Śubhakarasiṃha

Śubhakarasiṃha (637–735 e.Kr.) (tradisjonell kinesisk: 善無畏, pinyin: Shànwúwèi, japansk: Zenmui, koreansk: 선무외, romaja: Seonmuoe, vietnamesisk: Thiện Vô Uý) var en indisk vajrayāna-munk, som ankom Kinas hovedstad Chang'an i året 716 e.Kr. Med assistanse fra Yìxíng (一行, 683–727) foretok han oversettelsen av Mahavairocana Tantra i året 724 e.Kr.

Fire år senere ankom Vajrabodhi (670–741 e.Kr.) og hans elev Amoghavajra (705–775 e.Kr.) Kina og oversatte andre skrifter, og etablerte således en annen esoterisk tradisjon. Sammen med disse andre mestrene, var Śubhakarasiṃha ansvarlig for å bringe esoterisk buddhisme til høyden av dens popularitet i Kina.

Śubhakarasiṃha ble ifølge kinesiske nedtegnelser født 636.e.Kr. i kongedømmet Oḑra (dagens Odisha) som den eldste sønn av Buddhakara (佛手王, fóshǒu wáng).^[1] I Li Hua's shan-wu-wei-hsing-chuang sies det at hans familie hadde sin opprinnelse i Magadha.^[2] På grunn av uro i deres opprinnelige kongedømme, måtte de emigrere til Oḑra.^[3]

Moderne forskere har spekulert i om Śubhakarasiṃha kan ha vært forgjengeren til Bhauma-Kara dynastiet. De hadde emigrert fra Assam (kāmarūpa) til det nordlige Orissa, og regjerte Odisha mellom omkring 736 e.Kr. og det 10. århundre. Noen av de første kongene hadde navnet Śubhakara.^[3]

Området omkring Orissa var på denne tiden oppdelt i Uttara-Toșali, Dakșiņa-Toșali, Uttara og Koṅg-oḑa. Utkala og Uttara-Toșal dannet en del av Oḑra-viṣaya. Det er mulig at kinesiske biografer omtalte «kongedømmet Oḑra» fordi det var det eneste de kjente til i dette området.^[4] Stephen Hodge, som publiserte en oversettelse av Mahavairocana Tantra i 2005, har også påpekt at Śubhakarasiṃha var et klosternavn og ikke et personlig navn.^[5]

Śubhakarasiṃha var ment å etterfølge faren på tronen, men da han entret tronen i en alder av 13 år, organiserte hans misfornøyde brødre et væpnet opprør. Śubhakarasiṃha nedkjempet dem, men ble så forferdet over krigens elendighet at han overførte tronen til sin eldste bror, i stedet for å straffe ham. Selv ble Śubhakarasiṃha en buddhistisk munk.^[5]

Śubhakarasiṃha var velkjent for sine «overnaturlige evner»; han behandlet planter som om de var hans barn, og det fortelles at han hadde evner som «regnmaker». Han reiste og studerte mye i sin ungdom før han kom til universitetet i Nālandā. Der ble han elev av mesteren (ācārya) Dharmagupta (達摩笈多, Dámójíduō, d. 619), som var velbevandret i buddhistisk meditasjon og mantraer. Śubhakarasiṃha lærte mantraene, mudrāene, mandalaene og samādhiene knyttet til Mahavairocana Tantra av Dharmagupta.^[4] Han ble en omreisende lærer. Dharmagupta fortalte han at han burde reise lenger østover til Kina.^[6]

Da Śubhakarasiṃha ankom Kina, var han allerede 80 år gammel. Han reiste gjennom Kashmir, til Udyāna og via Tibet til Kina. Grunnen til at han valgte Tibet i stedet for Silkeveien, var fordi denne ruten var blokkert av arabiske militære aktiviteter. Han ankom hovedstaden Chang'an i året 716 e.Kr., hvor keiser Ruizong holdt en mottaksfest for han.^[7]

I året 717 e.Kr. begynte han å oversette tekster ved Xīmíng-tempelet (西明寺), men av politiske grunner ble antallet oversettelser begrenset. Taoister hadde nemlig mistet prestisje av det store antallet buddhistiske tekster som var blitt utbredt i Kina.^[7]

Chán-mesteren Yīxíng ble blant hans mest eminente disipler. Yīxíng tilhørte den nordlige skolen av Chán-buddhismen, men dette ble ikke ansett å være fundamentalt forskjellig fra den esoteriske læren til Śubhakarasiṃha.^[8] Rundt begynnelsen av det åttende århundre, var den nordlige skole kjent for sin esoteriske praksis med dhāraṇīer og mantraer.^[9]

Under Keiser Xuanzong av Tang-dynastiet oversatte han med assistanse fra Yīxíng flere verker knyttet til esoterisk buddhisme.^[6]

I år 724 e.Kr. reiste keiseren til Luoyang, og Śubhakarasiṃha bosatte seg i Dàfúxiān-tempelet og påbegynte oversettelsen av Mahavairocana Tantra. Han oversatte både teksten og dens appendiks (bokrull 7). Hans egne foredrag dannet grunnlaget for dàrì jīng shu i 20 bokruller, som er Kinas primære kommentar til teksten. Han oversatte også subāhu-paripŗcchā (蘇悉地羯羅供養法, Sūxīdìjiéluó gōngyǎng fǎ, T.894) og susiddhikārasūtraen (T.893), så vel som verker knyttet til tattva-saṃgraha.^[7]

Oversettelsene var basert på manuskripter som ble sendt til Kina omkring 30 år tidligere av den kinesiske munken Wuxing, som døde i India i 674 e.Kr.^[10] Sannsynligvis stammet manuskriptene fra tiden mellom 615 e.Kr. og 650 e.Kr. Disse manuskriptene hadde de funnet i Hua-yan tempelet i Chang’an.^[11]

Den 7. november 735 e.Kr. døde Śubhakarasiṃha i meditasjonsrommet og ble begravet i åsene omkring Lóngmén (龍門) under en sorg som nådde keiseren selv. Han hadde vært en munk over 80 år.^[7]

• Bibhuti Baruah (2000). Buddhist Sects and Sectarianism. Sarup & Sons. s. 170. ISBN 978-81-7625-152-5. 
• Faure, Bernard (1997). The Will to Orthodoxy: A Critical Genealogy of Northern Chan Buddhism. Stanford University Press, 1. desember 1997. ISBN 978-0804728669. 
• Giebel, Rolf (2006). The Vairocanābhisaṃbodhi Sutra (PDF). Numata Center for Buddhist Translation and Research, Berkeley, 2006. ISBN 978-1-886439-32-0. Arkivert fra originalen (PDF) 10. februar 2013. Besøkt 24. februar 2024. 
• Hodge, Stephen (2005). The Maha-Vairocana-Abhisambodhi Tantra: With Buddhaguhya's Commentary. Routledge, 9. desember 2005. ISBN 978-1-135-79654-9. 
• Klaus Pinte (2011). «Śubhakarasiṃha (637-735)». Esoteric Buddhism and the Tantras in East Asia. BRILL. ISBN 978-90-04-18491-6. 
• Sharf, Robert H. (2001). Coming to Terms With Chinese Buddhism: A Reading of the Treasure Store Treatise. University of Hawai'i Press, 15. desember 2001. ISBN 978-0824830281. 
• Richard K. Payne (2006). Tantric Buddhism in East Asia. Simon and Schuster. ISBN 978-0-86171-487-2.