Caymanøyene
Caymanøyene er en øygruppe og britisk oversjøisk territorium i Det karibiske hav. Øygruppen består av Grand Cayman, Cayman Brac og Little Cayman. Hovedstaden George Town ligger på vestkysten av Grand Cayman. FN regner Caymanøyene som et ikke-selvstyrt område.
| Caymanøyene | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Cayman Islands | |||||||
| |||||||
| Nasjonalt motto: | |||||||
| He hath founded it upon the seas | |||||||
|
| |||||||
| Oppkalt etter | Saltvannskrokodille | ||||||
| Hovedstad | George Town | ||||||
| Tidssone | UTC-5 | ||||||
| Areal – Totalt – Vann | Rangert som nr. 212 264 km² 1,6 % | ||||||
| Befolkning – Totalt | Rangert som nr. 206 65 483[1] (2023) | ||||||
| Bef.tetthet | 248,04 innb./km² | ||||||
| Lesekyndighet | 99 % (2007)[2] | ||||||
| Styreform | Britisk oversjøisk territorium | ||||||
| Guvernør | Martyn Roper | ||||||
| Førsteminister | Alden McLaughlin | ||||||
| Offisielt språk | Engelsk | ||||||
| Avhengig av | Storbritannia | ||||||
| Valuta | Caymansk dollar (KYD) | ||||||
| Nasjonalsang | God Save the Queen Beloved Isle Cayman | ||||||
| ISO 3166-kode | KY | ||||||
| Toppnivådomene | .ky | ||||||
| Landskode for telefon | +1345 | ||||||
Øyene er mest kjent for sitt bankvesen, der nummerkonto og hemmelighold gjør det lett å unndra store pengebeløp for beskatning.
Historie
Det er ikke funnet noen arkeologiske bevis for at det har vært en urbefolkning på Caymanøyene.[3] og det antas derfor at øyene ble oppdaget av Christopher Columbus 10. mai 1503 på hans siste reise til Amerika.[4][5] Han kalte dem 'Las Tortugas' på grunn av det store antallet skilpadder på øyene (som etterhvert ble nesten utryddet);[4][6] I de påfølgende tiårene begynte imidlertid øyene å bli kalt for Caymans, etter alle kaimanenen som holder til der.[5][4] Øyene ble ikke kolonisering umiddelbart etter Columbus' oppdagelse, men en rekke bosettere med ulike bakgrunner bosatte seg imidlertid på øyene, blant annet pirater, skipbrudne seilere og desertører fra Oliver Cromwells hær på Jamaica.[7] Sir Francis Drake besøkte øyene en kort tur i 1586.[8]
Isaac Bodden regnes som den første som ble født på Caymanøyene og ble født på Grand Cayman rundt 1661. Han var barnebarnet til den opprinnelige bosetteren Bodden, som sannsynligvis var en av Oliver Cromwells soldater ved invasjonen av Jamaica i 1655.[9]
England tok formelt kontroll over Caymanøyene, sammen med Jamaica, as a result of the Madridtraktaten i 1670.[5] Samme år angrep spanjolene en skilpaddefiskelandsby på Little Cayman under ledelse av Manuel Ribeiro Pardal.[8] Etter flere mislykkede bosettingsforsøk i det som nå hadde blitt et fristed for pirater, ble det etablert en bosetning av engelskmennene i 1730-årene.[6] Med bosettingen, ble de første kongelige landsrettighetene tildelt av Jamaicas guvernør i 1734 og det ble behov for å hente slaver for å jobbe på gårdene.[10] Mange slaver ble brakt til øyene fra Afrika; Dette er tydelig i dag, siden flertallet av de innfødte på øyene er av afrikansk og/eller engelsk avstamming.[5] Resultatene fra den første folketellingen som ble foretatt på øyene i 1802, viste at befolkningen på Grand Cayman var 933, og 545 av disse innbyggerne var slaver.[6] Slaveri ble avskaffet på Caymanøyene i 1833. På avskaffelsestidspunktet var det over 950 svarte med afrikanske avstamning som var slaver av 116 hvite familier av engelsk avstamning.[11][4]
Befolkning
Ved folketellingen i 2010 hadde Caymanøyene en befolkning på 55 456. Folketallet har økt. I 1970 bodde det 10 068 på øyene.[12]
De fleste bor på øya Grand Cayman. 51 % av innbyggerne bodde i 2010 i distriktet George Town, mens 20,4 % bodde i West Bay, 19,2 % i Bodden Town, 2,7 % bor i North Side og 2,6 % i East End. De to andre øyene, Cayman Brac og Little Cayman, hadde i 2010 til sammen 2 296 innbyggere, tilsvarende 4,2 % av befolkningen.[13]
Religion
| Trossamfunn på Caymanøyene (2010)[14] | ||||
|---|---|---|---|---|
| Church of God | 22,6% | |||
| Den katolske kirke | 14,1% | |||
| Sjuendedagsadventister | 9,4% | |||
| Presbyterianere/United Church | 8,6% | |||
