Benedikt XV
| Benedikt XV Benedictus XV | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Giacomo Paolo Giovanni Battista della Chiesa 21. november 1854 Genova | ||
| Død | 22. januar 1922 Roma | ||
| Beskjeftigelse | Romersk-katolsk prest (1878–), katolsk biskop (1907–)  | ||
| Embete | |||
| Utdannet ved | Pontificia Ecclesiastica Academia Gregoriana Universitetet i Genova | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia (1861–1922) | ||
| Gravlagt | Grotte Vaticane | ||
| Utmerkelser | Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem | ||
| Dåpsnavn | Giacomo della Chiesa | ||
| Valgt | 3. september 1914 | ||
| Innsatt | 6. september 1914 | ||
| Saligkåret | - | ||
| Helligkåret | - | ||
| Festdag | - | ||
| Forgjenger | Pius X | ||
| Etterfølger | Pius XI | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Se også liste over paver | |||
Benedikt XV, født Giacomo della Chiesa (født 21. november 1854 i Genova i kongedømmet Sardinia, død 22. januar 1922 i Roma) var pave fra 3. september 1914 til sin død i 1922. Hans pontifikat ble i det vesentligste preget av første verdenskrig og dens politiske, sosiale og humanitære konsekvenser i Europa.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Della Chiesa kom fra en adelig familie. Hans far var markien Giuseppe della Chiesa og moren var Giovanna Migliorati.
Han tok den juridiske doktorgrad i 1875. Deretter bad han sin far om tillatelse til å studere til prest. Det fikk han lov til. Faren insisterte imidlertid på at hans sønns teologiske studier skulle foregå i Roma, for å sikre at han ikke endte som landsbyprest.[1] I Roma var han seminarist ved Almo Collegio Capranica og studerte teologi og kanonisk rett.
Prest
[rediger | rediger kilde]Han ble presteviet i Roma den 21. desember 1878 av kardinal Raffaele Monaco La Valletta, få dager etter at Kardinalkollegiet hadde valgt Leo XIIIs til pave. Han studerte ved Pontificia Accademia dei Nobili Ecclesiastici (det pavelige diplomatakademi), før han tok fatt på virket som pavelig diplomat. I perioden 1883–1887 var han i Madrid som sekretær for nuntius Mariano Rampolla.[2] Da Rampolla senere ble kardinalstatssekretær, fulgte della Chiesa med som sekretær.
Erkebiskop
[rediger | rediger kilde]I 1907 var det slutt på hans diplomatiske tjeneste, ettersom pave Pius X utnevnte ham til erkebiskop av Bologna dette året.
Kardinal
[rediger | rediger kilde]Den 13. desember 1913 døde kardinal Rampolla. Den 25. mai 1914 ble della Chiesa kreert til kardinal, med Santi Quattro Coronati al Laterano som tittelkirke.
I takt med at verdenskrigen nærmet seg, reiste spørsmålet seg om hvilken allianse Italia skulle inngå i. Pave Pius X døde den 20. august 1914, bare noen uker etter krigsutbruddet.
Pave
[rediger | rediger kilde]
Konklavet åpnet i slutten av august 1914. Giacomo della Chiesa ble valgt til pave (fremfor Domenico Serafini) den 3. september. Han tok navnet Benedikt XV, til minne om pave Benedikt XIV, som også hadde vært erkebiskop av Bologna.
På grunn av det uavklarte spørsmål om Romas status, fulgte han sine to forgjengeres eksempel og trådte ikke ut på balkongen på Peterskirken for å gi urbi et orbi-velsignelsen til folkemengden.
Benedikt XV kalte krigen «Europas selvmord».[3] Benedikts første encyklika var en oppfordring til våpenhvile og fred. Oppfordringen til våpenhvile kom i forbindelse med julen 1914, men ble ignorert av krigens parter. Paven protesterte mot den inhumane krigføringen, men forholdt seg nøytral i forhold til de krigførende parter.
