Rettshjelper

Rettshjelpere er en yrkesgruppe som har tillatelse til å drive juridisk rådgivning og bistand gitt av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet i henhold til domstolloven § 218 2. ledd. Første ledd i samme paragraf gir personer med bevilling som advokat enerett på å yte rettshjelp; andre ledd inneholder unntak som gir visse andre grupper rett til å yte rettshjelp. Det viktigste unntaket er at personer med «juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap» har en generell rett til å yte rettshjelp; i tillegg kan statsautoriserte revisorer og registrerte revisorer gi visse former for skatterelatert rettshjelp, og personer med tilfredsstillende utdannelse innen spesielle rettsområder kan etter nærmere vurdering gis tillatelse til å yte rettshjelp på et avgrenset område.

Før 1992 gjaldt det i Norge et advokatmonopol. Det ble åpnet for at andre enn advokater kunne yte rettshjelp i 1992, slik at det etter 1992 i hovedsak er riktigere å snakke om et juristmonopol på ervervsmessig yting av rettshjelp; unntaket er den retten revisorer og andre kan få på avgrensede områder.

Med advokatloven av 2022 blir tittelen jurist beskyttet og tittelen rettshjelper faller bort. Samtidig fjernes det tidligere monopolet helt, slik at det blir lettere for andre jurister enn advokater å tilby rettslig bistand utenfor rettergang. Advokatlovutvalget så for seg fremvekst av en ny bransje med jurister som yter rettslig bistand, særlig utenfor rettergang, i konfliktrådene og med rettens tillatelse ved de lavere domstolene.

Personer med juridisk embetseksamen/master i rettsvitenskap, dvs. personer som har gjennomgått det norske profesjonsstudiet i rettsvitenskap, har en generell rett til å yte rettshjelp på alle områder og trenger bare å registrere virksomheten på tilfredsstillende måte. Karakteristisk for virksomheten er at den likner mye på advokaters virksomhet. Rettshjelperen, på lik linje som en advokat, bistår sin klient i enhver juridisk problemstilling, både forebyggende og ved konfliktsituasjoner, og søker på samme måte som en advokat et resultat som er til det beste for sin klient. Advokater bruker i gjennomsnitt mer enn to tredjedeler av tiden på juridisk rådgivning utenfor rettsvesenet, og rettshjelpere har de samme rettighetene som advokater når det gjelder denne typen virksomhet, og er i likhet med advokater underlagt taushetsplikt. Hovedforskjellen mellom advokat og rettshjelper er at rettshjelperen må ha tillatelse fra domstolen i den enkelte sak dersom rettshjelperen skal føre sak som prosessfullmektig for sin klient ved domstolene. Dette er det vanligvis uproblematisk å få. Forarbeidene til tvisteloven (NOU 2001: 32) fastslår at «advokater har ikke noe monopol på å opptre som prosessfullmektiger». For både advokater og rettshjelpere er det vanligvis et mål å løse juridiske problemer før de når domstolene, og begge yrkesgruppene bruker vanligvis kun en mindre del av tiden på å føre rettssaker i rettssystemet.

Innføringen av en generell rett for personer med profesjonsstudiet i rettsvitenskap til å yte rettshjelp innebærer økt konkurranse i et marked hvor advokater hadde monopol før lovendringen i 1992; det tidligere advokatmonopolet ble ofte kritisert for å være mer lukket enn f.eks. autorisasjonsordninger som gjelder for helsepersonell og ikke nødvendigvis merittbasert, og det var ikke uvanlig at personer som allerede hadde bevilling ansatte sine egne barn og dermed gav dem adgang til advokatprofesjonen. Rettshjelpere har tradisjonelt ligget noe lavere i pris, særlig sammenlignet med advokater ved de større og mer etablerte advokatfirmaene.

En rettshjelpers arbeidsoppgaver og rettigheter ved domstolene ligner mye på en solicitor i det britiske rettssystemet; i Norge har imidlertid advokater og rettshjelpere nøyaktig samme utdannelse, og det er derfor mindre forskjell på en norsk advokat og rettshjelper, enn det er på en barrister og solicitor i England. Det er heller ingen ting i veien for at en rettshjelper fører saker ved de høyere domstolene. Bevilling som solicitor i England og Wales gav adgang til å opptre som EØS-advokat i Norge så lenge Storbritannia var del av EØS-området.

Statsautoriserte revisorer og registrerte revisorer har en generell rett til å gi bistand med skattemeldinger, skatteklager og henvendelser til skattemyndighetene, et arbeid som ligger i skjæringsfeltet mellom det økonomi-/revisjonsfaglige og det juridiske.

Personer med tilfredsstillende utdannelse innen spesielle rettsområder kan etter nærmere vurdering fra Tilsynsrådet for advokatvirksomhet gis tillatelse til å yte rettshjelp på et avgrenset område de har kompetanse på. Denne muligheten er en unntaksbestemmelse etter forbilde av unntaket som gjelder for statsautoriserte revisorer og registrerte revisorer.

• Tilsynet for advokatvirksomhet
• Domstolslovens § 218 2. ledd.