Hans lengste reise var østover fra Göteborg til Gotland. Selv om han så et fyrtårn og hørte havet slå mot Øland forble han overbevist om at han drog over land og bare så innsjøer.

I løpet av et par av Svea-reisene teste Andrée ut slepeline-teknikkene han hadde oppfunnet og senere skulle bruke på sin ferd mot Nordpolen. Slepeliner som hang fra ballongkurven skulle bremse ballongens fart og således muliggjøre styring av ballongen. Friksjonen skulle gjøre at seil ville kunne brukes for å styre ballongen. Andrée hevdet at hans slepeliner hadde gjort ballongen om til et luftskip, men denne oppfatningen avvises av moderne ballongfarere. Det Svenske Ballongforbund tolker Andrées overbevisning som ren ønsketenkning. Han var avhengig av gunstige vinder og det er et faktum at Andrée ofte var inne i skyer under sine ferder og derfor manglet oversikt over hvor han var eller hvilken retning han reiste.^[2] Dessuten, slepelinene hadde en tendens til å ryke, falle av, tvinne seg inn i hverandre eller sette seg fast i objekter på bakken, noe som førte til at den ofte lavtflyvende ballongen gjorde noen ganske farlige manøvre. Ingen moderne Andrée-forsker har uttrykt noen tro på slepeliner som en egnet teknikk for å styre en ballong.

Da Andrée planla sin ekspedisjon i 1896 hadde han mange frivillige å velge mellom. Han plukket ut en erfaren spesialist i arktisk meteorolog, Nils Gustaf Ekholm (1848–1923), hans tidligere sjef under de geofysiske ekspedisjonene til Svalbard i 1882 og 1883, og Nils Strindberg; en briljant student som forsket på fysikk og kjemi. Det viktigste vitenskapelige formålet for ekspedisjonen var å kartlegge området ved hjelp av luftfotografi og Strindberg var både en hengiven amatørfotografi og en dyktig konstruktør av avanserte kameraer.^[3] Dette var tre menn med mange nyttige vitenskapelige og tekniske evner, men de manglet fysikken og treningen som var nødvendig for å overleve under ekstreme arktiske forhold. Alle tre var typiske innendørsmennesker og bare en av dem, Strindberg, var ung. Andrée forventet en rolig og bedagelig ballongferd og anså derfor styrke og overlevelsesevner som mindre viktig.

Nåtidige forfattere er enige om at Andrées plan var urealistisk. Han stolte på at vindene skulle blåse i den retningen han ønsket å reise, på at han kunne finjustere ballongens retning med slepelinene, på at ballongen var tett nok til at den kunne holde seg flyvende i mer enn tredve dager og at is og sne ikke kom til tynge ballongen ned.^[4] Under forsøket i 1896 viste vinden seg lite samarbeidsvillig i og med at den blåste kontinuerlig fra nord, inntil ekspedisjonen måtte pakke sammen, slippe hydrogenet ut av ballongen og dra hjem. Det er nå kjent at nordlige vinder må forventes på Danskøya men på slutten av det 19. århundret var dette ikke kjent. Informasjon om arktiske vinder og nedbør fantes bare som akademiske hypoteser. Selv Ekholm, en forsker på arktisk klima, hadde ingen innsigelser til Andrées teorier om hvor vinden kunne bringe dem. Observasjonsdata fantes rett og slett ikke.

På den andre siden, var Ekholm kritisk til Andrées teorier om ballongens tetthet. Ekholm sjekket grundig gasstapet sommeren 1896 og dette overbeviste ham om at ballongen lekket for mye til at den kunne nå Nordpolen eller Russland og Canada for den saks skyld. Den verste lekkasjen kom fra de omtrent åtte millionene med nålsøm som holdt de ulike delene av ballongen sammen. Lekkasjen kunne ikke stoppes med pålimte slikestoff eller spesiallaget ferniss.^[5] Balongen mistet 68 kg løftekraft hver dag og sett i forhold den tunge lasten den skulle ha ville ballongen være i stand til å være i luften 17 dager på det meste, ikke 30. Da det var på tide å dra hjem til Sverige advarte Ekholm Andrée og sa at han ikke kom til å være med neste sommer på et nytt forsøk hvis ikke en sterkere, bedre forseglet ballong ble kjøpt.

