Gimsøy (Skien)

• Gimsøy ungdomsskole

Gimsøy Kloster lå på Gimsøy, i området ved Dir. Smiths gate. Det finnes ikke synlige rester etter anlegget. Benediktiner-nonnekloster som ble opprettet før 1150 og oppløst noen år etter reformasjonen. Tiden før reformasjonen er nærmere omtalt under artikkelen Gimsøy kloster.

Allerede i begynnelsen av 1500-tallet ble klosteret bortforlent, men nonnene fortsatte å bo der - i hvert fall til ca 1540.I 1546 brant klosterbygningene. Senere har byggearbeider i området fjernet nesten alle spor. Det ble foretatt mindre undersøkelser i området i 1950-årene og i 1975. Arkeologene fant da graver fra middelalderen og murer fra nyere tid, men intet som kan knyttes til klosterbygninger. Kanskje vil undersøkelser i parken syd for Dir. Smiths gate kunne avdekke klosteranlegget.

På Klosterøya var det iallfall fra 1600-tallet en herregård bygd i tre. Den ble påbygd og utvidet på 1800-tallet og brant i 1885.

Gjemsø klosters virksomheter og eiendommer ble administrert fra hovedgården på Klosterøya. De to siste eierfamiliene var Cort Adelers familie i tiden 1666-1800 og Cappelen i 1800-1897. Familien Adeler solgte i år 1800 sine jord- og skogeiendommer i Øvre Telemark, sammen med diverse sagbruk, tomter m.v. i Solum og Skien, til eidsvollsmannen Didrich von Cappelen (død 1828). Han kjøpte i 1823 av Adeler også hovedgården Gjemsø kloster med Bratsberg, Follaug og en rekke eiendommer i Skien, Solum og Gjerpen. Da Didrichs sønn Hans Blom Cappelen døde i 1846, fortsatte enken Benedicte Cappelen virksomheten under firmanavnet ”Hans Cappelens Enke”. Hennes sønner Didrik Cappelen (1836-1914) og Hans Cappelen overtok det hele da hun trådte ut i 1873, og de avsluttet virksomheten i 1897 etter at aktivaene var solgt.

Eiendommene og virksomheten besto i hovedsak av

1. Jord- og skogeiendommer fra Adelers tid og tidligere. De var opprinnelig på ca 300.000 mål (dekar) i øvre, østlige del av Telemark. I tillegg var det eiendommer på ca 100.000 mål i samme områder, som ble kjøpt av Cappelen. I året 1892 utgjorde dette ca 130 gårds- og bruksnummer i Tinn, Gransherad og Lisleherad

2. De 7 ”Klostersagene” og 12 sagbruk i Skien

3. Vindalen, Kjerringteigen samt flere andre eiendommer i Solum, bl.a. ”Lilleklosteret” som eksisterer fortsatt: i alt ca 2.000 mål jord og 4.000 mål skog

4. Smiøya med møllebruk i Skien

5. Sjøboder og bygård i Skien

6. Hovedgården på Klosterøya med et større jordbruk og hageanlegg, driftsbygninger og andre bygninger, bl.a. portstuer og ”Lagaardgården” som eksisterer fortsatt. Hovedgården brant i 1885 og ble ikke gjenoppført.

7. Bratsberg, Follaug, Strømdal, Venstøp nordre, Hyni og flere andre gårder, gårdparter og skogeiendommer i Gjerpen. Disse ble fraskilt godset ved arveoppgjøret etter Didrich i 1828.

8. Solum kirke med leieinntekter og avgifter fra mange gårder. Kirken ble i 1854 forært til sognet av Benedicte Cappelen

9. Virksomheten omfattet i Cappelens tid også skipsrederi med 4-5 skip (skonnerter og brigger), bl.a. ”Baron Holberg” og ”Winterflid” som fraktet emigranter til USA

10. Skipsverft og skipsbyggeri på Klosterøya

11. Aksjer i bl.a. dampskipet Statsraad Stang og Feilbergs Trykkeri i Skien

Hovedvirksomheten var trelasthandelen og det som hørte sammen med denne, dvs. skogsdriften, tømmer med fløting, sagbruk og salg med eksport på skip fra Skien, særlig til England. Skogeiendommene ble drevet av bøndene på stedet og de bodde som brukere og festere på gårdene. Bøndene hogde og leverte tømmeret samt handlet med godsets eiere. I perioder kjøpte imidlertid eierne inn like mye trevirke fra bønder som det eierne fikk ut av godsets egne skoger. Firmaet hadde i 1880 ca 100 arbeidere på sagbrukene m.v. i Skien.

Brødrene Didrik og Hans Cappelen gjorde en betydelig investering i «Haukerås bruk», men den endte med å bli verdiløs i 1891. Brødrene ville utvide sin industrivirksomhet da de i 1893 begynte å få oppført fabrikkbygninger på Klosterøya. Meningen var å produsere kausdisk soda, ”blekepulver og alkalier” ved elektrolyse. Brødrene arbeidet intenst med å danne et eget aksjeselskap med norske og utenlandske aksjonærer. Fabrikkbygningene viste seg imidlertid å være dårlig egnet, og ingen andre interessenter gikk inn med kapital. De store investeringene gikk dermed tapt.

I mars 1897 søkte Didrik og Hans Cappelen firmaets kreditorer om en privat akkord. Dette gikk kreditorene med på. Brødrene antok at firmaets aktiva hadde en verdi som klart oversteg passiva, slik at det ikke var noen underbalanse. Et hovedproblem var imidlertid at aktivaene hovedsakelig var faste eiendommer som ikke kunne selges raskt uten tap. Markedssituasjonen var svært presset, salgene av aktivaene tok tid og de faste eiendommene ble solgt for ca halvparten av de bokførte verdiene. Hele firmaets egenkapital viste seg å være tapt, akkorden ble gjennomført med 15 % dekning til de uprioriterte kreditorer og firmaet opphørte.

Se også Gimsøy kloster.