Littorina (tog)

Denne artikkelen er under arbeid. Som leser bør du være forberedt på at den kan være uferdig, og at innholdet kan endre seg fra dag til dag. Som bidragsyter bør du være forberedt på redigeringskollisjoner; det kan være lurt å kopiere teksten din til en annen tekstbehandler før du lagrer. Diskuter gjerne artikkelens struktur og innhold på diskusjonssiden. Denne siden har ikke blitt redigert på 14 dager, så denne malen («arbeid pågår») kan nå fjernes. Klikk her, fjern malen og lagre. (Klikk alternativt her for å få hele artikkelteksten inn i redigeringsvinduet snarere enn bare første avsnitt.) Redigeringsforklaringen er ferdig utfylt, så du må endre den hvis du gjør noe annet enn å fjerne malen.

Littorina er en betegnelse fra Italia på lette bensin-, diesel og elektriskdrevet motorvogn bygd av Fiat i mellomkrigstiden og etter krigens slutt med sitt unike utseende med grill hentet fra konsernets bil- og lastekjøretøyindustrien, som et typisk karaktertrekk. Denne betegnelsen etter hvert omfattet også motorvogner bygd av andre fabrikker som Breda uansett om disse hadde grill eller ikke, for regionaltrafikk og lokaltrafikk. Den nye motorvogntypen revolusjonerte den italienske regionaltrafikken i 1930-tallet midt i en meget omfattende modernisering av jernbanenettet under ledelse av Benito Mussolini i det fasciststyrte landet. Disse lette motorvognene var en så stor suksess at det ikke bare ledet til eksportordrer til andre land som Brazil, men også inspirerte fram avanserte dieselmotorvognsett kalt «autotreno» - motoriserte vogntog som ATR.100 i de siste fredsårene før krigsutbruddet i 1939.

Noen få eksempler eksisterer inn i det nye århundret for allmenn trafikk som i Massawa-Asmara ruten i den tidlige italienske kolonien Eritrea. Av og til settes de i tjeneste som turisttog. Disse to motorvognene skal være av type A62-2, og var i sin tid de raskeste i kolonijernbanen med en gjennomsnittlig reisehastighet på 68 km/t.^[1]

Betegnelsen eller navnet oppsto i 1932 da Mussolini besøkte den nye byen Littoria anlagt på det tidlige sumpområdet Pontino i Lazio-regionen med den nye motorvognen bygd av hans venn Giovanni Agnelli, konsernsjef for Fiat. Navnet på den nye byen var hentet fra fascistsymbolet fascio littorio. En journalist gav den nye motorvognen som hadde vært en sensasjon med sitt utseende og presentasjonene inkludert en topphastighet på 110 km/t, navnet Littorina som straks ble adoptert. Deretter ble alle motorvognene som egentlig var videreutviklet fra skinnebussen, betegnet som littorina av Fiat, dertil med fascistsymbolet på grillen.^[2]

Jernbanemateriellfabrikken Fiat Ferroviara startet sin virksomhet i 1917, fire år senere startet ingeniørene et prosjekt, «Vettura automotrice a Petrolio» om hvordan å skape en forbrenningsmotorvogn med teknologi hentet fra lastebilfabrikkene. Prosjektet kom ikke videre fra prototypstadiet. Men ingeniørene gav ikke opp sitt arbeid om å introdusere dieselmotordrift i jernbanen og utviklet et diesellokomotiv i 1923. De startet også på nytt motorvognprosjektet i 1924 hvor man eksperimenterte med forbrenningsmotor og transmisjonssystem, ferdigresultatet ble flere typer under fellesbetegnelsen «carrozze automotrici» med både bensin og diesel.

