kjenne
- Se også: kjennes
Norsk
[rediger]Verb
[rediger]kjenne (bokmål/riksmål/nynorsk)
- føle eller merke noe med sansene
- Jeg kjenner det på gikta.
- (transitivt) ha personlig kunnskap om
- Kjenner du ham?
- Kjenner jeg deg rett, sier du ikke nei til en øl.
- Jeg kjenner ei jente fra Argentina.
- (jus, transitivt) utferdige en domsavsigelse
- Dommeren kjente den tiltalte skyldig på alle punkter.
- (foreldet) Thi kjennes for rett at… (gammel innledning av domsavsigelser i norsk rett)
kjenne seg (refleksivt) (bokmål/riksmål)
Faste uttrykk
[rediger]- kjenne det på gikten/kjenne det på gikta
- (ikke) kjenne igjen
- kjenne lusa på gangen
- kjenne på
- kjenne seg igjen
- kjenne sine pappenheimere
- kjennes ved
Relaterte termer
[rediger]Uttale
[rediger]
Grammatikk
[rediger]| Bøyning (uregelrett, med sammentrekning) | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Infinitiv | Presens | Preteritum | Perfektum | Imperativ | Presens partisipp | Passiv | |
| å kjenne | kjenner | kjente | har kjent | kjenn | kjennende | kjennes | (bokmål/riksmål) |
| å kjenne | kjenner | kjende | har kjent | kjenn, kjenne | kjennande | kjennast | (nynorsk) |
| kjente | (nynorsk) | ||||||
Oversettelser
[rediger]føle
vite om, ha erfaring med
avsi dom
Substantiv
[rediger]kjenne
- (utellelig) En røpelse av et faktum
- Vil du ikke gi deg til kjenne?
Referanser
[rediger]- «kjenne» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
- «kjenne» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).