Nidarholm kloster

Nidarholm kloster
Land		Norge
Grunnlagt		11. århundre
Nidarholm kloster 63°27′05″N 10°22′58″Ø

Nidarholm kloster var et Benediktinerkloster som lå på øya Munkholmen i Trondheimsfjorden, i innseilingen til Trondheim. Det ble grunnlagt allerede i 1028 av kong Knut den mektige, og er Norges eldste kjente kloster. Monasterij sancte Marie de Holm, som var dets latinske navn, var viet den hellige Maria. Dagens rotunde, en rund del av en bygning, på Munkholmen, plassert på øyas høyeste punkt, er sannsynligvis bygd med utgangspunkt i ruinen eller på grunnmuren av den gamle klosterkirken gjengitt på seglet.^[1] Rett øst for rundkirken er det påvist restene etter en yngre rektangulær steinkirke.

«I 1537 overga erkebiskop Olav Engelbrektssons menn seg etter beleiringen av den lille klosterøya, dagens Munkholmen, i fjorden rett utenfor Trondheim. Det betød slutten for benediktinerklosteret Nidarholm og den katolske kirke i Norge.»
―Eystein M. Andersen, 2022^[2]

«Det må erindres at i kongeriket Norge er det et benediktinerkloster som kalles Holmklosteret og er viet St. Benedikt. Det rager over alle andre benediktinerklostre. Dette ble grunnlagt av kong Knut av England, Danmark og Norge»
― Matthew Paris, Historia Anglorum^[3]

Nidarholm (dagens Munkholmen) ble i den eldste historisk tid benyttet som rettersted. Her sto en galge som kong Olav Tryggvason benyttet for henge jarl Håkon Sigurdsson og hans trell Tormod Kark på slutten av 900-tallet. I tillegg omtales øya som et anløpssted for de som av ulike grunner ikke ville seile inn til elven i Nidaros hvor byens egentlige havn var.^[4] Sagaene var ikke opptatt av klosterets religiøse tilknytning eller historie. Nidarholm nevnes ofte, men kun for dens strategiske beliggenhet i militære henseende. Da birkebeinerne holdt til i byen våget ikke baglerne seg ikke nærmere enn øya. I 1210 nevnes det at det var brann i bygningene.^[4]

Engelske kilder ved Matthew Paris forteller at den danske kong Knut den mektige grunnla benediktinerkloster på Nidarholm i 1028, og at han i det følgende år sørget for at klosteret ble forsynt med munker. Klosterkirken skal ha blitt innviet i 1031: «Cnud ecclesiam coenobialem Sancti Benedicti in Dedication Norwegia fecit sollempniter valde dedicari»^[5]

Kong Knut reiste ifølge Olav den helliges saga til Nidaros og ble hyllet på tinget som konge over Norge i 1028.^[6] Han var da konge over både England, Danmark og Norge. Dette var året etter at han på invitasjon hadde reist gjennom Europa for å være deltager ved kroningen av den tysk-romerske keiser Konrad II i Peterskirken i Roma. Keiseren og den danske konge hadde også inngått en dynastisk allianse for å bilegge tidligere fiendskap ved at Knuts datter Gunhild ble gift med Konrads sønn Henrik III.^[7] Møtet med pavens Roma hvor han ble behandlet som europeiske fyrsters likemann ga Knut en endret forståelse for kongerollen som en konge av Guds nåde.^[8] En grunnleggelse av Nidarholm kloster etter kongehyllingen stemmer godt med Knuts kirkepolitikk både i England og Danmark generelt.

Det er nærliggende at Knut prøvde noe av det samme i Norge som i England hvor flere klostre ble opprettet eller støttet, slik som St Benet's Abbey ved Holme i Horning i Norfolk og Bury St Edmunds Abbey i Suffolk. Han innledet med denne politikken en fredsperiode i England hvor han bygde opp under kirken og klostervesenet etter urolige og ødeleggende år, og han trengte den engelske kirken for å bygge opp sitt skandinaviske rike der kirken var svak.