Andrée avviste Ekholms kritikk med en vederheftighet som grenset til selvbedrag. På båtferden tilbake fra Svalbard oppdaget Ekholm gjennom samtaler med sjefsingeniøren for hydrogenmaskineriet en forklaring på anomalier han hadde erfart under sine forsøk. Det viste seg at Andrée hadde fra tid til annen i all hemmelighet gitt ordre om at ekstra gass skulle fylles i ballongen. En forklaring på denne nærmest selv-destruktive oppførselen er ikke lett å finne. I Sundmans semidokumentare Ingeniør Andrées luftferd (1967) spekuleres det i at Andrée på denne tiden kan ha blitt en fange av sin egne suksessfylte investeringskampanje. Sponsorer og medier fulgte hver detalj av det som foregikk og krevde resultater. Andrée, Strindberg og Ekholm hadde blitt fulgt av jublende menneskemasser i Stockholm og Göteborg da de drog og nå ble alle forventninger gjort til skamme i og med at vindene ikke blåste riktig vei. Særlig tydelig blir dette i og med at Nansen kommer hjem med Fram samtidig som Andrée vender hjem uten engang å ha kunnet starte. Andrée, sier Sundman, kunne ikke på dette punktet tillate at pressen fikk vite at han hadde tatt feil om vindenes retning, men også gjort feil vurderinger av ballongen og derfor burde ha bestilt en ny.^[6]

Etter at forsøket i 1896 ble avblåst svant noe av interessen for å bli med i et annet forsøk. Det var imidlertid fortsatt kandidater og Andrée plukket ut den 27 år gamle ingeniøren Knut Frænkel for å erstatte Ekholm. Frænkel var sivilingeniør fra det nordlige Sverige, en atlet som var glad i lange fjellturer. Han ble med for å ta over Ekholms rolle som meteorologisk observatør og utførte denne oppgaven effektivt til tross for at han manglet Ekholms teoretiske og vitenskapelig kunnskap. Hans meteorologiske journal har gjort at det er mulig å rekonstruere de tre menns bevegelser de siste månedene av deres ferd meget nøyaktig.

Den opprinnelige ekspedisjonens fotograf Nils Strindberg fortsatte som medlem. Andrée skaffet også en reserve til ekspedisjonen, løytnant Vilhelm Swedenborg. Swedenborg var en etterkommer av Emanuel Swedenborg og hans etternavn gav derfor glans til ekspedisjonen. Kanskje enda viktigere var det at han var gift med datteren til Adolf Erik Nordenskiöld, Anna.

Den 11. juli 1897 blåste vinden rett mot nord og Andrée startet ferden sammen med Frænkel og Strindberg. Andrées idé var at tre slepeliner strukket fra ballongens gondol skulle bremse ballongens hastighet slik at den ikke lenger reiste med vindens hastighet. Når linene bremset farten, skulle ballongen i teorien kunne styres ved hjelp av seil montert over gondolen.

Straks etter starten oppstod det problemer da slepelinene (som var delt på midten med skrueforbindelser av messing) skrudde seg løs. Besetningen skjøtet da sammen de gjenværende linene og forsøkte å bruke en styreline. Imidlertid hadde besetningen ved start fått panikk da ballongen ble presset ned mot havoverflaten og derfor kastet altfor mye ballast. I praksis var Ørnen da ustyrbar. I tillegg kom at fuktighet frøs til is på ballongen og tynget den svært mye. Etter to dagers ferd strandet ekspedisjonen på isen. De hadde da nådd 82° 56´ N.