Den 1. august 1917 fremla Benedikt en syvpunkters fredsplan som gikk ut på at
- (1) «den moralske kraft av det rettmessige ... (måtte) tre i stedet for den materielle våpnenes kraft»,
- (2) det måtte finne sted en «simultan og gjensidig nedbygging av krigsmidlene»,
- (3) en mekanisme for «internasjonal tvisteløsning» måtte etableres,
- (4) det måtte herske «sann frihet og felles rettigheter over havene»,
- (5) man måtte «gi avkall på krigserstatningskrav»,
- (6) okkuperte territorier måtte oppgis,
- (7) det måtte skje «en granskning av rivaliserende krav».
Storbritannias myndigheter reagerte positivt, men folkeopinionen der var mer delt.[4] USAs president Woodrow Wilson avviste planen. Bulgaria og Østerrike-Ungarn var også positivt stemt, mens Tyskland gav et tvetydig svar.[5][6] Benedikt oppfordret også til forbud mot tvangsutskrivelse til krigstjeneste,[7] noe han skulle gjenta i 1921.[8]
Pavestolen ble ikke gjort delaktig i fredsforhandlingene da krigen sluttet, men paven utstedte en encyklika, Pacem Dei Munus, hvor han ba om internasjonal forsoning.[9]
Pave Benedikt hadde i 1917 promulgert den første Kirkerettskodeks; tidligere hadde kirkens lover bestått av autoriserte kompilasjoner av dekreter og andre bestemmelser. Arbeidet med denne Codex hadde pågått i lang tid, under ledelse av Pietro Gasparri og Eugenio Pacelli (den senere Pius XII) siden Pius Xs tid.
Død
[rediger | rediger kilde]Benedikt ble syk av influensa som gikk over til en en alvorlig lungebetennelse.[trenger referanse] Han døde i januar 1922. Hans gravmonument, utført av Pietro Canonica, er i annet kapell på venstre side i Peterskirken. Hans levninger hviler i krypten under selve kirken.
Den neste som ble valgt til pave som tok navnet Benedikt var Benedikt XVI - kardinal Joseph Ratzinger - , som ble pave i 2005.
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
- Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903) *1871
- Pave Pius X (1835-1914) *1884
- Pave Benedikt XV (1854-1922) *1907[10]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ De Waal 14–15
- ^ De Waal 43
- ^ Franzen 379
- ^ Youssef Taouk, The Pope's Peace Note of 1917: the British response, Journal of the Australian Catholic Historical Society 37 (2) (2016) Arkivert 26. februar 2019 hos Wayback Machine., 193-207.
- ^ Smestad Jr., John R. «Europe 1914–1945: Attempts at Peace». The Student Historical Journal 1994–1995. Loyola University New Orleans. Arkivert fra originalen 7. desember 2021. Besøkt 4. oktober 2019.
- ^ Five of seven points of Benedict XV's peace plan.
- ^ “Pope in New Note to Ban Conscription,” “New York Times,” 23. september 1917, A1
- ^ “Pope would clinch peace. Urges abolition of conscription as way to disarmament, New York Times, 16. november 1921, fra Associated Press.
- ^ Shaw (Ph.D), Jeffrey M.; Demy (Ph.D), Timothy J. (27. mars 2017). «Pacem, Dei Munus Pulcherrimum, a Papal Encyclical Issued by Pope Benedict (May 23, 1920)». War and Religion: An Encyclopedia of Faith and Conflict [3 volumes] (på engelsk). ABC-CLIO. s. 928. ISBN 9781610695176. «Pacem, Dei Munus Pulcherrimum (Peace, Beautiful Gift of God) is a papal encyclical on peace and Christian reconciliation delivered by Pope Benedict XV (r. 1914-1922) at St. Peter's, Rome (---). This encyclical was an attempt by the Vatican to reassert itself into the affairs of Europe and the world. The Vatican was not invited to participate in the deliberations leading to the Treaty of Versailles, which brought the First World War to an end, nor was there any Vatican involvement in the formation of the new League of Nations.»
- ^ http://www.catholic-hierarchy.org/bishop/bdelchi.html, lest 4. oktober 2020
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]