Nidarholms grunnleggelse har vært gjenstand for mye usikkerhet og diskusjon. Et sentralt spørsmål har dreid seg om Nidarholm kloster ble grunnlagt av kong Knut omkring 1030, eller den norske lendmannen Sigurd Ullstreng omkring 1100, slik som Aschehougs Norgeshistorie fra 1995 slår fast.^[9] Norsk-islandske kilder peker på Sigurd Ullstreng som grunnlegger av klosteret omkring 1100, som har vært det dominerende synet i nyere tid, mens engelske kilder ved Matthew Paris forteller at det ble grunnlagt allerede i 1028 av kong Knut. Matthew besøkte selv Nidarholm i 1248 og kjente klosteret og dets historie godt.^[1] Nyere kildestudier viser imidlertid at Sigurds rike gaver til klosteret i de norsk islandske kildene kan synes å være tilpasset Nidarholms grunnleggelse for å passe kirkepolitisk agenda i sin framstilling og ikke kan legges til grunn. Det kan se ut til at Ullstrengs bidrag i form av rike gaver til klosteret ble skrevet om til en grunnleggelse for å passe inn i den kirkepolitiske agenda og historiefortelling fra siste halvdel av 1100-tallet og framover.^[1] Hvis Knut anses som grunnlegger av Nidarholm kloster viet jomfru Maria. I følge kildene sørget han i de påfølgende årene sørget han for å sende munker til klosteret. Klosterkirken ble innviet for bruk i 1031.^[1]

Nidarholm ble både av paven og klosterets egen abbed ved flere anledninger omtalt som et kloster viet den hellige Maria. I 1350 utnevnte pave Klemens VI abbed Olav til erkebiskop og omtaler klosteret som «monasterii sancte Marie de Holmis ordinis sancti Benedicti Nidrosiensis diocesis».^[10][2] Jomfru Maria var i middelalderen blant de objektive grunnhelgener, og dermed alltid hovedhelgen når et kloster var viet henne. Klosteret var antagelig viet Maria fra begynnelsen. Eventuelle andre dedikasjoner kan dog ha kommet i tillegg. I Theodoricus sitt verk fra slutten av 1100-tallet, Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium nevnes Laurentius av Roma, en helgen som ofte ble brukt av kirkens reformbevegelse på 1100-tallet. Sankt Benedikt var benediktinerordenens egen helgen, og hans regler for «det religiøse livet» i klostrene ble rettesnor for klosterordenen, som var den eldste i Vest-Europa, og som også de første norske tilhørte.^[11]

Velstående enkeltpersoner lot arven gå til klosteret og således ble det etter hvert rikt og mektig,^[12] også handel med England er dokumentert. Klosterets økonomi var også basert på arv etter Sigurd Ullstreng.^[4] som overlot sin gård samt hovedgården Viggja i Skaun kommune til klosteret.^[13] Det hadde en egen mølle i Ila og eget rederi. I Viggja står det en steinstøtte som ble reist 17. mai i 1896, til minne om slaget på Vigg i år 1095 og hvor det hevdes at Sigurd Ullstreng grunnla klosteret.^[14]

Magnus Blinde, uekte sønn av Sigurd Jorsalfare, var Norges konge i perioden 1130 til 1135. Like over nyttår 1135 innledet striden mellom ham og den påståtte broren Harald Gille den norske borgerkrigstiden. Magnus ble tatt til fanget av Harald i Bergen og kastert, blindet, lemlestet før han ble deretter nordover og fengslet i Nidarholm kloster.^[15] Seint i 1130 hadde Harald Gille latt biskop Reinald bli hengt da han nektet oppgi hvor Magnus’ rikdommer var,^[16] men da den blinde Magnus satt på Nidarholm i munkeklær, i henhold til Magnus Blindes saga, ble gården «Store-Hernes på Frosta tilskjøtet klosteret for hans underhold.»^[17] Året etter ble Harald Gille drept av Sigurd Slembe som tok Magnus ut av klosteret, men Harald Gilles parti samlet seg om hans mindreårige sønner Inge Krokrygg og Sigurd Munn, og både Sigurd Slembe og Magnus satte livet til i slaget ved Holmengrå i Strømstadskjærgården sør for Hvaler 12. november 1139.^[18]

Av klosterets abbeder nevnes en Nikolaus på midten av 1100-tallet, og abbed Asgaut i 1223 da han var tilstede ved det store riksmøtet i Bergen, noe som ble nevnt i Håkon Håkonssons saga,^[19] men ellers er det ingen annen informasjon om dem begge.^[4]

Abbed Bjørn er derimot omtalt som abbed i Nidarholm kloster i 1230-årene og begynnelsen av 1240-årene.^[20] Han var en norsk benediktinermunk og ble også kalt Ritabjørn («Skrive-Bjørn») på grunn av sin brevkyndighet. Bjørn abbed var ifølge Håkon Håkonssons saga hertug Skule Bårdssons fortrolige rådgiver i striden med kong Håkon. Han var sendemann for Skule i forhandlingene våren og sommeren 1239, og inngikk på hertugens vegne avtale om fred over den kommende vinteren. Likevel var han blant dem som rådet Skule til å ta kongsnavn selv om høsten samme år. Erkebiskop Sigurd Eindridesson hadde satt straff om bannlysning for den som brøt fredsavtalen.^[21] Han lyste derfor Bjørn abbed i bann og avsatte ham. Bjørn fikk dog tillatelse til å dra på pilegrimsferd til Roma og å få sin sak prøvd av paven. Han inngikk en avtale med hertug Skule for å få lånt penger til reisen mot pant i klosteret. På veien skulle Bjørn utføre ærend for hertugen i Danmark, Tyskland og andre land.^[22]

