Trakia

 

De historiske grensene til Trakia har vært forskjellige. Bemerkelsesverdig er det faktum at fra en tidlig tid benyttet oldtidens grekere betegnelsen Thraki for å referere til hele området som lå nord for Thessalia som bosatt av trakere,^[1] en region som «ikke hadde bestemte grenser» og som andre regionen (som Makedonia og selv Skytia) ble lagt til.^[2] I en antikk gresk kilde er hele Jorden delt inn i «Asia, Libya, Europa og Trakia».^[2] Da grekerne fikk økt kunnskapen om verdens geografi ble begrepet «Trakia» mer begrenset i anvendelsen: Trakia utgjorde da de landene som var grenset av elven Donau i nord, Svartehavet i øst, av nordlige Makedonia i sør og av Illyria i vest.^[2] Dette utgjorde stort sett det som sammenfalt med det trakiske odrysiske kongerike som også hadde grenser som endret seg i historiens løp.

I løpet av denne tiden, særlig etter den makedonske erobringen, endret regionens gamle grense med Makedonia fra elven Struma til elven Mesta.^[3][4] Denne definisjonen varte fram til den romerske erobringen. Den klassiske betegnelsen Trakia refererte kun til det område som hovedsakelig dekket det samme område som den moderne geografiske region. I dens tidlige periode utgjorde den romerske provinsen Trakia dette området, men etter administrative reformer på slutten av 200-tallet, ble Trakias langt mer redusert område omgjort til seks små provinser som utgjorde bispedømmet Trakia. Middelalderens bysantinske theme Trakia besto kun av hva som i dag er østlige Trakia.

De største byene i Trakia er: İstanbul (den europeiske siden), Komotini, Alexandroupolis, Plovdiv, Burgas, Stara Zagora, Haskovo, Edirne, Çorlu og Tekirdag.

Antikkens greske mytologi har gitt trakerne en mytisk stamfar ved navn Trax, sønn av krigsguden Ares, som det ble sagt bodde i Trakia. Trakerne opptrer Homers Iliaden som allierte av Troja, ledet av Akamas og Peiros. Senere i Iliaden gjorde Rhesos, en annen konge av Trakia, sin opptreden. Kisseos, svigerfar til den trojanske eldre Antenor, er også oppgitt som en trakisk konge. Homers Trakia er vagt definert og strakte seg fra elven Axios i vest til Dardanellene og Svartehavet i øst. Skipskatalogen, det vil si opplistingen av skip i kapittel to av Iliaden, nevner tre adskilte kontingenter fra Trakia: trakere ledet av Akamas og Peiros, fra Ainos; kikonianere ledet av Eufemos fra sørlige Trakia i nærheten av Ismaros; og fra byen Sestos på den trakiske (nordlige) siden av Hellespont som utgjorde andelen som var ledet av Asios.

Gresk mytologi er fylt opp med trakiske konger, blant annet Diomedes, Tereus, Lykurgos, Phineus, Tegyrios, Eumolpos, Polymestor, Poltys, og Oiagros (fra til Orfeus). I tillegg til folket som Homer kaller for trakere, var oldtidens Trakia hjemstedet for tallrike andre folk eller stammer, blant annet edonere, bisaltaere, kikonianere, og bistonere.

Trakia er også nevnt i Ovids Metamorfoser i episoden om Filomela, Prokne og Tereus. Sistnevnte er konge av Trakia og begjærer sin svigerinne Filomela. Han kidnapper henne, holder henne fanget, voldtar henne og skjærer av henne tungen. Filomela greier å komme seg fri, og sammen med sin søster Prokne planlegger hun hevn ved å drepe Itys, Tereus' sønn med Prokne. De tar den drepte Itys, koker ham og serverer ham som middag til Tereus. Ved slutten av myten blir de alle forvandlet til fugler — Prokne til en svale, Filomela til en nattergal, og Tereus til en hærfugl.

