[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Charlton Heston

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Charlton Heston
FødtMiguel Angel
4. okt. 1923[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Evanston[5]
Død5. apr. 2008[1][2][4][6]Rediger på Wikidata (84 år)
Beverly Hills
BeskjeftigelseFjernsynsskuespiller, filmskuespiller, filmregissør, stemmeskuespiller, selvbiograf, teaterskuespiller, fagforeningsperson, skuespiller, manusforfatter, politisk aktivist, sosialaktivist, aktivist, militært personell, regissør, skribent, offiser Rediger på Wikidata
Embete
  • President of SAG (1965–1971) Rediger på Wikidata
Utdannet vedNorthwestern University
Northwestern University School of Communication
EktefelleLydia Clarke (1944–2008) (avslutningsårsak: personens død)
FarRussel Whitford Carter[7]
MorLila Charlton[7]
BarnFraser Clarke Heston
PartiDet republikanske parti (1972–)
Det demokratiske parti (–1972)
NasjonalitetUSA
GravlagtCalifornia
Utmerkelser
9 oppføringer
Presidentens frihetsmedalje
Jean Hersholt Humanitarian Award (1978) (tema for: 50th Academy Awards)[8]
Oscar for beste mannlige hovedrolle (1960) (for verk: Ben-Hur, tema for: Den 32. Oscar-utdelingen)[9]
Theatre World Award (1950)[10]
Screen Actors Guild Life Achievement Award
Kennedy Center Honors
Cecil B. DeMille Award (1966)
Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres (1997)[11]
Stjerne på Hollywood Walk of Fame
Aktive år1950–2003
Kjente rollerMarcus Antonius, Josef Mengele
IMDbIMDb
Charlton Heston på Commons

Charlton Heston (født John Charles Carter; 1923–2008) var en amerikansk filmskuespiller kjent for sine episke helteroller, som for eksempel Ben-Hur, Moses, Michelangelo, El Cid og andre fra storfilmer fra 1950- og 1960-årene. Noen av de mest kjente rollene hadde bibelsk bakgrunn eller kristen inspirasjon. Han hadde imidlertid et langt bredere spektrum innenfor sitt talent og sin mangeårige og omfattende skuespillervirksomhet, og prøvde seg også som regissør.

Navnet Charlton Heston er en sammensetning av morens pikenavn og stefarens etternavn.[trenger referanse]

Han var sterkt politisk engasjert, og engasjerte seg også for borgerrettigheter og mot abort. I amerikansk politikk var han lenge en sterk støtte av Det demokratiske parti, men ble senere engasjert på Republikanernes side. Han var også i noen år leder for National Rifle Association.

Bakgrunn, utdannelse, tidlig karriere

[rediger | rediger kilde]

John Charles Carter var sønn av Lilla Charlton og Russel Whitford Carter. han var ti år da foreldrene skilt, og snart etter giftet moren seg på nytt med Chester Heston, hvorpå gutten fikk nytt etternavn. Den nye familien flyttet til det velbergede Wilmette i Illinois, en forstad nord for Chicago, der den unge Heston studerte ved New Trier High School i Winnetka i Illinois. Hans dyktige innsats i skolens dramaproduksjoner førte til et studiestipend for Northwestern University i fødebyen Evanston.

I 1944 ble Heston innrullert i US Army Air Force. Han tjenestegjorde i tre år som en B-25-radiooperatør/skytter stasjonert på Aleutene i Alaska med Eleventh Air Force og avsluttet sin militære karriere som stabssersjant.

I 1944, mens han fortsatt tjenestegjorde i det militære, giftet han seg med en annen dramastudent fra Northwestern University, Lydia Marie Clarke. De fikk med årene en sønn og adopterte en datter.

Etter krigen levde de i Hell's Kitchen på Manhattan i New York, der de begge arbeidet som modeller. For å prøve å komme inn i teaterverdenen, begynte de i 1947 å drive et teater i Asheville i Nord-Carolina. I 1948 dro de tilbake til New York, der Heston var tilbudt en birolle i Broadway-stykket Antonius and Cleopatra med Katharine Cornell i den kvinnelige hovedrollen. Han fikk gode anmeldelser og gjorde det også bra innenfor fjernsynet, der han spilte en rekke roller i CBS' Studio One-serie.

De teaterroller som Heston spilte hyppigst, var tittelrollen i Shakespeares Macbeth, Sir Thomas More i A Man For All Seasons, Markus Antonius i Julius Caesar og i Antonius og Cleopatra. Han oppgav Mister Roberts som en av sine favorittroller og forsøkte forgjeves å sette opp igjen stykket tidlig på 1990-tallet.

