Édith Piaf: Forskjell mellom sideversjoner

Édith Piaf Édith Giovanna Gassion
Født		Édith Giovanna Gassion 19. des. 1915[1][2][3][4] Paris, Frankrike
Død		11. oktober 1963 (47 år) Grasse[5] 16. arrondissement[6]
Beskjeftigelse		Sanger, skuespiller, plateartist, chansonnier, gateartist, låtskriver
Ektefelle		Jacques Pills (1952–1956)[7] Théo Sarapo (1962–1963)[8]
Partner(e)		Marcel Cerdan (1948–1949)[9] Louis Gérardin (1951–1952) Yves Montand[10]
Far		Louis Gassion
Mor		Line Marsa
Barn		Marcelle Dupont (1933–1935) (familierelasjon: biologisk datter)[11]
Nasjonalitet		Frankrike
Gravlagt		Père Lachaise[12] Grave of Gassion-Piaf
Medlem av		Rosenkorsordenen A.M.O.R.C.[13]
Utmerkelser		Grammy Hall of Fame Award (1998) (for verk: La Vie en rose)[14] Sølvplate (1977) Gullplate Platinaplate
Musikalsk karriere
Pseudonym		Édith Piaf
Sjanger		Kabaret Chanson
Stemmetype		Alt
Aktive år		1935-1963
IMDb		IMDb
Notable verk
La Vie en rose, Milord, Non, je ne regrette rien
Signatur
Édith Piaf på Commons

Édith Piaf (født Édith Giovanna Gassion,^[15] 19. desember 1915 i Paris, død 10. oktober 1963 i Plascassier, var en fransk sangerinne. Hun er allment betraktet som Frankrikes største populærmusikkartist.^[16] Piaf var arvtager til en sterk tradisjon av parisisk chanson (vise og sang), og den logiske etterfølgeren til 1920-tallets Chanson réaliste: Yvonne George, Damia og Fréhel.^[17] Hennes tolkninger av Marguerite Monnots Mon légionnaire (1937) og Michel Emers L'Accordéoniste (1940) tilhører den gamle music hall-tradisjonen.^[17] Piafs dramatiske tolkninger av tekstene hun framførte, samt hennes karakteristiske stemme, harmonerte godt med hennes egne kompliserte livsforhold, som inkluderte alkoholmisbruk og andte rusproblemer. Hun hadde framgang med sanger som La Vie en Rose (1946; egen tekst), Milord (1959) og Non, je ne regrette rien (1960).^[18] Hun var den franske chanson-tradisjonens fremste representant på 1950- og 1960-tallet. Piaf medvirket også i filmer.

Til tross for at det er utgitt et stort antall biografier, er man ukjent med en betydelig del av hennes liv.^[19] Det er hevdet at hun ble født på fortauet utenfor Rue de Belleville 72, men i fødselsattesten står det Hôpital Tenon,^[20] sykehuset i 20. arrondissement, hvor Belleville ligger. Édith er oppkalt etter Edith Cavell, en britisk sykepleier som under første verdenskrig flyktet da hun forsøkte å hjelpe franske soldater å flykte fra tysk fangenskap.^[21] «Piaf» – som er parisisk slang for spurv – var et tilnavn hun skulle få tjue år senere.

Piafs mor, Annetta Giovanna Maillard (1895-1945), hadde fransk-italienske aner på farsiden, og var av marokansk-berbisk opprinnelse på morsiden.^[22][23] Piafs mor var født i Livorno i Toscanas veskyst i Italia, hvor hun senere skulle komme til å arbeide som cafésanger under artistnavnet Line Marsa.^[20]

Piafs far, Louis-Alphonse Gassion (1881-1944), var en normanisk gateakrobat,^[24] med bakgrunn fra teater. Piaf ble forlatt av sine foreldre, og hun bodde en kortere tid hos sin mormor, Emma (Aïcha) Saïd ben Mohammed (1876–1930). Da hennes far ble innkalt til den franske hæren i 1916, bragte han Piaf til Piafs farmor, som drev et bordell i Normandie, og hun ble tatt hånd om av kvinnene som jobbet der.^[16]

Da hun var 14 år, opptrådte hun sammen med sin far, og sang offentlig for første gang.^[16] Hun forlot sin far, og bosatte seg på Grand Hôtel de Clermont i 18 rue Veron i Paris' 18. arrondissement. Hun forsørget seg selv som gatesanger i Pigalle, Ménilmontant, og i forstedene (jevnfør sangen Elle fréquentait la Rue Pigalle). Hun inngikk et samarbeid med sin venn og halvsøster Simone Berteaut («Mômone»),^[20] som senere skulle komme til å skrive en biografi om Piaf. Da Piaf var 16, ble hun forelsket i Louis Dupont,^[16] og 17 år gammel fødte hun sitt eneste barn, datteren Marcelle, som i 1935 døde av hjernehinnebetennelse, to år gammel.^[24] Som sin mor, hadde Piaf problemer med å ta hånd om barn, da hun levde sitt liv på gaten, og Dupont tok hånd om barnet fram til barnets død.^[16]

Piafs neste forhold var med en hallik med navnet Albert. Han tok provisjon av Piafs inntekter, i bytte mot ikke å tvinge henne ut i prostitusjon. Da Piaf avsluttet forholdet, forsøkte han å skyte henne, men han lyktes ikke.^[16]