I første omgang kom abbeden ikke lenger enn til Hamar. Der ble han pågrepet av kong Håkon Håkonssons folk, med penger og med brev fra Skule til paven, keiseren og andre fyrster som hertugen håpet på støtte fra. Bjørn ble derfor sendt til Bergen hvor han ble holdt fanget til kongen kom dit. Brevene ble da undersøkt nærmere. Ifølge sagaen ble det konstatert at de var fulle av løgn og svik mot kongen. Trolig var de forfattet av abbeden.^[23] Likevel skal kong Håkon ha tilgitt Bjørn, og han fikk følge med kongen øst til Viken sommeren 1240 hvor han var vitne til Skules nederlag og flukt i slaget ved Oslo. Etter at hertug Skule falt ved Nidaros senere samme år,^[24] fikk abbeden til og med dra videre til Roma, men uten brevene fra hertugen.

Bjørn abbed ankom Roma våren 1241. Han oppnådde etter hvert pavens gunst der. Etter nærmere to års opphold ved pavehoffet ble han løst fra bannlysningen. Paven gjeninnsatte ham også i posisjonen som abbed i Nidarholm, og Bjørn fikk flere oppdrag for paven i den norske kirkeprovinsen. Sammen med to andre klosterfolk fra Trøndelag skulle han undersøke omstendighetene rundt undere som angivelig var utført av Øystein Erlendsson, erkebiskop i Nidaros 1157-1188. Han fikk også pavens fullmakt til, mot passende bot, å gi syndsforlatelse til prester og legmenn på Island som hadde øvd vold mot geistlige, og til folk som ved mordbrann, kirkeran og røveri var blitt bannlyst.

Da Bjørn abbed dro hjemover fra Roma høsten 1243, hadde han ifølge sagaen med seg brev og personlige hilsener til kong Håkon fra den nyinnsatte paven Innocens IV. Han ble hos kongen sommeren 1244, men på veien videre hjem til Trøndelag om høsten døde han i Selje kloster.^[25]

Bjørn etterlot seg et Nidarholm kloster med store økonomiske problemer. Han hadde tatt med seg klosterets segl på reisen til Roma. Dette brukte han til å ta opp lån også der, med pant i klosterets eiendommer. Hvem som fulgte Bjørn som abbed er uklart.^[4]

Med hertug Skules død i 1240 begynte en prosess med å konsolidere kongedømmet med kirken i Norge. Paven sendte kardinal Vilhelm av Sabina til kroningen av Håkon i Bergen i 1247. Sammen med kroningen holdt kardinalen et stort kirkemøte. Både kong Håkon, erkebiskopen og kardinalen benyttet denne anledningen for å hjelpe Nidarholm. De fikk pave Innocens IV til å be den engelske abbeden ved klosteret i klosteret i St. Albans i Hertfordshire om å sende Matthew Paris som veileder i klosterlivet.^[2] Matthew hadde en tid før også bistått med praktisk hjelp for å bli kvitt klosterets gjeld.^[26] Detaljene om hvordan Matthew løste oppdraget i Norge, men detaljene om hvordan er ikke oppgitt.^[2]

Matthew var en engelsk benediktinermunk og historieskriver, kronikør, illustratør og kartograf, og har etterlatt seg en rekke skrifter som er viktige kilder til britisk og europeisk middelalderhistorie. Hans skrifter er også sentrale kilder til Nidarholms historie. Matthews eneste kjente utenlandstur gikk til Nidarholm i 1248 for å hjelpe klosteret etter de problematiske årene under abbed Bjørn. Matthews verker er imidlertid omdiskuterte som kilder i Norge. Den norske avvisningen av Matthew som kilde til Nidarholms grunnleggelse under kong Knut på 1000-tallet bygger på den generelle kritiske tvil som er rettet mot hans tekster.^[2]

Den siste katolske erkebiskop i Nidaros erkebispedømme, Olav Engelbrektsson, måtte i 1537 gi tapt i kampen mot innføringen av protestantismen. Han forlot sitt slott Steinvikholm påsken 1537. På vei ut Trondheimsfjorden stoppet han og hans følge ved Nidarholm kloster. Muligens ble den siste katolske messe på norsk jord før moderne tid ble holdt i klosterkirken påsken 1537. I et håndskrift fra ca. 1550 i den arnamagnæanske samling står det:

