Pelé: Forskjell mellom sideversjoner

For den hawaiiske mytologiske gudinnen, se Pele (gudinne)

Pelé O Rei, Pelé
Født		Edson Arantes do Nascimento 23. okt. 1940[1][2][3][4] Três Corações[5]
Død		29. des. 2022[6][7][8] (82 år) Morumbi[7][9] Albert Einstein Israelite Hospital[10]
Beskjeftigelse		Fotballspiller, politiker, filmskuespiller, skuespiller
Embete		Minister of Sports of Brazil (1995–1998)
Ektefelle		Rosemeri dos Reis Cholbi (1966–1982) Assíria Nascimento (1994–2008)[11][12] Marcia Aoki (2016–2022)[11]
Partner(e)		Xuxa (1981–1986)[11]
Far		Dondinho
Mor		Celeste Arantes
Søsken		Zoca Maria Lusia Nascimento
Barn		Edson Cholbi Nascimento Sandra Regina Machado
Nasjonalitet		Brasil
Gravlagt		Memorial Necropole Ecumenica
Utmerkelser		20 oppføringer Kommandørridder av Order of the British Empire (1997) Rio Branco-ordenen (1967) Æresborger av Baltimore (1973) Distinguished Guest of Mexico City (2009) Llaves de la Ciudad de Mexico (2009) BBC World Sport Star of the Year (1970) South American Footballer of the Year (1973) Den nasjonale fortjenstorden (1991) Ballon d'Or Dream Team (2020) FWA Tribute Award (2018) Laureus Lifetime Achievement Award (2000) BBC Sports Personality of the Year Lifetime Achievement Award (2005) FIFA Order of Merit (1984) FIFA Player of the Century (2000) Silver Olympic Order (2016)[13] FIFA Presidential Award (2007) Ridder av Æreslegionen (1963) Marca Leyenda (1997) Adidas Golden Ball (1970) Offiser av Alaouite-ordenen (1975)[14]
Høyde		173 centimeter
Posisjon		Angrepsspiller,[15] midtbanespiller
Draktnr.		10
Klubber
År		Klubber	Kamper (mål)
1956–1974​		Santos	638 (619)
1975–1977​		New York Cosmos[16]	56 (31)
Landslag
År 1956-1971		Lag Brasil[17]	Kamper (mål) 92 (77)
Signatur
Pelé på Commons

Edson Arantes do Nascimento (født 23. oktober 1940,^[18] død 29. desember 2022^[19]), bedre kjent som Pelé, var en brasiliansk fotballspiller. Idrettshistorikere, tidligere spillere og fans regner ham som en av de beste og mest suksessrike spillerne i fotballens historie.^{[20][21][22][23][24][25][26][27][28][29]} I 1999 ble han valgt til Football Player of the Century av IFFHS International Federation of Football History and Statistics. Det samme året bad det franske ukebladet France-Football sine tidligere «Ballon D'Or»-vinnere om å velge Århundrets fotballspiller. Pelé kom på førsteplass.^[30] I 1999 kåret International Olympic Committee Pelé til «Athlete of the Century».^[31] I løpet av sin karriere scoret han 760 offisielle mål, 541 i ligakamper, noe som gjør ham til tidenes toppscorer. Totalt scoret Pelé 1281 mål i løpet av 1363 kamper.^[32]

Pelé hylles som nasjonalhelt i sitt hjemland Brasil. Han var kjent for sine prestasjoner og bidrag til fotballen.^[33] Han var også anerkjent for sitt arbeid for å bedre de sosiale forholdene for de fattige (da han scoret sitt 1000. mål viet han det til fattige barn i Brasil).^[34] I løpet av sin karriere ble han kjent som «Kongen av fotball» (O Rei do Futebol), «Kong Pelé» (O Rei Pelé) eller kun «Kongen» (O Rei).^[35]

Pelé ble oppdaget av fotballstjernen Waldemar de Brito^[36] og startet å spille for Santos i en alder av 15 og for landslaget i en alder av 16. Han vant sin første World Cup i en alder av 17. De økonomiske forholdene og brasilianske fotballforskrifter på det tidspunktet var fordelaktige for Santos, noe som muliggjorde at de kunne beholde Pelé i nesten 20 år inntil 1974. Med Pelé i sine rekker, hadde Santos sin beste periode da de vant Copa Libertadores i 1962 og 1963.^[37] Pelé spilte som en innside andre spiss, også kjent som en playmaker. Pelés teknikk og naturlige atletiske ferdigheter har blitt universelt hyllet, og i løpet av de årene han spilte var han kjent for sin gode dribling og sine pasninger, sitt tempo, kraftige skudd, eksepsjonelle hodespillevne og sin produktivitet som målskårer.

Pelé er den nest mestscorende spilleren på Brasils herrelandslag gjennom tidene og er den eneste fotballspilleren som har spilt på tre vinnerlag i FIFA World Cup.^[38] I 1962 var han med på Brasils lag fra starten av VM, men på grunn av en skade han pådro seg under den andre kampen kunne han ikke spille resten av mesterskapet. I november 2007 kunngjorde FIFA at han ble tildelt 1962-medaljen. Derved er han den eneste spilleren i verden som har tre vinnermedaljer fra FIFA World Cup.