Nattklubbeieren Louis Leplée,^[15] som drev klubben Le Gerny i Champs-Élysées,^[24] oppdaget Piaf i Pigalle-området.^[16] Han overtalte henne til å synge, og hennes nervøsitet, samt at hun bare var 147 cm lang,^[20][25] fikk han til å gi henne tilnavnet «Piaf», et navn som kom til å være hennes artistnavn resten av livet. «La môme piaf» er parisisk, og kan oversettes med «spurvungen».^[16]

Hennes første plate ble produsert samme år. Kort tid etter ble Leplée myrdet. Piaf ble anklaget for å ha vært medvirkende, men ble frikjent. Leplée lærte henne det grunnleggende i å opptre på en scene, og presenterte henne i en svart kjole, en klesstil som skulle komme til å kjennetegne hennes framtidige opptredender.^[16] Han gjennomførte en intens markedsføring foran hennes første opptreden, noe som resulterte i at flere celebriteter, blant annet Maurice Chevalier, kom til å overvære hennes premiere.^[16] Hun ble en stor suksess, noe som førte til hennes to første grammofoninnspillingene i januar 1936, da hun spilte inn Les Momes de la Cloche og L'Étranger gjennom Polydor.^[25] Den sistnevnte var skrevet av Marguerite Monnot, som kom til å bli en samarbeidspartner for Piat resten av hennes karriere.^[16] Sangskapere som Marguerite Monnot, Michel Emer og Raymond Asso forsto hennes stil og behov, og skrev følgelig sanger som passet for hennes artistuttrykk.^[17] Den 6. april 1936 ble Leplée myrdet, og Piaf ble avhørt og anklaget for medvirkning, men hun ble sluppet fri.^[15] Leplée ble drept av gangstere med tidligere koblinger til Piaf.^[26] Et oppkom av negativ medieoppmerksomhet^[20] truet hennes karriere.^[16] For å bedre sitt image ansatte Piaf Raymond Asso, som hun senere også innledet et forhold med. Han endret hennes artistnavn til «Édith Piaf», hindret henne i å møte upassende venner, og gav Monnot i oppdrag å skrive sanger som beskrev eller henviste til hennes tidligere liv på gaten.^[16]

I 1940 hadde Piaf en birolle i Jean Cocteaus enakter Le Bel Indifférent.^[16] Dette bidro sterkt til hennes gjennombrudd, og hun knyttet relasjoner blant prominente personer som Chevalier og poeten Jacques Borgeat. Hun skrev tekster til flere av egne sanger, og samarbeidet med komponister. I 1944 oppdaget hun Yves Montand i Paris, opptrådte sammen med ham, og ble hans mentor^[20] og elskerinne.^[26] Før det hadde gått ett år, hadde han blitt en av de mest populære sangerne i Frankrike, og hun brøt forholdet da han nærmet seg henne i popularitet.^[16]

Piaf ble etterhvert svært etterspurt, kunne vise til stor suksess i Paris,^[15] og hadde etablert seg som Frnkrikes mest ettertraktede innen underholdningsbransjen.^[25] Etter andre verdenskrig ble hun kjent internasjonalt, og hun turnerte i Europa, USA og Sør-Amerika. I Paris samarbeidet hun på scenen med Atahualpa Yupanqui, som senere ahr blitt anerkjent som en av Argentinas mest betydningsfulle folkemusikere. Piaf besøkte Sverige to ganger, i 1947 og 1958.^[27] Hun bidro til at Charles Aznavours karriere skjøt fart da hun turnerte i Frankrike og USA sammen med ham, samt spilte inn enkelte av hans sanger.^[16]

Tidlige forsøk på gjennombrudd i USA var ikke vellykkede, da mange oppfattet henne som dyster,^[16] men etter en anmeldelse av en av de mest inflytelsesrike kritikerne i New York, økte hennes popularitet, og hun kom til å opptre åtte ganger i The Ed Sullivan Show, samt to ganger, 1956 og 1957, i Carnegie Hall.^[24]

Édith Piafs signatursang La vie en rose ble skrevet 1945, og ble belønnet med en Grammy Hall of Fame Award i 1998.^[28] På L'Olympia, som er en av Paris mest berømte scener,^[20] som ble drevet av Bruno Coquatrix, framførte Piaf mange konserter under sin storhetstid mellom januar 1955 og oktober 1962; mange av disse konsertene er utgitt på vilyl og cd. En av konsertene, fra 1961, var et forsøk på å redde L'Olympia fra konkurs, og var første gangen hun framførte Non, je ne regrette rien.^[20] I april 1963 spilte hun inn sin siste sang, L'homme de Berlin.

Musikken hennes reflekterte hennes tragiske liv, og spesialiteten var balladene hennes som ble fremført med en sorgtung stemme. Hennes mest kjente sanger er «La Vie en Rose», «Milord» og «Non, je ne regrette rien». Blant dem som skrev sanger til henne, blant annet «Milord», var Georges Moustaki.

Piaf er gravlagt på kirkegården Père Lachaise i Paris.

• 1945 – «La vie en rose»
• 1945 – «Les Trois Cloches»
• 1949 – «L'Hymne à l'amour»
• 1951 – «Padam... Padam...»
• 1954 – «Sous le ciel de Paris»
• 1956 – «Les amants d'un jour»
• 1957 – «La foule»
• 1959 – «Milord»
• 1960 – «Non, je ne regrette rien»

• EdithPiaf.com – uoffisiell fanside
• Édith Piaf
• Songs
• Les Conquêtes de Piaf
• Little Sparrow
• Edith Piaf - Une chanson à trois temps on You tube