Som skuespiller

[rediger | rediger kilde]

Hans første opptreden i en film var Peer Gynt (1941), som bygget på Henrik Ibsens drama. Det var mens han fortsatt gikk på high school. det dreide seg da om en stumfilm, en 16 mm amatørfilm. Flere år etter var han med i samme gruppe da den produserte Julius Caesar, der Heston spilte Marcus Antonius.

I 1950 fikk Heston bra kritikk for sin første egentlige filmrolle i Dark City. Hans gjennombrudd kom i 1952 med hans rolle som sirkusdirektør i Cecil B. DeMilles Oscar-premierte The Greatest Show on Earth.

Heston deltok siden i en rekke lavbudsjettproduksjoner, som The Savage, Ruby Gentry, The President's Lady, Pony Express (som Buffalo Bill Cody), Arrowhead, Bad for Each Other, The Naked Jungle, Secret of the Incas, The Far Horizons (som Clark, filmen var om Lewis' og Clarks reise), The Private War of Major Benson og Lucy Gallant.

Deretter fikk han rollen som Moses i The Ten Commandments. Hans nyfødte sønn fikk rollen som spedbarnet Moses. Det fulgte hovedroller i flere episke storfilmer som Ben-Hur (bibelsk inspirert), El Cid (inspirert av spansk historie), 55 Days at Peking (om bokseropprøret i Kina), The Agony and the Ecstasy (som Michelangelo) og Khartoum (fra britisk kolonitid i Afrika).

I 1959 vant han en Oscar for sin hovedrolle i Ben-Hur, en film som i alt fikk elleve Oscar-utmerkelser det året, like mange som de senere Titanic (1997) og The Lord of the Rings: The Return of the King (2003).

Foruten sine mange roller i episke storfilmer spilte også Heston hovedroller i et antall science fiction-filmer og katastrofefilmer, hvorav noen, som Planet of the Apes, Soylent Green og Earthquake, var store kassasuksesser og siden er blitt kultklassikere.

Heston måtte til tider kjempe for sine kunstneriske valg. I 1958 fikk han filmselskapet Universal Pictures til å akseptere Orson Welles som instruktør av filmen Badge of Evil, der Heston spilte hovedrollen. I 1965 kjempet han for instruktøren Sam Peckinpah, da filmselskapet blandet seg i hans regi av filmen Major Dundee.

Fra 1966 til 1971 var Heston president for det amerikanske skuespillerforbund, Screen Actors Guild. Senere var han også president for American Film Institute.

I 1971 gjorde Heston sin regidebut med Anthony and Cleopatra, en filmatisering av William Shakespeares stykke Antonius og Cleopatra som han hadde medvirket i under sin tidlige teaterkarriere.

Fra 1973 spilte Heston også flere biroller. Det begynte med at han spilte kardinal Richelieu i The Three Musketeers. Han spilte også i en såpeserie, The Colbys, fra 1985 til 1987. Det ble hans eneste hovedrolle i en TV-serie. Heston hadde også en markant stemme som gjorde ham populær i fortellerfunksjoner. En slik hørebokserie av Giants of Philosophy, innspilt i 1990.

Han vendte tilbake til teateret i 1985 i Herman Wouks The Caine Mutiny på Queen's Theatre i London. Det ble hans britiske teaterdebut. I 1988 iscenesatte han en kinesisk versjon av Wouks roman på Beijings Folketeater.

Med sin sønn Fraser spilte han i og produserte et antall filmer for kabel-tv, blant annet en nyversjon av A Man for All Seasons om den engelske kansleren og humanisten Thomas More fra den engelske reformasjonstiden. Heston fikk i 1992 gode anmeldelser for sin serie på den amerikanske kabelfjernsynskanalen A&E, «Charlton Heston Presents The Bible», som også solgte godt på video og DVD.

I 2001 hadde han en cameo-opptreden i Tim Burtons gjeninnspilling av Planet of the Apes. Heston hadde spilt hovedrollen i den originale versjonen fra 1968. I den nye filmen spilte han en gammel døende ape som lanserer bruken av våpen for sine artsfeller ved å gi et gevær til en av planetens innbyggere – kanskje en kommentar til Hestons engasjement i National Rifle Association.[trenger referanse]

Som aktivist

[rediger | rediger kilde]
Fra March on Washington for Jobs and Freedom (1963), fra venstre Sidney Poitier, Harry Belafonte, Charlton Heston.