Da Pelé pensjonerte seg som spiller i 1977, ble han verdensambassadør for fotball. Han har også vært skuespiller i forskjellige roller samt deltatt i kommersielle virksomheter. Han var ærespresident av New York Cosmos.^[39]

Pelé ble født i Três Corações i Minas Gerais i Brasil, sønn til Fluminense fotballspilleren Dondinho (født João Ramos do Nascimento) og Dona Celeste Arantes.^[40] Han ble oppkalt etter den amerikanske oppfinneren Thomas Edison,^[18][41] hans foreldre valgte dog å fjerne bokstaven 'i' og kalte ham 'Edson', men det ble gjort en feil på fødselsattesten, som førte til at mange dokumenter viser hans navn som 'Edison', ikke 'Edson', som han i virkeligheten ble kalt.^[18][42][43] Hans opprinnelige klengenavn som familien hans gav ham var «Dico».^[36][40][44] Han fikk ikke klengenavnet «Pelé» før på skolen, da det hevdes at han fikk det på grunn av sin uttale av navnet på hans favorittspiller, den lokale Vasco da Gama-keeperen «Bilé», som han feiluttalte, men jo mer han klaget over det, jo mer permanent ble klengenavnet. I sin selvbiografi, sa Pelé at han hadde ingen anelse om hva navnet betyr, ei heller ikke hans gamle venner.^[40] Bortsett fra påstanden om at navnet er avledet fra det av «Bilé», og at det er hebraisk for mirakel, har ordet ingen kjent betydning i portugisisk.^[45]

Pelé vokste opp i fattigdom i Bauru i São Paulo. Han tjente ekstra penger ved å arbeide i tebutikkene som servitør. Han lærte å spille av sin trener, men hadde ikke råd til en fotball så han spilte som regel med enten en sokk fylt med avispapir, surret sammen med hyssing^[40] eller grapefrukt.^[46] I 1954, i en alder av fjorten, ble han med i Bauru Athletic Clubs juniorlag i Bauru i São Paulo.^[47]

Pelé spilte for to klubber i løpet av sin profesjonelle fotballkarriere: Santos og New York Cosmos.

I 1956 tok de Brito Pelé med til Santos, en industri- og havneby i staten São Paulo, for å prøvespille for den profesjonelle klubben Santos Futebol Clube hvor de Brito fortalte sjefene i Santos at den 15 år gamle gutten ville bli «verdens beste fotballspiller».^[48]

Pelé gjorde sin debut for Santos den 7. september 1956 i en alder av 15 år og scoret ett mål i en 7-1 seier i en vennskapskamp mot Corinthians.^[49][50] Når 1957-sesongen startet ble Pelé gitt en fast plass på førstelaget, og i en alder av kun 16 ble han ligaens toppscorer. Kun ti måneder etter at han signerte sin proffkontrakt ble Pelé valgt ut til å spille for Brasils landslag. Etter Verdensmesterskapet i fotball 1962 forsøkte rike europeiske klubber som Real Madrid, Juventus og Manchester United å signere kontrakt med unggutten, men Brasils regjering deklarerte Pelé en «offisiell nasjonalskatt» for å hindre ham fra å bli overført ut av landet.^[51]

Pelé vant sin første store tittel med Santos i 1958 da laget vant Campeonato Paulista; Pelé fullførte turneringen som toppscorer med utrolige 58 mål,^[52] en rekord som fortsatt står. Ett år senere hjalp O Rei laget i å vinne deres første seier i Torneio Rio-São Paulo med en 3–0 over Vasco da Gama.^[53] Dog Santos klarte ikke å beholde Paulista-tittelen. I 1960 scoret Pelé 33 mål for å hjelpe sitt lag på nytt å vinne Campeonato Paulista troféet, men tapte Rio-São Paulo turneringen etter å ha endt på en skuffende 8.-plass.^[54] Nye 47 mål fra Pelé resulterte i at Santos på nytt vant Campeonato Paulista. Klubben klarte å vinne Taça Brasil det samme året, ved å knuse Bahia i finalen; Pelé ble turneringens toppscorer med ni mål. Seieren tillot Santos å delta i Copa Libertadores, den mest prestisjetunge turneringen på den vestlige halvkule.^[55]

Santos' mest suksessfulle klubbsesong startet i 1962;^[41] laget var seedet i gruppe 1 sammen med Cerro Porteño og Deportivo Municipal, hvor de vant alle kamper i sin gruppe med unntak av en kamp (en 1–1 uavgjort bortekamp mot Cerro), hvor Pelé for første gang scoret to mål i en kamp, i kampen mot Cerro. Santos vant over Universidad Católica i semifinalen og møtte regjerende mester Peñarol i finalen hvor Pelé nok en gang scoret to ganger. Det resulterte i den første seieren for en brasiliansk klubb. Pelé endte opp som turneringens nest mest scorende spiller med 4 mål. Det samme året forsvarte Santos seg med hell i Campeonato Brasiliero (med 37 mål fra Pelé), Taça Brasil (Pelé scoret fire mål i den siste serien mot Botafogo) og vant 1962 Intercontinental Cup mot Benfica.^[56] Med sin ikoniske nummer 10 på ryggen gjorde Pelé en av sine beste kamper noen gang og scoret hat-trick i Lisboa, da Santos slo europamestrene 5–2.^[57]