I tre måneder slet Andrée og hans to besetningsmedlemmer seg til fots over isen, først mot Franz Josef land, senere mot Svalbard. Ferden deres gikk sakte og tæret voldsomt på dem fysisk. Dette skyldtes i stor grad dårlig planlegging og mangelfull utrustning. De brukte bomullsskjorter og kneppbare jakker, ikke anorakker. De hadde ikke ski. Sledene hadde ikke skjeker og mennenes trekkanordninger var utformet slik at mesteparten av kraften måtte komme fra skuldrene, ikke hoftene som ville vært det logiske. De hadde heller ikke staver for å kunne øke trekkraften. Sledene var dessuten alt for tungt lastet. Skytevåpnene deres var gammeldagse. De fikk nok skutt bjørn og sel, men det var farlig å skyte isbjørn med slike tungladde våpen. De hadde heller ikke med seg noen form for fiskeutstyr. I september 1897 hadde de trukket sledene så langt syd at de fikk øye på Kvitøya. På et isflak der brukte de tre uker på å bygge et ishus slik at de kunne overvintre. Huset fikk navnet «Hemmet» og hadde tykke murer og flere rom blant annet for kjøttlagring. Imidlertid brakk isflaket de befant seg på i starten av oktober og de tre hadde ikke annet valg enn å ta seg inn på Kvitøya. Nils Strindberg har antagelig dødd først siden han er den eneste som er gravlagt. De to andre døde inne i teltet der de ble funnet 33 år senere. Det er antatt at de døde av trikininfeksjon fra isbjørnkjøtt, blyforgiftning eller utmattelse og væsketap.

Skjelettene etter ekspedisjonsmedlemmene samt deres verktøy og dagbøker ble funnet i 1930 på Kvitøya. Da ble historien kjent i all sin detaljrikdom etter at den norske fangstskuta «Bratvaag» i 1930 fant restene av ekspedisjonen på Kvitøya nordøst for Svalbard.^[7] Andrée, Strindberg og Frænkel hadde etterlatt seg dagbøker, notat og bilder. Disse gav et enestående innsyn i overlevningskampen til de tre.

Da restene av Andrée-ekspedisjonen ble funnet i 1930, ble de døde fraktet til Sverige. Det tidligere reservemedlemmet i ekspedisjonen, en aldrende oberstløytnant Vilhelm Swedenborg (Han ble pensjonert i 1921), var en av æresvaktene da likene ble tatt imot i Sverige, en fremvisning av heraldisk sorg landet ikke skulle se maken til før Palme-drapet nesten 60 år senere.

Likene ble brakt til Sverige av skipet Svensksund, som 33 år tidligere hadde fraktet de tre til Svalbard før ferdens start. Skjærgården ved Stockholm var full av motorbåter da Svensksund la til søndag 5. oktober 1930. Kong Gustav hilste de tre med følgende ord:

«I det svenske folks navn hilser jeg de jordiske levninger av de polarfarere som for mer enn 33 år siden forlot fosterjorden for å søke svar på vanskelige gåter.»

Kistene ble så plassert på tre sorte likvogner og ført gjennom en by i gråvær og duskregn der mer enn 100 000 mennesker hadde møtt frem. Klokken 15.00 nådde ekvipasjen Storkyrkan, der kongelige fra Sverige, Norge og Danmark samt representanter for diplomati, regjering og vitenskapelige institusjoner var forsamlet.

Erkebiskop Nathan Söderblom holdt prekenen og startet med ordene:

«Velkommen hjem! Velkommen Andrée, velkommen Strindberg, vekommen Frænkel! Det har vart lenge, og det vi nå mottar er bare rester av ypperlig herdede redskaper for en ubetvingelig vilje og målbevisst dåd.»

Etter bisettelsen var det en minnehøytidelighet i Blå hallen der det blant annet ble holdt foredrag om ekspedisjonen.^[8]

Likene ble kremert og asken satt ned ved gravmonumentet på Norra Begravningsplatsen. Monumentet over de tre er laget av Nils Strindbergs bror, Tore Strindberg. Nær urnen med Strindbergs aske ble det i 1949 satt ned et skrin som inneholder hjertet til Anna Charlier, Nils Strindbergs forlovede. Dette skjedde etter Anna Charliers uttrykkelige ønske.