• Se hovedartikkel, Trakere

Den innfødte befolkningen i Trakia besto av et indoeuropeisk folk som ble kalt for trakere, og de var inndelt i tallrike stammegrupper. Trakiske tropper var kjent for å følge naboherskeren Aleksander den store da han krysset Hellespont som grenset opp mot Trakia, og deretter angrep Perserriket.

Trakerne selv beskrev seg ikke ved navn som «Trakia» og «trakere» da det var de navn grekerne hadde gitt dem.^[5]

Inndelt i adskilte stammer dannet ikke trakerne noen form for fast og varig politisk organisering før fram til det odrysiske kongerike ble opprettet på 300-tallet f.Kr. Som illyrere fostret de trakiske stammene i de fjellrike regionene en lokalt styrt krigertradisjon mens stammene på slettene og ved kysten var angivelig mer fredelig, og innviklet i handel sjøvegen. Nyoppdaget gravhauger i Bulgaria antyder at trakiske konger styrte disse regionene i Trakia med særskilt trakisk nasjonal identitet og bevissthet.^[6][7][8]

I løpet av denne perioden levde en særegen sølibatkultur av asketer som ble kalt for Ctistae (gresk: κτίσται, i betydningen «grunnleggerne») i Trakia. De fungerte som filosofer, prester og profeter, og ble holdt høyt i ære da de hadde dedikert sine liv til gudene.^[9] Homer snakket kollektivt om disse Abii av den grunn at menn som lever adskilt fra kvinner er kun halvveis komplette.^[10]

På midten av 400-tallet begynte Romerriket å smuldre opp. Trakia mistet Romas overherredømme og havnet under ulike germanske stammehøvdinger. Med Romerrikets fall, selv om Østromerriket fortsatt besto, ble Trakia omformet til en slagmark for de neste tusen årene. Den østlige etterfølgeren til Romerriket, det bysantinske rike, beholdt kontroll over Trakia fram til 700-tallet da den nordlige delen av hele regionen ble underlagt det første bulgarske riket. Bysants erobret tilbake store deler av Trakia på slutten av 900-tallet og administrerte det som en thema inntil bulgarerne overtok den nordlige delen på slutten av 1100-tallet. Gjennom hele 1200-tallet og den første halvdelen av 1300-tallet skiftet bysantinske og bulgarske herskerne på å ha kontrollen over området. I 1265 ble området herjet av et mongolsk angrep fra den gylne horde, ledet av Nogai Khan. I 1352 utførte de osmanske tyrkerne deres første fiendtlige angrep på regionen og underla den fullstendig i løpet av de neste to tiårene og okkuperte den deretter for fem århundrer.

 

Med Berlin-kongressen i 1878 ble nordlige Trakia underlagt den delvis selvstyrte osmanske provinsen Østlige Rumelia som ble forent med Bulgaria i 1885. Resten av det historiske Trakia ble fordelt blant Bulgaria, Hellas og Tyrkia ved begynnelsen av 1900-tallet etter Balkankrigene, den første verdenskrig og den gresk-tyrkiske krigen 1919–1922. Dagens trakere har en viss form for regional identitet i Hellas, Tyrkia, Bulgaria og andre naboland.^[11]

• Plovdiv
• Stara Zagora
• Jambol
• Kazanlak
• Haskovo
• Burgas
• Pistiros
• Seuthopolis

• Alexandroupolis
• Komotini
• Sapes
• Xanthi

• Edirne («Adrianopel») grunnlagt på nytt av keiser Hadrian, åsted for flere slag, særlig slaget i Adrianopel i 378 og i 1205
• Kırklareli
• Tekirdağ
• İstanbul (europeisk side)
• Çanakkale (Dardanellene)

• Hoddinott, R.F. (1981): The Thracians.
• Ilieva, Sonya (2001): Thracology

• Ethnological Museum of Thrace, omfattende nettsted om trakisk historie og kultur
• Bulgaria's Thracian Heritage med bilder av omfattende kunstsamlinger av trakisk gull som er funnet i Bulgaria
• Information on Ancient Thrace
• MA in Black Sea Studies. International Hellenic Universities-School of Humanities