Som regjerende mestere kvalifiserte Santos seg automatisk til semifinalestadiet av 1963 Copa Libertadores. Ballet blanco klarte å beholde tittelen på en spektakulær måte etter imponerende seire over Botafogo og Boca Juniors. Pelé hjalp Santos å vinne over et Botafogo-lag som inneholdt legender som Garrincha og Jairzinho med et pinefullt sent mål i den første kampen av semifinalen for å bringe resultatet til 1-1. I den andre etappen gjorde Pelé en av sine beste opptredener som fotballspiller med et hat-trick i Estádio do Maracanã da Santos knuste Botafogo 0–4 i den andre etappen. Santos startet sin andre finale på rad med å vinne 3-2 i den første kampen mot José Sanfilippos og Antonio Rattíns Boca Juniors og så 1-2 i returkampen på La Bombonera, med et nytt mål av Pelé, og ble med det det første (og så langt det eneste) brasilianske laget som kunne løfte Copa Libertadores på Argentinsk jord. Pelé avsluttet turneringen som den nest mest-scorende spilleren med 5 mål. Santos tapte Campeonato Paulista etter å ha kommet på 3.-plass, men gikk videre til å vinne Rio-São Paulo turneringen etter en imponerende 0–3 seier over Flamengo i finalen, hvor Pelé fikk nettkjenning en gang i kampen. Pelé hjalp også Santos med å beholde Intercontinental Cup og Taça Brasil.^[56]

Santos forsøkte å forsvare tittelen igjen i 1964, men de ble grundig slått i begge kampene av semifinalen av Independiente. Santos vant igjen Campeonato Paulista, hvor Pelé fikk nettkjenning 34 ganger. Klubben delte også Rio-São Paulo tittelen med Botafogo og vant Taça Brasil for 4. år på rad. Santistas ville prøve å «gjenoppstå» i 1965 ved å vinne, for niende gang, Campeonato Paulista og Taça Brasil. I Copa Libertadores i 1965 startet Santos overbevisende ved å vinne hver eneste kamp i sin gruppe i første runde. I semifinalene, møtte Santos Peñarol i en rematch av 1962 finalen. Etter to legendariske kamper,^[41] måtte en playoffkamp til for å finne en vinner. I motsetning til i 1962 kom Peñarol ut i full fyr og eliminerte Santos 2–1.^[41] Pelé ble, dog, til slutt toppscorer i turneringen med åtte mål.^[58] Dette viste seg å bli starten på en nedgang da Santos ikke klarte å beholde Torneio Rio-São Paulo.

Heller ikke i 1966 klarte Pelé og Santos å beholde Taça Brasil, O Rei's mål var ikke nok til å forebygge en 9–4 overkjøring av Cruzeiro (ledet av Tostão) i finaleserien. Santos vant dog Campeonato Paulista i 1967, 1968 og 1969, men Pelé ble mindre og mindre en medvirkende faktor, noe som førte til den lave suksessfaktoren til Santistas. Den 19. november 1969 scoret Pelé sitt 1000. mål totalt for alle kamper. Dette var et etterlengtet øyeblikk i Brasil.^[41] Målet, populært kalt O Milésimo (det tusende), hendte i en kamp mot Vasco da Gama, når Pelé scoret på et straffespark, på Maracanã.^[41]

Pelé har uttalt at hans peneste mål ble scoret i Rua Javari stadium under en Campeonato Paulista kamp mot São Paulo-rivalen Juventus den 2. august 1959. Da det ikke er en match som ble filmet, spurte Pelé om en datamaskinanimasjon kunne bli laget av dette spesifikke målet.^[41] I mars 1961 scoret Pelé gol de placa (mål verdig en plakett), mot Fluminense i Maracanã.^[59] Pelé mottok ballen på grensen til sitt eget straffeområde og løp hele lengden av banen, unnvek motstanderens spillere og skjøt ballen forbi målmannen.^[59] Målet ble ansett som så spektakulært at en plakett var bestilt med en dedikasjon til det vakreste målet i historien til Maracana.^[60]

Pelés gnistrende spill og forkjærlighet for spektakulære mål gjorde ham til en stjerne rundt om i verden.^[61] Hans Santos-lag turnerte internasjonalt også for å få full uttelling for hans popularitet. I 1967 gikk de to partene i den Nigarianske innbyrdeskrigen med på en 48-timers våpenhvile slik at de kunne se på Pelé spille en vennskapskamp i Lagos.^[62] Under hans tid i Santos spilte Pelé sammen med flere gode spillere, inkludert Zito, Pepe og Coutinho; den siste samarbeidet med ham i en rekke en-to spill, angrep og mål.^[63]

