Ærfugl
| Ærfugl | |||
|---|---|---|---|
 Ærfuglpar, hannen til venstre
| |||
| Nomenklatur | |||
| Somateria mollissima | |||
| Populærnavn | |||
| ærfugl, é | |||
| Hører til | |||
| andefamilien, andefugler, fugler | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | langs kysten | ||
| Utbredelse: | Nord-Amerika, Nord-Europa og Sibir | ||
| Inndelt i | |||
| |||
Ærfugl (vitenskapelig navn Somateria mollissima) er en stor marin dykkand. Den norske ærfuglbestanden er på ca. 190 000 par (2004) og er forholdsvis stabil, men bestandsutviklingen varierer mellom de forskjellige deler av landet, og på Svalbard har det vært en bekymringsfull nedgang i bestanden. I Norge er ærfuglen totalfredet i mesteparten av landet, men i endel fylker rundt Oslofjorden er jakt tillatt. Ærfuglen er svært utsatt for oljesøl når den skifter vingefjær, en annen kritisk fase er rugetiden da hunnen og eggene er lett bytte for mink, rev, oter, kråke, måse og andre predatorer.
Utseende
Ærfuglen har ei gjennomsnittlig kroppslengde på 58 cm og er noe større enn ei stokkand. Ærfugl veier i gjennomsnitt 2,2 kg. Hannen er som regel større enn hunnen. På land kan de se ut som noe treige og klossete fugler, men disse fuglene er dyktige svømmere og dykkere, som selv kommer til rette ved sterk sjøgang. Ærfuglen har et karakteristisk tilspisset hodeform som er lett igjenkjennelig og som skiller de fra de andre andefuglene.
Ærfuglen har en tydelig kjønnsdimorfisme når det gjelder fjærdrakt. I praktdrakt er hannen overveiende hvit på bryst og rygg. På brystet et fjærene lettere rosafarget. Buken, kroppssidene, bakpartiet, stjerten og issen er svart. Ærfuglhannen er den eneste andefuglen i norsk fauna som har hvit rygg og svart buk. Nakkesidene er grønne. Fra juni-september skifter hannen fjærdrakt og har da et ganske forskjellig utseende fra praktdrakten. Da har den en mørk brunsvart fjærdrakt med stedvise hvite fjærpartier.
Hunnen har en helårig mørk- til gulbrunlignende kamuflerende fjærdrakt med tydelige svarte tverrbånd. Hals og hode mangler tverrbåndene og er dermed kun farget brunt. Nebbet er hos hannen grønnlig imens hos hunnen grønn til brunlig grønn. Øyenfargen hos begge kjønn er brun. Ungfuglen ligner hunnen i fjærdrakt.
Taksonomi
- Somateria mollissima mollissima er nominatformen og har sine hekkeområder i Nordvest-Europa.
- S. m. faeroeensis er den minste underarten og fins kun på Færøyene, hunnen har en noe mer dunkel farge.
- S. m. borealis er en underart der hannen har en oransjegul-farget nebb og fjærene til hunnen har en mer rødbrun farge. De holder til i arktiske strøk i Nord-Atlanteren, blant annet Svalbard.
- S. m. dresseri skiller seg fra de andre underartene ved at nebbspissen er bred og avrundet. Denne underarten lever fra Labrador i Canada til Maine i USA.
- S. m. sedentaria lever i Hudson Bay; hunnen får igjennom mytingen en gråbrun fjærdrakt.
- S. m. v-nigrum fins fra den nord-stillehavet til det arktiske Canada. Den er den største underarten, de voksne hannene har en svart V-merke på hals og kinn.
Årssyklus
Omlag 40 % av hunnene lever i parforhold om vinteren, hannene tar seg av og beskytter hunnen slik at hun er i god form til våren. I mars begynner paringssesongen og hannene kurtiserer hunnene med det velkjente «a-oh! a-oh!» som kan høres langs kysten og inn i fjordene om våren.
De første hunnene går iland for å starte eggleggingen i april-mai. Kort tid etter forlater hannene hekkeområdet og drar til mytingsområdene. Reiret legges på bakken hvor hunnen lager en fordypning som gjerne kles med lyng og tare, i løpet av rugingen forer hunnen reiret med dun som hun napper fra brystet. Slik edderdun er meget ettertraktet som fyll i dyner og lignende, og tidligere var dunsanking en viktig næringsveg langs kysten. Hvert reir gir omlag 15 gram edderdun, til en dyne går det med 1 kg dun slik at det trengs 60–70 reir til en dyne. For ei dyne får produsenten opptil 14 000 kroner, mens den kan selges for 30 000 kroner i eksklusive forretninger
Ærfuglen legger 4–6 egg og rugingen varer 25–28 døgn, hunnen trykker hardt på reiret og er lett bytte for predatorer som mink og rev hvis de finner reiret. For å unngå predasjon er reirene ofte på holmer og små øyer. I løpet av rugetiden tar ikke hunnen til seg føde og taper omlag 1/3 av kroppsvekten.
Etter klekking tar hunnen ungene ned til fjæra hvor de lever av tangsprell og andre smådyr de finner i vannet. Her kan de få selskap fra andre hunner med og uten unger.
I en 3–4 ukers periode i juli–september feller andefugler de ytre vingefjærene og kan ikke fly. I denne myteperioden er fuglene sårbare og samles gjerne på steder hvor de er beskyttet. Typiske mytingsområder er rundt holmer og skjær ytterst på kysten, men det er også mange som myter inne i fjorder som Trondheimsfjorden.
I oktober samles ærfuglene på sine tradisjonelle overvintringsplasser. Gode overvintringsplasser er ikke mer enn 15–20 meter dype og har gjerne litt strøm da dette gir gode vekstvilkår for byttedyredyra. På gode steder kan det være flokker på flere hundre ærfugl som overvinter. I Tronheimsfjorden er det også mange ærfugl fra Østersjøen som overvintrer.
Næring
Ærfuglene er gode dykkere som spiser bunndyr som blåskjell, sjøstjerner, krabber, kråkeboller, børstemark osv. De kan dykke ned til 30 meter og dykk varer fra 30 sekunder til 1,5 minutt. Under dykkingen «flyr» den gjennom vannet med kjappe, rykkvise vingeslag. Ærfuglene kan også gå på bunnen. Når dykket er ferdig lar ærfuglen seg flyte passivt opp som en kork.
Matbehovet er stort, dagsbehovet hos en voksen fugl er hele 2300 kJ (555 kcal) som tilsvarer ¼ av behovet til en voksen person. Ærfuglen må ta med større byttedyr til overflaten hvor de bearbeider maten ved å knuse skjell, rive av klør og så videre, her er de utsatte for at måker stjeler maten - kleptoparasittisme.
Eksterne lenker
- E-huset - ærfuglens dokumentasjonssenter
- Temmer ærfugl, får dyne - om ei dame som driver et dunvær
- Nøkkelen til verdensarven - fra Vega som kom på UNESCOS verdensarvliste mye på grunn av ærfuglen