| Baptister | 8,3% | |||
| Pinsevenner | 7,1% | |||
| Anglikanere | 4,1% | |||
Innbyggerne er for det meste kristne. Church of God er største trossamfunn med 22,6 % av innbyggerne ved folketellingen i 2010, fulgt av Den romersk-katolske kirke med 14,1 %, sjuendedagsadventistene med 9,4 %, presbyterianerne/United Church med 8,6 %, baptistene med 8,3 %, pinsevennene med 7,1 % og anglikanerne med 4,1 %.[14] 0,8 % av innbyggerne var hinduer, 0,4 % muslimer og 0,2 % rastafarianere.[14]
Avkolonisering
Caymanøyene står på FNs liste over ikke-selvstyrte områder.[15]
FNs spesialkomité for avkolonisering overvåker implementeringen av Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk og følger den politiske utviklingen i Caymanøyene. Storbritannia er som administrasjonsmakt forpliktet til å rapportere til avkoloniseringskomiteen. Storbritannia argumenterte i 2012 for at FNs spesialkomité for avkolonisering ikke lenger fylte noen relevant rolle for de britiske oversjøiske territoriene, som den britiske regjeringen viser til har indre selvstyre og burde vært fjernet fra listen over ikke-selvstyrte områder. Samtidig anerkjente Storbritannia territorienes rett til selv å bestemme sin framtid.[16] Regjeringssjefene i de britiske oversjøiske territoriene ble i desember 2012 enig om en felleserklæring som ba avkoloniseringskomiteen stryke de territoriene som ønsket det av listen over ikke-selvstyrte områder.[17]
Generalsekretær Ban Ki-moon bekreftet i august 2013 FNs forpliktelse til arbeidet med å få slutt på kolonialisme og tok til orde for uavhengighet for de gjenværende ikke-selvstyrte områdene. Samtidig anerkjente han at folket i de ikke-selvstyrte områdene ikke nødvendigvis ønsker uavhengighet, men la vekt på at de må få et valg.[18] FN anser retten til selvstyre folket i et område som Caymanøyene har for å være oppfylt dersom folket fritt kan velge mellom tre alternativer: 1) bli en selvstendig stat, 2) bli en assosiert stat i tilknytning til en annen uavhengig stat, eller 3) bli helt integrert i en annen uavhengig stat.[19]
Referanser
- ^ https://www.cia.gov/the-world-factbook/countries/cayman-islands/.
- ^ https://data.worldbank.org/indicator/SE.ADT.LITR.ZS.
- ^ Stokes, Anne V.; Keegan, William F. (13. mars 2020). «SETTLEMENT SURVEY FOR PREHISTORIC ARCHAEOLOGICAL SITES ON GRAND CAYMAN» (på engelsk). Florida Museum of Natural History, Gainesville. Besøkt 6. mai 2020.
- ^ a b c d «History of Cayman Islands». Besøkt 7. juli 2019.
- ^ a b c d «Encyclopedia Britannica – Cayman Islands». Besøkt 6. mai 2020.
- ^ a b c «History of the Cayman Islands». Besøkt 6. mai 2020.
- ^ Bauman, Robert (2007). The Complete Guide to Offshore Residency. s. 115. ISBN 0-9789210-9-7.
- ^ a b «Key to Cayman - HISTORY – ISLANDS THAT TIME FORGOT». 22. januar 2016. Besøkt 7. juli 2019.
- ^ Thompson, Keith (2010). Life in The Caribbean. s. 152. ISBN 9987-16-015-8.
- ^ «Cayman Islands History». Gocayman.ky. Arkivert fra originalen 12. oktober 2008.
- ^ The Cayman Islands Annual Report 1988 (Cayman Islands, 1988), s. 127
- ^ The Cayman Islands’ 2010 Census of Population and Housing Report, s. 9.
- ^ The Cayman Islands’ 2010 Census of Population and Housing Report, s. 16.
- ^ a b c The Cayman Islands’ 2010 Census of Population and Housing Report, s. 26.
- ^ «Non-Self-Governing Territories». De forente nasjoner. Besøkt 18. september 2013.
- ^ «Special Committee on Decolonization 'No Longer Relevant' to Overseas Territories of United Kingdom, Fourth Committee Told». FNs generalforsamling. 11. oktober 2012. Besøkt 19. september 2013.
- ^ «Overseas Territories reaffirm self determination and call for de-listing from Decolonization Committee». MercoPress. 7. desember 2012. Besøkt 19. september 2013.
- ^ «UN reasserts push to end colonialism». SBS Radio. 26. august 2013. Besøkt 19. september 2013.
- ^ «Principles which should guide Members in determining whether or not an obligation exists to transmit the information called for under Article 73 e of the Charter». Refworld, UNHCR. 15. desember 1960. Besøkt 19. september 2013.