Etter Pelés 17. sesong for Santos (1972-sesongen) pensjonerte han seg fra brasiliansk klubbfotball. Han fortsatte dog fra tid til annen å putte på drakten for Santos i offisielle kamper. To år senere kom han ut av sin delvispensjonering når han signerte en kontrakt med New York Cosmos i North American Soccer League (NASL) for 1975-sesongen. Selv om han var godt forbi hans storhetstid på dette tidspunktet, er Pelé kreditert med vesentlig å øke den offentlig bevisstheten og interessen for fotball i USA. Han ledet Cosmos til 1977 NASL-mesterskapet i sin tredje og siste sesong med klubben.^[64]

Den 1. oktober 1977 avsluttet Pelé sin legendariske karriere med en vennskapskamp mellom New York Cosmos og Santos. Santos ankom til New York og New Jersey etter tidligere å ha slått Seattle Sounders 2–0. Kampen ble spilt foran en fullstappet Giants Stadium og ble fjernsynsoverført i Amerikas forente stater på ABCs Wide World of Sports samt på andre stasjoner rundt omkring i verden. Pelés far og kone var begge til stede på kampen, samt en rekke av hans idrettsvenner slik som Muhammad Ali og Bobby Moore.^[65] Pelé holdt en kort tale før kampen hvor han spurte folkemengden om å si ordet «love» sammen med ham tre ganger. Han spilte første halvdel for Cosmos og andre halvdel for Santos. Pelé scoret sitt siste mål på ett direkte frispark forbi Santos' målmann som kastet seg forgjeves etter ballen. I pausen etter halvspilt tid pensjonerte Cosmos Pelés nummer 10. Pelé presenterte sin skjorte til sin far, som ble eskortert ned på spillematten av Cosmos' kaptein Werner Roth. I andre halvdel, scoret Cosmos-spissen Ramon Mifflin, som hadde erstattet Pelé da han skiftet side ved pause, på en krysskudd, og Cosmos vant kampen 2-1. Etter kampen ble Pelé omfavnet av Cosmos-spillerne, inkludert hans mangeårige rival Giorgio Chinaglia, og deretter løp han rundt feltet mens han holdt et amerikansk flagg i venstre hånd og et brasiliansk flagg i sin høyre hånd. Pelé ble raskt løftet opp av flere Cosmos-spillere og båret rundt banen.^[65]

Pelés første landskamp var et 2–1 tap mot Argentina den 7. juli 1957 i Maracanã.^[66][67] I den kampen scoret han sitt første mål for Brasil i en alder av 16 år og 9 måneder som resulterte i at han ble den yngste spilleren som har scoret et mål i en landskamp.^[68]

Pelés første kamp i et verdensmesterskap var mot Sovjetunionen i den første runden av VM i fotball 1958, og mesterskapets tredje kamp, ved siden av Garrincha, Zito og Vavá.^[69] Han var den yngste spilleren i turneringen, og til da den yngste som noen gang hadde spilt i verdensmesterskapet.^[70] Han scoret sitt første VM-mål mot Wales i kvartfinalen, kampens eneste mål, som gjorde at Brasil gikk videre til semifinalene, og som gjorde at han ble den yngste målscorer i et verdensmesterskap i en alder av 17 år og 239 dager.^[67] Mot Frankrike i semifinalen, ledet Brasil ved pause 2–1, og så scoret Pelé et hat-trick og ble den yngste i verdensmesterskapets historie som har gjort dette.^[71][72]

19. juni 1958 ble Pelé den yngste spiller i en finale i et verdensmesterskap i en alder av 17 år og 249 dager. Han scoret to mål under finalen til VM i fotball 1958 da Brasil slo Sverige 5-2. Hans første mål, en lobb over en forsvarsspiller etterfulgt av et presist volleyskudd ble valgt som ett av de beste skuddene i verdensmesterskapet i fotballs historie.^[73] Etterfølgende Pelés andre mål, uttalte den svenske spilleren Sigvard Parling senere; «Når Pelé scoret det femte målet i den finalen, jeg må være ærlig å si at jeg følte for å klappe».^[74] Når kampen endte, besvimte Pelé på banen, og måtte bli ivaretatt av det medisinske personalet.^[41] Han kom seg igjen, og var synlig beveget av seieren. Han var i tårer da han ble gratulert av sine lagkamerater. Han avsluttet turneringen med seks mål i løpet av fire spilte kamper, delt andreplass, bak recordvinneren Just Fontaine, og ble kåret til den beste unge spilleren av turneringen.^[75]

Det var under verdensmesterskapet i fotball i 1958 at Pelé startet å bruke nummer 10 på skjorten som udødeliggjorde ham. Nylig er det blitt kjent at hendelsen var et resultat av dårlig organisering: lederne sende ikke draktnumrene til spillere og det var opp til FIFA å velge nummer 10- skjorta til Pele, som var innbytter ved anledningen.^[76] Pressen på den tiden katalogiserte Pelé som den største åpenbaring fra verdensmesterskapet i 1958.^[77]