På den tiden ekspedisjonen drog avgårde var prosjektet sett på med nasjonal stolthet og drømmer om at Sverige skulle innta en ledende plass innen den vitenskapelige utforskningen av Arktis. Andrée ble i alminnelighet omtalt som «ingenjör Andrée», noe som speilte tidens tanker om ingeniøren som en representant for sosial forbedring gjennom vitenskapelige fremskritt. De tre reisende ble hyllet da de drog og ble sørget over av nasjonene da de forsvant. Da de ble funnet ble de hyllet for det heltemot deres to måneder lange kamper for å nå bebodde områder viste. De ble sett på som uselviske ofre på vitenskapens og fremskrittets alter. Den svenske historikeren Sverker Sörlin skriver om kropparnas ferd hjem at det må ha vært et de mest høytidelige og storslagne uttrykk for nasjonal sorg som noensinne har forekommet i Sverige og nevner som en parallell landesorgen over Estonia-ulykken i 1994.

I mer moderne tid har Andrées heroiske motiv blitt stilt spørsmål ved. Først ut var Per Olof Sundmans bestselgende halvdokumentariske roman fra 1967, Ingenjör Andrées luftfärd, der Andrée skildres som et offer for krav fra mediene og fra det svenska vitenskapelige og politiske etablissement, og som en mann drevet av sin redsel snarere enn sitt mot. Sundmans skildring av dramaets personer, den svenska nasjonalismens blinde flekker og pressens rolle ble spredt videre gjennom Jan Troells Oscarsnominerte film med samme navn, Ingenjör Andrées luftfärd basert på Sundmans roman.

Nils Strindbergs rolle i ekspedisjonen har etter hvert blitt omvurdert når det gjelder den tapperhet den fysisk utrente og dårlig forberedte studenten fortsatte å fotografere med, under det som må ha vært en mer eller mindre permanent tilstand av nær kollaps av utmattelse og kulde.

Selv den kunstneriske kvaliteten i hans bilder har blitt sett på.^[9] Av 240 negativer som ble funnet på Kvitøya i beholdere der vannet hadde lekket inn kunne 93 reddes av John Hertzberg på Strindbergs egen arbeidsplass, Kungliga Tekniska Högskolan i Stockholm. I sin artikkel Recovering the visual history of the Andrée expedition: A case study in photographic research fra 2004 beklaget Tyrone Martinsson det tradisjonelle fokus som tidligere forskere hadde hatt på de skriftlige kildene, dagbøkene, og pekte på negativene som viktige primærkilder med historisk verdi.^[10]

Beklagelig nok ble negativene skadet under sin oppbevaring på KTH. Dette er bilder som er unike i verdenssammenheng, både gjennom sin unike dokumentasjon, men også for John Hertzbergs innsats ved redningen. Bildene er internasjonalt kjent. (Blant annet inspirerte de til redning av negativene Jochen Hemmleb fant i 1999 på Mount Everest og som skrev seg fra George Mallorys ekspedisjon der på 1920-tallet. Dessverre for Hemmleb, som hadde håpet at han kunne finne bevis for at Mallory hadde nådd toppen alt i 1924, ble ikke Mallorys Kodak funnet.) Strindbergs bilder inneholder trolig informasjon som Herzberg ikke kunne ha utvunnet i 1930, men som moderne scanningsteknikker hadde kunnet gi oss i dag om negativene hadde blitt bedre lagret.

1982 kom filmen om denne ferden, regissert av Jan Troell. Svensk tittel Ingenjör Andrées luftfärd basert på Per Olof Sundmans bok om ekspedisjonen, med Max von Sydow i hovedrollen som Andrée.

I Andrées hjemby Gränna finnes det et museum tilegnet byens store sønn, «Andréemuseet».

• Med örnen mot polen, Andrees polarexpedition 1897 / Utgiven på grundval av Salomon August Andrees, Nils Strindbergs och Knut Frænkels sommaren 1930 på Vitøn funna anteckningar av Svenska Sællskapet før Antropologi och Geografi, Svensk utgave Uddevalla: 1978. Gitt ut på norsk av Gyldendal i 1930.
• Ingen fruktan, intet hopp : ett collage kring S.A. Andrée, hans följeslagare och hans polarexpedition, av Per Olof Sundman. Stockholm : Bonniers, 1968.
• Ingeniør Andrées luftferd, en dokumentarisk roman av Per Olof Sundman (1967), Oslo 2007 ISBN 9788205376595
• Den svenske ikaros. Berättelserna om Andrée. av Per Rydén, Carssons Bokförlag, 2003.