«Anno Domini 1537 rømde Erchebysp Oluff tiil Hollandth och Braaband och løste y ffra Holms klosther eodem anno paa paasche dag mett 2 sloer skyp och 3 smaa skip.»^[27]

Da erkebiskopen forlot Nidarholm påskedag 1537 var det slutt for benediktinerklosteret og den katolske kirke i Norge. Erkebiskopen døde året etter.^[28]

Klosterets bygningshistorie i middelalderen er fragmentarisk kjent, og er således preget av usikkerhet. Mesteparten har gått tapt i perioden fra 1600-tallet og framover da Munkholmen ble tatt i bruk til militære formål.

Klosteranlegget har sannsynligvis hatt en skiftende utforming gjennom middelalderen med bygninger i både stein og tre. Utvikling innen liturgi og andre forhold har skapt behov for endringer. Klosteret kan se ut til å ha bestått av en såkalt kirkefamilie med flere kirker som fungerte i et liturgisk fellesskap som var vanlig i tidlig middelalder.

Den eldste klosterkirken er sannsynligvis rundkirken med tårn vi ser avbildet på klosterseglet. Avtrykket av klosterets tapte seglstamp viser en rundkirke bygd opp av tilhugde stein med rundbuet dør og fire tårn med små vindusbuer i fem etasjer. På toppen av hvert tårn ses en kule med et mantura-kors (likearmet kors med innbuede kanter og armene bredest ved endene).^[29] Taket ser ut til å være tekt med trebord med over- og underliggere. Rundkirken er muligens oppført på 1000-tallet. Tårnene på denne romanske rundkirken ville da ha tilhørt en kontinental tårntype i den ottonske tradisjonen fra perioden før 1050. Slike tårn forsvant ut av bruk etter 1050 da liturgien endret seg.

Den rotunde som er på Munkholmen i dag, plassert på øyas høyeste punkt, er sannsynligvis bygd med utgangspunkt i ruinen eller på grunnmuren av den gamle klosterkirken gjengitt på seglet. Rotunden har bygningsdeler i kleberstein, slik som dørportal i øst og vinduer, fra middelalderen. Rotunden er 15,2 meter i indre mål (19,2 i ytre). Det er identisk med eksempelvis rundkirken Hagby ved Kalmar og med Nidarosdomens høykor i øst (ca. 1180).^[30] Rotunden følger murene i Nidarosdomens høykor og de fire tårnene svarer til kapellene. Rotunden har da mål som svarer til den indre arkade i Den hellige gravs kirke i Jerusalem. Dersom det benyttet karolingiske fot (1 fot=33 cm) og som var i bruk ved oppføring av blant annet danske romanske bykirker og klostre, får rotunden på Munkholmen en omkrets på 144. Den symboltunge omkretsen på 144 er et mål hentet fra omtalen av det himmelske Jerusalem i Johannes' åpenbaring 21:17.^[31] Det er også et mye brukt numerologisk symbol ottonsk arkitektur. Nidarholms mål er således identisk med Karl den stores rundkirke i Aachen fra rundt 800 (se Aachenkatedralen). Den har en indre rotunde med diameter på ca. 15 meter og en omkrets på 144 karolingiske fot. I Norge ble det brukt i Olav Kyrres Kristkirke på 1000-tallet. Rotunden på Munkholmen har dermed, akkurat som rundkirken i Aachen og Olav Kyrres Kristkirke i Nidaros, mål som er ment å være et bilde på det himmelske Jerusalem. Dette er ikke tilfeldige mål. I middelalderen var mysteria numerorum svært viktig i arkitekturen, basert på en innflytelsesrik avhandling i numerologi fra 1951 av Pietro Bongo.^[32]

Rett øst for rundkirken er det påvist restene etter en yngre rektangulær steinkirke. Den kan ha blitt oppført omkring 1100 i forbindelse med lendmann Sigurd Ullstrengs gaver til klosteret.^[33] Den har trolig fungert i liturgisk fellesskap med hovedkirken, og de to har utgjort en kirkefamilie. Koret i kirken ble funnet under arkeologiske undersøkelser i 1988-1989. Det var utvendig 9 meter bredt og 4,3 meter langt (målbar lengde) og innvendig 6,4 meter bredt og mer enn 3 meter langt. Koret hadde rett avslutning. Nord for koret ble det avdekket restene av en liten apsis med indre diameter på 1,5 meter som hadde blitt tilføyet senere. Murene var oppført som kistemur med tilhogd gråstein. Kirken har hatt en maksimal lengde på 25 meter. Det er avdekket flere graver nord for kirken.^[2]