I løpet av den første kampen i Verdensmesterskapet 1962 mot Mexico bistod Pelé ved det første målet og så scoret han det andre, etter å ha løpt forbi fire forsvarere, for å sende Brazil opp til 2-0.^[78] Han skadet seg selv mens han forsøkte et langskudd mot Tsjekkoslovakia.^[41] Dette vil holde ham borte fra resten av turneringen, og tvang treneren Aymoré Moreira til å gjøre sin eneste endring i lagoppstillingen i turneringen. Erstatteren var Amarildo, som spilte godt resten av turneringen. Men det var Garrincha som tok den ledende rollen og førte Brasil til sin andre Verdensmesterskapstittel.^[79]

Verdensmesterskapet i 1966 var bemerket, blant annet, for de brutale taklingene av Pelé av bulgarske og portugisiske forsvarsspillere.^[80] På dette tidspunktet var Pelé blitt den mest kjente fotballspilleren i verden og forventningene var at Brasil, i det minste, ville nå finalen.^[80] Brasil ble eliminert i første runde etter kun å ha spilt tre kamper.^[81] Pelé scoret hans første mål fra et frispark mot Bulgaria, og ble den første spilleren som hadde scoret mål i tre påfølgende verdensmesterskap, men på grunn av skader, et resultat av pågående taklinger av bulgarerne, spilte han ikke den andre kampen mot Ungarn.^[81] Brasil tapte den kampen og Pelé, på tross av at han fortsatt var skadet fra første kampen, ble hentet tilbake til den siste viktige kampen mot Portugal.^[82] I den kampen taklet João Morais Pelé brutalt, men fikk ikke rødt kort av dommer George McCabe, av hvem det er anerkjent at han lot «portugiserne komme unna med mord».^[80][83] Pelé måtte bli på banen haltende resten av kampen da spillerbytte ikke var tillatt på den tiden.^[83] Etter denne kampen avga han løfte på at han ikke skulle spille i Verdensmesterskapet igjen, et valg som han senere kom til å endre.^[84]

Pelé ble innkalt til landslaget tidlig i 1969, han nektet først, men aksepterte deretter og spilte i seks VM-kvalifiseringskamper, hvor han scoret seks mål.^[17] Verdensmesterskapet i 1970 i Mexico skulle bli Pelés siste. Brasils lag for turneringen inneholdt store endringer i forhold til 1966-laget. Spillere som Garrincha, Nilton Santos, Valdir Pereira, Djalma Santos og Gilmar hadde allerede pensjonert seg, men laget, med Pelé, Rivelino, Jairzinho, Gérson, Carlos Alberto Torres, Tostão og Clodoaldo, er ofte ansett for å være det beste fotballaget i historien.^{[85][86][87][88][89][90]}

I den første kampen, mot Tsjekkoslovakia, ga Pelé Brasil ledelsen 2-1, ved å håndtere Gersons lange pasning me brystkassa og deretter sende ballen i mål. I denne kampen forsøkte Pelé frekt å lobbe over målvakten Ivo Viktor fra midtlinjen og bommet bare hårfint på det tsjekkoslovakiske målburet.^[91] Brasil endte opp med å vinne kampen 4–1. I første omgang av kampen mot England scoret nesten Pelé med en heading som ble spektakulært reddet av Gordon Banks.^[92][93] I andre omgang assisterte han Jairzinho på kampens eneste mål. Mot Romania startet Pelé med å score på et direkte frisparkmål, et hardt anslag med utsiden av hans høyre fot. Senere i kampen scoret han igjen for å øke resultatet til 3–1. Brasil vant med et sluttresultat på 3–2. I kvartfinalen mot Peru vant Brasil 4–2, hvor Pelé assisterte Tostão på Brasils tredje mål. I semifinalene møtte Brasil Uruguay for første gang siden VM-kampen i 1950. Jairzinho sendte Brasil opp i en 2-1-ledelse, og Pelé assisterte Rivelino for 3–1. Under den kampen gjorde Pelé et av sine mest kjente triks.^[91] Tostão ga Pelé en løpeball, og Uruguays målmann Ladislao Mazurkiewicz merket seg det. Keeperen løp ut fra feltet sitt for å ta ballen før Pelé kunne gjøre det, men Pelé kom frem først og lurte keeperen ved ikke å røre ballen, noe som førte til at den rullet til venstre for målmannen, mens Pelé fortsatte til sin venstreside. Pelé rundet målmannen og skjøt, mens han roterte seg mot målet, men han svingte for mye da han skjøt slik at ballen fløy akkurat på utsiden av den borteste stolpen.^[87]

Brasil spilte mot Italia i finalen, der Pelé startet med å score med en heading over den italienske forsvarsspilleren Tarcisio Burgnich.^[94] Deretter assisterte han på Jairzinhos og Carlos Albertos mål, den siste kom etter et imponerende samarbeidsspill.^[95][96] Brasil vant kampen 4–1, og beholdt Jules Rimet Trofeet på ubestemt tid, og Pelé ble navngitt som turneringens beste spiller.^[74][97] Burgnich, som markerte Pelé i finalen, ble sitert på å ha uttalt: «Jeg fortalte meg selv før kampen, han er laget av kjøtt og blod som alle andre – men jeg tok feil».^[98]

Pelé er den største spilleren gjennom alle tider. Han regjerte suverent i 20 år. Alle de andre – Diego Maradona, Johan Cruijff, Michel Platini – rangeres under ham. Det finnes ingen å sammenligne Pelé med.