I yngre alder var Heston demokrat og støttet demokratenes presidentkandidater Adlai Stevenson i 1956 og John F. Kennedy i 1960. Han ble etterhvert borgerrettighetsforkjemper, der han hjalp svarte skuespillere i Hollywood og medvirket i streiker mot lokaler som ikke ville ha svarte besøkende. Han marsjerte sammen med Martin Luther King jr. i hans protestmarsj i Washington, DC i 1963. Han tok stadig til orde mot rasisme. I senere taler fremholdt Heston at han hadde kjempet for borgerrettighetene «lenge før Hollywood fant det fasjonabelt».

Etter drapet på dr. King gikk Heston inn for strengere våpenlover. Dette var utsagn som han senere skulle konfronteres med da han begynte å bekjempe slike innstramninger. I 1968 ble Heston spurt av noen demokrater om å stille som kandidat til delstatssenatet i California, men han avslo fordi han ville fortsette skuespillerkarrieren.

Charlton Heston med president Ronald Reagan.

På 1980-tallet begynte han å forfekte mer konservative og libertarianske standpunkter, til han i 1987 brøt med demokratene og lot seg registrere som republikaner.[12] Han hadde da brutt med sine tidligere standpunkter om våpenkontroll, og sluttet seg til de militante i abortspørsmålet. Han arbeidet aktivt for valgkampanjene for de republikanske presidentkandidatene Ronald Reagan, George H.W. Bush og George W. Bush.

I selvbiografien In the Arena, beskrev Heston hvor viktig han mente at ytringsfriheten var, og at han hadde vært en sterk motstander av mccarthyismen og raseskille, som han anså som noe som bare kunne gagne kommunismen. Han var også motstander av Vietnamkrigen og mente at Richard Nixon var en katastrofe for USA.[13]

Han ble valgt til president for National Rifle Association (NRA) og fikk etter sin periode fra 1998 til 2003 livsvarig æresmedlemskap. Han var iherdig i sitt forsvar av våpenfrihet og langet ut mot daværende president Bill Clinton under Lewinsky-affæren: «America doesn't trust you with our 21-year-old daughters, and we sure, Lord, don't trust you with our guns.» Som NRA-ordfører er han likevel kanskje mest kjent for å ha løftet et antikvarisk gevær over sitt hode under NRA-kongressen i år 2000 mens han uttalte at den demokratiske visepresidenten Al Gore, som da drev presidentvalgkamp for å overta etter avtroppende president Clinton, bare kunne frata ham hans konstitusjonelle rettigheter til å bære våpen ved å vriste dem ut av hans kalde døde hender («You can have my gun when you can pry it loose from my cold, dead hands.»). Om sitt tidligere engasjement for strengere våpenlover sa han bare knapt: «Jeg ble villedet.»

I en tale til studenter ved Harvard Law School med tittelen Winning the Cultural War uttrykte Heston sin forakt for political correctness, og sa at «hvis amerikanere hadde trodd på politisk korrekthet, ville vi fremdeles vært kong Georges gutter – undersåtter av den britiske krone», og at «politisk korrekthet er veloppdragent tyranni» (Political correctness is tyranny with manners).

Som abortmotstander medvirket Heston i innledningen til Bernard Nathansons dokumentar mot abort fra 1987, Eclipse of Reason (en fortsettelse av The Silent Scream fra 1985),[14] som fokuserte blant annet på senaborter (partial birth abortion). Nathanson var en tidligere abortlege og abortforkjemper som hadde spilt en vesentlig rolle i abortkampanjene før Roe v. Wade, men som radikalt endret standpunkt da han ble kjent med ultralydobservasjoner av fosteret.

Heston satt også i styret til Accuracy in Media (AIM), en konservativ gruppe som gransker massemedienes håndtering av forskjellige saker. I juli 2003 mottok han Presidentens frihetsmedalje, USAs høyeste sivile utmerkelse, fra president George W. Bush i Det hvite hus. Han har en stjerne på Hollywood Walk of Fame.

Heston kunngjorde i august 2002 at han led av Alzheimers sykdom, og trakk seg etter dette gradvis tilbake fra offentligheten. Da hadde han allerede året før blitt oppsøkt og intervjuet av Michael Moore i et innslag i dokumentarfilmen Bowling for Columbine. Moore kritiserte Heston[15] for at NRA under Hestons ledelse hadde lagt ett av sine møter til Denver i 1999, ikke langt fra Littleton, hvor Columbine High-massakren fant sted like før, da to skoleelever skjøt en rekke av sine skolekamerater. Denne skoleskytingen utløste en ny debatt om og omfattende kritikk av USAs våpenlovgivning. Heston avbrøt og trakk seg tilbake under selve intervjuet; Moore ble senere kritisert for å ha brukt innslaget i filmen, som så ut som et bakholdsangrep på en svekket mann. Intervjuet var imidlertid forhåndsavtalt, og Heston var vitterlig president for NRA.[16] I mars 2005 rapporterte flere aviser at Heston var så dårlig at han hadde vanskelig for å komme seg ut av sengen.