Sør for denne kirken ble det ved undersøkelsene i 1967-1970 avdekt fragmentariske rester av et klosteranlegg. Funnene indikerer et karakteristisk anlegg med fire fløyer omkring en klostergård med kirken i nord. Det ble funnet et rom med innvendige mål 9,5x5,5 meter og et hellelagt gulv. Det kan kanskje ha vært kapittelsalen i en østfløy. I rommet ble det funnet rester av et romansk vindu og en vestlig romansk søylebase, antagelig fra tiden 1150-1170. Andre rester kan ha vært en sør- og vestfløy. Klosterbrønnen ble avdekket i det som da kan ha vært klostergårdens sørøstre hjørne.^[2]

Klosteret led under alvorlige branner i 1210, 1317 og 1531 kort tid før reformasjonen. Etter 1537 ble bygningene forlatt og forsømt. Øya ble brukt til beite og slåttemark for lensherrene på Kongsgården i Trondheim fram til øya ble befestet på 1600-tallet. Klosteret ble sannsynligvis brukt som steinbrudd. På denne tiden fikk øya også navnet Munkholmen.^[2]

Enkelte gjenstander fra klosteret er bevart. På det danske Nationalmuseet i København er det oppbevart et utskåret stykke av hvalrosstann (gjenstand 9101) som ble funnet i 1715 på «en klippeø i Trondheimsfjorden».^[2] Det er trolig del av hodet til en stav, kanskje en abbedsstav. Det kan være snakk om en såkalt «tau-stav», oppkalt etter den greske bokstaven tau, «T», som er en annen form for abbed- eller bispestav, som ble brukt i Norden i tidlig middelalder. Egentlig er det snakk om en krykkeform som kunne passe under armhulen. Vanlig datering er slutten av 1100-tallet. Begge sider er fylt med en profilert ranke med sideskudd, blad, blomster og profilerte løver. Både planter og dyr har paralleller i steinhuggerkunsten og stavkirkeutskjæringer i Trøndelag. Målene er ca. 6x12 cm, dybden 3,1 øverst og 1,7 nederst. På et ukjent tidspunkt ble det lille kunstverket avkuttet på den ene siden. Så ble det laget et firkantet hull midt på undersiden. På 1800-tallet mente man at den sekundære bruken var sverdknapp. Senere har man pekt på toppen av en stav, kanskje biskop- eller abbedstav.

Biskop Jacob Neumann på begynnelsen av 1800-tallet, oldtidsinteressert og med doktorgrad i kirkehistorie brakte i 1827 med seg fra Nidarholm en søylebase i kleberstein til Bergen Museum. Den er tilnærmet identisk med søyler i Nidarosdomens oktogon og langkorets nedre del fra perioden etter 1180 og inn i 1200-tallets første fjerdedel.^[2] Den islandske Konungsannáll (latin Annales Islandorum regii) har under året 1210 følgende korte notis: «Brann i claustr Nidarholmi». Tidspunktet kan stemme overens med dateringen av Neumanns søylebase. Det er da nærliggende å tro at den kan stamme fra et sted som ble nyoppført etter brannen i 1210.

• Andersen, Eystein M. (2022): Grunnleggelsen av Nidarholm Mariakloster, DKNVS Skrifter nr. 2 2022
• Lunde, Øivind (1977): Trondheims fortid i bygrunnen. Middelalderens topografi på grunnlag av det arkeologiske materialet inntil 1970, (Riksantikvarens skrifter nr. 2). Trondheim: Adresseavisens Forlag.
• Lunde, Øivind (1987): «Klosteranleggene», Fortidsminneforeningens Årbok 1987. Oslo: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring; s. 85-128.
• McLees, Christopher (1992): «The ruin speaks... The church of the Benedictine abbey of Nidarholm. Report from excavations on the island of Munkholmen, Trondheim 1988-1989», Arkeologiske undersøkelser i Trondheim nr. 5. Trondheim: Riksantikvaren.
• McLees, Christopher (1993): «Fragmenter av en klosterkirke. Nye utgravninger i Nidarholm klosterkirke, Munkholmen ved Trondheim», hikuin 20, Kirkearkæologi i Norden 4 1993, Forlaget Hikuin; s. 83-92.

• (no) «Nidarholm kloster». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
• «Norges klostre i middelalderen: Nidarholm kloster», Katolsk.no
• «Munkholmens Venner», Munkholmen.no