Vest-Tysklands 1974 VM-vinnende kaptein Franz Beckenbauer^[74]

Pelés siste landskamp var den 18. juli 1971 mot Jugoslavia i Rio de Janeiro.^[99] Med Pelé på banen hadde Brasil imponerende fotball-resultater. Brasils herrelandslag i fotballs statistikk i perioden med Pele på laget var 67 seire, 14 uavgjort og 11 tap, og de vant tre Verdensmesterskap, med Pelé som den eneste spilleren i historien som har tre vinnermedaljer.^[17][38] Brasil tapte aldri en kamp når både Pelé og Garrincha spilte.^[99] Den eneste landslagskampen som Garrincha tapte var mot Ungarn i 1966, 1–3, som Pelé ikke spilte på grunn av en skade.^[100]

Pelé spilte også i Copa América. Under Copa América 1959 var han toppscorer med åtte mål, da Brasil kom på andreplass i turneringen.^[74][101] Dette ble Pelés første og eneste opptreden i turneringen, og hans åtte mål er fortsatt turneringens rekord.^[102]

Pelé giftet seg med Rosemeri dos Reis Cholby den 21. februar 1966.^[103] Han har to døtre; Kelly Cristina (f. 13. januar 1967) og Jennifer (f. 1978) samt en sønn Edson («Edinho» – lille Edson, 27. august 1970). Paret skilte seg i 1978.^[103] Siden april 1994 har Pelé vært gift med psykologen og gospelsangeren Assíria Lemos Seixas, som den 28. september 1996 fødte tvillingene Joshua og Celeste ved hjelp av fertilitetsbehandling.^[99]

Prime Brands, et brasiliansk lisensselskap opprettet i 2006 og ledet av CEO José Kanner, administrerer nå merkevaren Pelé inkludert kontraktene med IMG Licensing som opptrer på vegne av Prime når det gjelder internasjonale lisenser, arbeidene med partnere slik som Pelé Sports, Kotobukiya og Art of Pelé, blant annet.^[104]

Det mest notable delen av Pelés liv etter fotballen er hans ambasadørarbeid for forskjellige entiteter. I 1992 ble Pelé utnevnt til FN-ambassadør for økologi og miljø.^[105][106]

Pelé ble tildelt Brasils Gullmedaljer for fremragende tjenester til idretten i 1995, Brasils president Fernando Henrique Cardoso utnevnte ham til stillingen som «Ekstraordinær Minister for Sport», samt han ble utnevnt til en UNESCO goodwillambassadør.^[105] I løpet av denne tiden foreslo han lover for å redusere korrupsjon i brasiliansk fotball, som ble kjent som Pelé-loven. Pelé forlot sin stilling i 2001 etter at han ble anklaget for innblanding i en korrupsjonsskandale, men ingenting ble påvist og det ble også avvist av UNICEF.^[107][108] I 1997 mottok Pelé en æres Knight Commander av Order of the British Empire fra Queen Elizabeth II, under en seremoni i Buckingham Palace.^[109]

Pelé speidet for Premier League-klubben Fulham i 2002.^[110] Han ble valgt for å trekke kvalifiseringsgruppene til finalene i VM i fotball 2006.^[111]

Pelé har publisert flere selvbiografier, hatt hovedrollen i dokumentar- og semi-dokumentarfilmer og komponert forskjellige musikkstykker, inkludert hele soundtracket til filmen Pelé i 1977. Han dukket opp, sammen med andre fotballspillere i 1960- og 1970-tallet, med Michael Caine og Sylvester Stallone, i 1981 filmen Escape to Victory, om et rømningsforsøk fra en tysk krigsfangeleir under andre verdenskrig.

Pelé signerte en større selvbiografisk bokavtale i 2006, som resulterte i en kjempestor, 45 cm × 35 cm, 2,500 stykk begrenset utgivelse samleobjekt «Pelé», laget av britiske luksusutgivere, Gloria, som den første fotball «big book». I den samme perioden mottok Pelé en «Lifetime Achievement Award» fra BBC og i juni 2006, hjalp han med å innvie finalen til Verdensmesterskapet i fotball 2006, sammen med supermodellen Claudia Schiffer.^[86] Pelé har også laget en internasjonal reklamekampanje for farmasiselskapet Pfizer for å promotere Viagra og øke verdens bevissthet om erektil dysfunksjon.^[112]