• Fiat TA 180 dukket opp i et utkast datert 26. februar 1924 med tittelen «Carrozza automotrice petroleo elettrica da 200 cavalli», dvs. bensinelektrisk skinnebuss med ytelsesevne på 200 hestekrefter. Bensinmotoren ble senere byttet med en dieselmotor. Det ble bygd en vanlig jernbanevogn av passasjevogntype på 17,750 mm lengde (senere utvidet til 19,000 mm) og 2,955 mm bredde med en sekssylinders dieselmotor av type Fiat Grandi V206 i egne motorrom med en ytelsesevne på 180 hk (132 kW) og en topphastighet på 60 km/t. 4 eksempler ble bygd i 1928-1929, to til normalspor (FS Ne 8401-8402), to til smalspor (950 mm) på Sicilia (FS RNe 8901-8902).^[3]
• Fiat TA 150 skilt seg fra TA 180 kun ved å ha dieselmekanisk transmisjon med girkasse som et alternativ allerede i utkastet med tittelen «Automotrice FIAT A. 150» datert 4. mars 1924. I kontrast til TA 180 var denne vogntypen ikke en suksess, det vist seg at girkassen var for komplisert oppbygd. I 1930 fikk TA 150 samme transmisjonssystem som TA 180.

Tradisjonelle vogntyper som utgangspunktet for bygging av forbrenningsmotorvogn avslørt seg å være upraktisk pga. vektproblemer; de var for tungt for forbrenningsmotorene og transmisjonssystemene. Erfaringene gjorde det klart for ingeniørene i Fiat at man må ha en lettvektet vogntype. I 1929 besluttet de å starte helt på nytt ved å hente inn impulsene fra bussproduksjonen hos Fiat, man simpelt tok en buss og satt den på skinnene. Resultatet ble ALb 25 i 1931, et firkantet kjøretøy på to aksler med 25 sitteplass og egne slepevogn. To prototyper ble bygd og levert til Cerignola-banen hvor disse tross en rekke innføringsproblemer vist seg å ha stor potensialitet. De var også de første med den karakteriske Fiat-grillen på fronten.

Innovasjonene i motor, mekanikk, vognutvikling og transmisjon ved året 1930 skapt et grunnlag for lettvektvogner i lettmetall og stål med bedre kraftoverføring og bedre motorpresentasjon, Fiat var intet unntak fra dette. Noen av den italienske komponentutviklingen for de nye skinnebussene og motorvognene var hentet fra Umberto Nobiles foretak. Luftskipsingeniørene hos Nobile utviklet en strukturteknikk i lettmetall før foretaket ble nedlagt, og flere av disse ble ansatt i Fiat Ferroviara i ettertiden.^[4] Tre ulike FIAT-modeller av den samme type ble deretter presentert for offentligheten i 1932, AU4.A, AU4.B og AU4.C, som ble til FS ALb 48, ALb 64 og ALb 80 hos FS jernbanen.

ALb 48 som den første littorina i desember 1932 var en sensasjon i presentasjonsåret som en strømlinjet og lettbygd motorvogn med utsøkte linjer med rommelig og stilig interiør, bensin- eller dieselmotor forrest i førerrommet lik bak grillen ovenpå den fremste akselen. Drivakselen drives gjennom en dieselmekanisk transmisjon som på en samtidig buss, så akselrekkefølgen på samtidige littorina typer som en regel er (A1A)-(B') eller (1A)-(A1). Høye presentasjoner som 110 km/t var mulig ved å ha en kraftig motor beregnet på tyngre vogner, på en lettkonstruert vogn med en tjenestevekt på bare 14,8 tonn. De første variantene hadde en flat, men rund front med hjulskjerm for den fremste hjulakselen, senere ble fronten skrående fra ALb 56 i 1934 med en ny struktur som besto av sveisede rørskjelett med aluminum som bekledningsmateriell, med hjulskjerm for alle fire hjulaksler.