• Ekspedisjonen danner et viktig bakteppe i romanen Anna's Book av George MacBeth.
• Den spiller en rolle i romanen «Strindbergs stjerne» av Jan Wallentin.

• Andrée, S. A., Nils Strindberg, and Knut Frænkel (1930). Med Örnen mot polen: Andrées polarexpedition år 1897. Stockholm: Bonnier, 1930. The London edition of the English translation, by Edward Adams-Ray, is The Andrée diaries being the diaries and records of S. A. Andrée, Nils Strindberg and Knut Fraenkel written during their balloon expedition to the North Pole in 1897 and discovered on White Island in 1930, together with a complete record of the expedition and discovery; with 103 illustr. and 6 maps, plans and diagrams (1931); while the New York edition of the same translation is Andrée's Story: The Complete Record of His Polar Flight, 1897, Blue Ribbon Books, 1932.
• Kjellström, Rolf (1999). «Andrée-expeditionen och dess undergång: tolkning nu och då», i The Centennial of S.A. Andrée's North Pole Expedition: Proceedings of a Conference on S.A. Andrée and the Agenda for Social Science research of the Polar Regions, ed. Urban Wråkberg. Stockholm: Center for History of Science, Royal Swedish Academy of Sciences.
• Lundström, Sven (1997). «Vår position är ej synnerligen god…» Andréexpeditionen i svart och vitt. Borås: Carlssons förlag. Lundström er kurator ved Andreexpedition Polarcenter i Gränna, Sweden.
• Martinsson, Tyrone (2004). «Recovering the visual history of the Andrée expedition: A case study in photographic research». I Research Issues in Art Design and Media, ISSN 1474–2365, issue 6. Kontrollert 27. februar 2006. Denne er basert på Martinssons doktorgrad fra 2006.
• «The Mystery of Andree» Arkivert 4. oktober 2020 hos Wayback Machine., et omfattende arkiv av amerikanske nyhetsartikler 1896-99; fra rapporter om forberedelsene og avgangen til gjetninger og rykter om oppdagernes skjebne. Kontrollert 5. mars 2006.
• Personne, Mark (2000). «Andrée-expeditionens män dog troligen av botulism». Läkartidningen, vol. 97, issue 12,1427–1432. Accessed on March 13, 2006.
• Sörlin, Sverker (1999). «The burial of an era: the home-coming of Andrée as a national event», i The Centennial of S.A. Andrée's North Pole Expedition: Proceedings of a Conference on S.A. Andrée and the Agenda for Social Science Research of the Polar Regions, ed. Urban Wråkberg. Stockholm: Center for History of Science, Royal Swedish Academy of Sciences.
• Sundman, Per Olov (1967). Ingenjör Andrées luftfärd. Stockholm: Norstedt. Oversatt til engelsk i 1970 av Mary Sandbach as The Flight of the Eagle, London: Secker and Warburg. Filmen Ingeniør Andrées luftferd regissert av Jan Troell fra 1982 er basert på denne romanen.
• Tryde, Ernst Adam (1952). De döda på Vitön: sanningen om Andrée. Stockholm: Bonnier.
• The Balloonist av MacDonald Harris, New York, Farrar, Straus, & Giroux, 1976, er en roman om en ballongferd. Den har flere likheter med Andrée-ekspedisjonen og er antagelig inspirert av den. ISBN 0374108749 ISBN 0380017393.

• (sv) Andréexpeditionen, Grenna Museet
• (en) Kvitøya - Andrée Expedition
• (pl) Andrzej M. Kobos «Orłem» do bieguna, høykvalitetsfotoer fra ekspedisjonen.
• Privat blogg om Andrées ekspedisjon: «Andréebloggen»
• Andréexpeditionen Polar Centre, Grenna, Sverige.
• «Andrées färder», Svenska ballongfederationen.
• Grenna Museum Andrée biography.