Pelé var æresgjest ved 150-årsfeiringen til verdens eldste fotballklubb, Sheffield da de feiret jubileet med en kamp mot Inter Milan i november 2007. Inter vant 5–2 foran et takknemlig publikum på nesten 19 000 på Bramall Lane. Som en del av sitt besøk, åpnet Pelé en utstilling som inkluderte den første offentlige visningen på 40 år av de opprinnelige håndskrevne reglene til fotball.^[113]

I 2009 samarbeidet han med Ubisoft på fotballspillet Academy of Champions: Soccer for Wii-maskiner samt også dukket opp i spillet som en trener til spillere.^[114]

1. august 2010 ble Pelé introdusert som «Honorary President» av en gjenopplivet New York Cosmos, med målet å stille et lag i Major League Soccer.^[39]

Pelé har et kaffemerke oppkalt etter seg; Café Pelé, som selges i mer enn 50 land, også i Skandinavia.^[115]

Pelé døde 29. desember 2022 i São Paulo etter en lengre periode med sykdom.

Santos

• Copa Libertadores: 1962, 1963
• Campeonato Paulista: 1958, 1960, 1961, 1962, 1964, 1965, 1967, 1968, 1969, 1973^[116]
• Taça Brasil: 1961, 1962, 1963, 1964, 1965^[117]
• Torneio Roberto Gomes Pedrosa: 1968
• Torneio Rio-São Paulo: 1959, 1963, 1964, 1966^[118][119]
• Intercontinental Cup: 1962, 1963
• Recopa Intercontinental: 1968

New York Cosmos

• North American Soccer League: 1977

Brasil

• Roca Cup: 1957, 1963
• FIFA World Cup: 1958, 1962, 1970

^[31][120]

• Santos
  • Copa Libertadores toppscorer (1): 1965.
  • Campeonato Paulista toppscorer (11): 1957, 1958, 1959, 1960, 1961, 1962, 1963, 1964, 1965, 1969, 1973.
• Brasil
  • Copa América toppscorer (1): 1959.^[101]
• BBC Sports Personality of the Year Overseas Personality:
  • Vinner (1): 1970
• FIFA World Cup (Best Young Player):^[75]
  • Vinner (1): 1958
• FIFA World Cup (Silver Boot): 1958^[75]
• FIFA World Cup Silver Ball: 1958^[75]
• FIFA World Cup Golden Ball (Best Player):^[74]
  • Vinner (1): 1970
• Athlete of the Century, valgt av journalister fra hele verden, avstemning av den franske dagsavisen L'Equipe: 1981
• South American Footballer of the Year: 1973^[121]
• Innsatt inn den amerikanske National Soccer Hall of Fame i 1993.^[122]

• Knight Commander of the British Empire: 1997^{[trenger referanse]}
• I 1989 DPR Korea utstedte et frimerke som avbilder Pelé.^[123]

• Athlete of the Century, av Reuters News Agency: 1999
• Athlete of the Century, valgt av International Olympic Committee: 1999
• UNICEF Football Player of the Century: 1999
• TIME One of the 100 Most Important People of the 20th Century: 1999^[124]
• FIFA Player of the Century: 2000 (se: http://www.fifa.com/classicfootball/players/player=63869/bio.html Arkivert 2. februar 2009 hos Wayback Machine.)
• Football Player of the Century, valgt av frank fotballs gullball vinnere: 1999^[30]
• Football Player of the Century, av IFFHS International Federation of Football History and Statistics: 1999
• South America Football Player of the Century, av IFFHS International Federation of Football History and Statistics: 1999
• Laureus World Sports Awards «Lifetime Achievement Award» fra Sør-Afrikas President Nelson Mandela: 2000

I desember 2000 delte Pelé og Maradona prisen FIFA Player of the Century fra FIFA.^[125] Prisen var opprinnelig tiltenkt å være basert på en avstming på internett, men etter at den tydeligvis favoriserte Diego Maradona, klaget mange observatører på at internetts natur av meningsmålinger ville betydd en skjev demografisk fordeling av yngre fans som ville ha sett Maradona spille, men ikke Pelé. FIFA opprettet deretter en «Family of Football»-komite av FIFA-medlemmer for å bestemme vinneren av prisen. Komiteen valgte Pelé. Siden Maradona vant internettavstemningen, ble det bestemt at han og Pelé skulle dele prisen.^[126]

• BBC Sports Personality of the Year Lifetime Achievement Award:
  • Vinner (1): 2005

En konsensus av media og ekspert meningsmålinger rangerer Pelé som den største fotballspilleren gjennom tidene.^[127]

Pelés målscoringsrekord er ofte nevnt å være 1280 mål i 1363 kamper.^[128] Dette antallet inkluderer mål scoret av Pelé i ikke-konkurrerende klubb kamper, som for eksampel, internasjonale turneer Pelé utførte med Santos og New York Cosmos, og noen få kamper som Pelé spilte for militæret under hans førstegangstjeneste i Brasil.^[129]

Tabellene nedenfor viser hvert mål Pelé scoret i store klubbkonkurranser for Santos og New York Cosmos. Under mye av Pelés spillerkarriere i Brasil var det ingen nasjonale ligamesterskap. Fra 1960 og fremover ble Brazilian Football Confederation (CBF) pålagt å gi meritokratiske deltakere for den da nye Copa Libertadores, en søramerikansk internasjonal klubbkonkurranse i hovedsak tilsvarende Mesterligaen. For å sette dem i stand til å gjøre dette arrangerte CBF to nasjonale konkurranser: TACA de Prata og TACA Brasil. En nasjonal ligakonkurranse, Campeonato Brasileiro, ble første gang spilt i 1971, sammen med tradisjonelle statlige og mellomstatlige konkurranser som for eksempel Campeonato Paulista og Torneio Rio-São Paulo.