Filmografi

[rediger | rediger kilde]
  • Genghis Khan (2005)
  • Papà Rua Alguem 5555 (2003)
  • The Order (2001)
  • Planet of the Apes (2001)
  • Town & Country (2001)
  • Camino de Santiago (1999) (TV)
  • Any Given Sunday (1999)
  • Gideon (1999)
  • Hamlet (1996)
  • Alaska (1996)
  • In the Mouth of Madness (1995)
  • The Avenging Angel (1995) (TV)
  • Tombstone (1993)
  • Wayne's World 2 (1993)
  • Symphony for the Spire (1992)
  • Crash Landing: The Rescue of Flight 232 (1992) (TV)
  • The Crucifer of Blood (1991) (TV)
  • The Little Kidnappers (1990) (TV)
  • Solar Crisis (1990)
  • Treasure Island (1990) (TV)
  • Call from Space (1989)
  • Original Sin (1989) (TV)
  • A Man for All Seasons (1988) (TV)
  • Proud Men (1987) (TV)
  • The Colbys (1985) (TV)
  • Dynastiet (1985) (TV)
  • Nairobi Affair (1984) (TV)
  • Chiefs (1983) (TV-film)
  • Mother Lode (1982) (Gold)
  • The Way They Were (1981) (TV)
  • Mumiens hemmelighet (1980)
  • The Mountain Men (1980)
  • Gray Lady Down (1978)
  • Crossed Swords (1978)
  • Two Minute Warning (1976)
  • Slaget om Midway (Midway) (1976)
  • The Last Hard Men (1976)
  • The Fun of Your Life (1975)
  • The Four Musketeers (1974)
  • Earthquake (1974)
  • Airport '75 (1974)
  • The Three Musketeers (1973)
  • Soylent Green (1973)
  • Når villdyret våkner (1972)
  • Skyjacked (1972)
  • The Special London Bridge Special (1972)
  • Antony and Cleopatra (1972)
  • Julius Caesar (1970)
  • The Hawaiians (1970)
  • Beneath the Planet of the Apes (1970)
  • Number One (1969)
  • Will Penny (1968)
  • Apeplaneten (1968)
  • Elizabeth the Queen (1968) (TV)
  • Counterpoint (1968)
  • What Is a Boy (1966) (TV)
  • Khartoum (1966)
  • The War Lord (1965)
  • The Agony and the Ecstasy (1965)
  • Major Dundee (1965)
  • Han skapte en verden (1965)
  • The Patriots (1963) (TV)
  • 55 Days at Peking (1963)
  • Diamond Head (1963)
  • The Pigeon That Took Rome (1962)
  • El Cid (1961)
  • Ben-Hur (1959)
  • The Wreck of the Mary Deare (1959)
  • The Buccaneer (1958)
  • The Big Country (1958)
  • Med alle midler (1958)
  • Three Violent People (1957)
  • De ti bud (1956)
  • Lucy Gallant (1955)
  • The Private War of Major Benson (1955)
  • The Far Horizons (1955)
  • Secret of the Incas (1954)
  • The Naked Jungle (1954)
  • Bad for Each Other (1953)
  • Arrowhead (1953)
  • Pony Express (1953)
  • The President's Lady (1953)
  • Ruby Gentry (1952)
  • The Savage (1952)
  • Verdens største show (1952)
  • Wuthering Heights (1950) (TV)
  • Dark City (1950)
  • Julius Caesar (1950)
  • Peer Gynt (1941)

Bøker

[rediger | rediger kilde]

Heston skrev flere bøker, inkludert selvbiografier og religiøse bøker:

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Charlton-Heston, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 26258[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Roglo, Roglo person ID p=john+charles;n=carter, oppført som John Charles Carter[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID carter[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ «Charlton Heston Academy Awards Acceptance Speech», besøkt 29. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.oscars.org[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.theatreworldawards.org[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.siv.archives-nationales.culture.gouv.fr, besøkt 19. april 2019[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Emilie Raymond: From my cold, dead hands, 2006
  13. ^ Yngve Kvistad: «Moses er død», Verdens Gang 7. april 2008
  14. ^ Omtale av Nathansons dokumentarer, Associated Press
  15. ^ Owen Gleiberman: «Hvordan Moore mistet sitt publikum», Variety 23. september 2018
  16. ^ Stanley McKie til Courier-Heralds redaktør

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Engelsk Wikiquote har en samling sitater relatert til:
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Charlton_Heston&oldid=24533491»