Ødegård

For etternavnet, se Ødegård (etternavn)

En ødegård er en beskrivelse som ble gitt til gårdsbruk som av ulike årsaker ble lagt øde (forlatt), i Norge først og fremst etter svartedauden i 1349–1350. I mange tilfeller ble ødegårdsbeskrivelen heftende ved gårdsnavnet for ettertiden, da gårdene etter hvert ble tatt i bruk igjen. Dette kunne komme til uttrykk i navn som Øde-Raa og Øde-Rud eller Kroksund-Ødegaarden og Hole-Ødegaarden, Hval øde og Holtan øde, Langødegaarden eller rett og slett Ødegaarden. En annen variant er Øygard(en).

Ødegård anvendes som begrep også i Danmark, hvor københavnere fra 50-tallet og oppetter lette etter forlatte og øde beliggende torp i Sverige, som de kunne kjøpe eller leie og bruke til sommerhus.^[1]

Etter pestepidemiene på 1300-tallet, ble befolkningen i Norge redusert med ca. 60%. På grunn av den reduserte folkemengden forlot folk de dårligste og mest avsidesliggende gårdene, og tok i bruk de bedre og mer sentrale gårdene. På 1500-tallet begynte befolkningen å øke igjen, og i løpet av 150 år ble folketallet tredoblet. For å kunne fø og huse stadig flere folk, ble ødegårdene tatt i bruk igjen. Det ble konflikter om eiendomsretten til ødegårdene; hvem eide dem egentlig, etter at de hadde stått forlatte i 200 år? Godseierne hevdet ødegårdene i deres område tilhørte dem. Den jorden som ikke hadde noen eier, tilfalt kongen. De som ryddet gamle ødegårder ble altså leilendinger.^[2] Det var rikelig med jord frem til slutten av 1600-tallet. Da begynte kampen om ressursene igjen, og skapte grunnlaget for en ny underklasse; husmennene.^[3]

Ødegårder var gårdsbruk som ble fritatt for skatt i en overgangsperiode etter at gårdsdriften ble gjenopptatt.^[2] Deretter fikk gården en særlig lav skattesats.

• Fullgård
• Halvgård
• Matrikkel
• Matrikkelskyld

• Ødegård, artikkel hos Store norske leksikon
• Ødegårdene, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Bondesamfunnet i vekst, artikkel hos Norgeshistorie.no