Antallet ligamål scoret av Pelé er oppført som 589 i løpet av 605 kamper. Dette tallet er summen av målene scoret av Pelé i innenlandske liga-baserte konkurranser: Campeonato Paulista (SPS), Torneio Rio-São Paulo (RSPS), TACA de Prata og Campeonato Brasileiro. TACA Brasil var en nasjonal konkurranse organisert på knockout-basis.

• En mørkegrå selle i tabellen indikerer at den relevante komkurransen ikke ble avholdt det året.
• * indikerer at dette tallet er avledet fra en Santos-liste fra rsssf.com og denne listen over kamper som Pelé spilte.

^[17]

#	Dato	Arena	Motstander	Mål	Resultat	Verdensmesterskap	Runde
1.	19. juni 1958	Ullevi, Göteborg, Sverige	Wales	1 – 0	1–0	1958	Kvartfinale
2.	24. juni 1958	Råsundastadion, Solna, Sverige	Frankrike	1 – 3	2–5	1958	Semifinale
3.	24. juni 1958	Råsundastadion, Solna, Sverige	Frankrike	1 – 4	2–5	1958	Semifinale
4.	24. juni 1958	Råsundastadion, Solna, Sverige	Frankrike	1 – 5	2–5	1958	Semifinale
5.	29. juni 1958	Råsundastadion, Solna, Sverige	Sverige	1 – 3	2–5	1958	Finalen
6.	29. juni 1958	Råsundastadion, Solna, Sverige	Sverige	2 – 5	2–5	1958	Finalen
7.	30. mai 1962	Estadio Sausalito, Viña del Mar, Chile	Mexico	2 – 0	2–0	1962	Gruppespillet
8.	12. juli 1966	Goodison Park, Liverpool, England	Bulgaria	1 – 0	2–0	1966	Gruppespillet
9.	3. juni 1970	Estadio Jalisco, Guadalajara, Mexico	Tsjekkoslovakia	2 – 1	4–1	1970	Gruppespillet
10.	10. juni 1970	Estadio Jalisco, Guadalajara, Mexico	Romania	1 – 0	3–2	1970	Gruppespillet
11.	10. juni 1970	Estadio Jalisco, Guadalajara, Mexico	Romania	3 – 1	3–2	1970	Gruppespillet
12.	21. juni 1970	Estadio Azteca, Mexico by, Mexico	Italia	1 – 0	4–1	1970	Finalen

• Os Estranhos (1969) (TV-serie)
• O Barão Otelo no Barato dos Bilhões (1971)
• A. marsa (1973)
• Os Trombadinhas (1978)
• Escape to Victory (1981)
• A Minor Miracle (1983)
• Pedro Mico (1985)
• Os Trapalhões e o Rei do Futebol (1986)
• Hotshot (1987)
• Solidão, Uma Linda História de Amor (1990)
• Mike Bassett: England Manager (2001)
• ESPN SportsCentury (2004)
• Pelé Eterno (2004) – en dokumentar om Pelés karriere

• I 1989 Nord-Korea ga ut et frimerke med Pelé.^[123]
• Nevnt i en sang: «Ghetto Supastar» av Pras.^[99]
• Fribryteren AJ Styles navnga hans backflip head-kick «The Pele».
• I filmen Kicking & Screaming, Phil, spilt av Will Ferrell, konkurrerer mot far sin for å vinne sin fars Pelé ball.

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Pelé – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Pelé – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Pelé på Internet Movie Database
• (sv) Pelé i Svensk Filmdatabas
• (da) Pelé på Filmdatabasen
• (fr) Pelé på Allociné
• (en) Pelé på AllMovie
• (en) Pelé hos The Movie Database
• (en) Pelé på Discogs
• (en) Pelé på MusicBrainz
• (en) Pelé på Songkick
• Pelé på Facebook
• Pelé på Instagram
• Pelé på X (tidligere Twitter)
• (de) Pelé – Munzinger Sportsarchiv
• (en) Pelé – Olympedia
• (en) Pelé – FIFA
• (en) Pelé – UEFA
• (fr) Pelé – LÉquipe
• (en) Pelé – Transfermarkt
• (en) Pelé – national-football-teams.com
• (en) Pelé – Soccerbase.com
• (en) Pelé – FootballDatabase.eu
• (en) Pelé – Soccerway