Behovet for motorvognene i Italia ble etter hvert så stor at andre jernbaneprodusenter som Breda kom til og bygd deres motsvarende versjoner av Fiat Littorina, men uten det typiske kjennetegnet, Fiat-grillen. ALn 556 som nedstammet fra ALn 56, var gitt koblingsutstyr og multippelkjøringsutstyr så det kan kjøres som dobbeltsett, og ikke trenges å vendes ved å ha førerrom i begge ender. Breda ALn 556 vist seg å ha større driftssikkerhet enn Fiat ALn 556, og var også bygd annerledes med en høyere topphastighet på 140 km/t.^[5] I 1936-1940 ble Italia etter hvert mer og mer isolert som respons på den aggressive utenrikspolitikken av Mussolini, noe som fulgt til fokus på selvbergingsevne for den italienske industrien, og littorina-togene var ikke et unntak.

Kravet om bedre og sterkere presentasjoner ble sterkere etter hvert med årene innenfor Italia, i 1938 ble flere ALn 40 reservert for non-stop høyhastighetstrafikk mellom Torino og Milano med reisetid på 1 time og 24 minutter med gjennomsnittlighastighet på 130 km/t. Store deler av jernbanenettverket i Nord-Italia var ikke elektrifisert i midten av 1930-tallet, og man hadde ambisjoner om å skape en internasjonal høyhastighetsforbindelse mellom Roma og Berlin i 1936-40. Fiat påtok seg ansvaret for å bygge et Treno Rapido tog, og utviklet ATR.100 som et tredelt dieselmotorvognsett med opphav i Littorina med en stor grill på fronten og en svær tolvsylinders dieselmotor i førerrommet. ATR.100 som plages av tekniske problemer helt til utrangeringen i 1950-tallet kom raskt i glemselen pga. krigsutbruddet.^[6]

Suksessen inspirerte de andre fabrikkene som Breda og OM til å utvikle deres egne dieselmotorvogner med samme eller bedre presentasjoner, med samme konstruksjonsoppbygging med grill og motor foran. Et eksempel er ALn 72 av OM som siden innledet et samarbeid med Fiat og Breda om å utvikle en ny generasjon som vil avløse de eldre dieselmotorvognene med raskere og bedre motorvogn, ALn 772 med dieselhydraulisk transmisjon og helsveisede vognkasse i stål.

Alle motorvognene med kallenavnet littorina i Italia litreres etter vogntype, motortype og spesielle karakteriske trekk, deretter et siffer på tre numre som angir antallet på passasjerkapasitet og et annet siffer på tre numre for disse uten og fire numre for disse med dieseldrift.

«AL» står for Automotrice Leggera, på norsk «lett motorvogn».

Den mindre bokstaven (n, b, g, e, eller v) indikerer type motorkraft:

• n = nafta, diesel.
• b = benzina, bensin.
• g = gass, gassdrift/turbindrift
• e = elettricità, elektrisk drift
• v = vapore, dampkraft

Motorløse vogn som slepevogn eller mellomvogn, vil bare ha L bokstaven.

Om toget har bagasjerom som kan identifiseres, vil bokstaven D settes inn etter AL før bokstaven for motortype. Bokstaven U indikerer lasteseksjon mens bokstaven T betyr kongelig tog og bokstaven H for frystransport. For smalspor blir bokstaven R tatt i bruk.

Det første sifferet antyder tallet på passasjerplass i motorvogn/motorvognsett. Men om det fordobles fra 56 til 556, betyr det at man har multippelkjøringskapasitet med andre motorvogner av samme eller forskjellige type.

Det andre sifferet på tre eller fire numre identifisere motorvognbyggeren:

• 1 = Fiat Ferroviaria
• 2 = C.F. Breda
• 3 = OM
• 4 = Ansaldo

Littorina motorvognene nådde sin største potensialitet i året 1940, men ble siden overgått av sin egne suksess ettersom trafikkveksten på de regionale jernbanestrekningene og større presentasjonskrav som større hastighet, større lasteevne og multippelkjøring betyr at man måtte gå bort fra sine aner som skinnebuss. ALn 772 ble den siste littorina.

• Geoffrey Freeman Allen, The World' s Fastest Trains - From the Age of Steam to the TGV, 1992 ISBN 1-85260-380-1

• http://retours.eu/en/21-la-littorina/
• http://www.leferrovie.it/leferrovie/wiki/doku.php?id=schede_tecniche