Wu Sangui

Han ar sønn av geneal Wu Xiang og fru Zu. Fremmet av faren Wu Xiang og onkelen (morbroren) Zu Dashou steg han raskt i gradene til full general (Zong Bing) ved den unge alder av 27 år.

Wu var en av de generaler som i 1640 måtte se sine styrker beseiret av Qing-styrkene under Slaget ved Songjin, men han klarte å unngå å bli tatt til fange.

Han åpnet i 1644 Den store kinesiske murs porter ved Shanhai-passet og slapp de invaderende mandsjustyrker inn i Kina. Men å hevde at det han dermed var ansvarlig for Ming-dynastiets fall er unøyaktig; da han åpnet portene hadde allerede Li Zichengs bondeopprørere inntatt Beijing og knust Ming-keiserdømmets sentrale institusjoner.

Som takk for sin innsats for mandsjuene, som med hans hjelp raskt hadde slått ned Li Zichengs opprørere, og hadde trengt tilbake restene av de mingtro styrkene, ble han gjort til føydalherre i Yunnan, en provins han selv hadde renset for ming-motstand mot det nye styre, som kalte seg Qing-dynastiet.

Wu Sangui hadde ikke Qing-hoffets tillit, noe han selv var svært klar over. Man han fikk beholde en utstrakt autonomi likevel, ettersom mansjuene trengte tid til å etablere seg etter de krevende erobringsfelttogene.

Wu Sangui forutså at denne situasjonen ikke ville vedvare, og begynte å bygge opp egne hærstyrker i sitt føydalområde. I 1674 gjorde han opprør sammen med to andre sørkinesiske føydalriker. Det følgende år utropte han seg til keiser av Zhou med epokenavnet Zhaowu, med hovedstad i Dingtianfu (i dag Hengyang i provinsen Hunan). Etter at han noen år derpå døde av naturlige årsaker, ble restene av hans hærstyrker raskt nedkjempet.

Da han døde i 1678 overtok hans barnebarn Wu Shifan kommandoen over hans styrker og fortsatte kampen. Restene av Wus styrker ble knust i desember 1681 og Wu Shifan begikk selvmord; Wu Sanguis svigersønn ble sendt til Beijing med Wu Shifans hode^[6] Kangxi-jkeiseren lot Wu Sanguis legeme spres i de forskjelligste deler av landet.^[7]

Wu Sanguis sønn, Wu Yingxiong, giftet seg med en av keiser Kangxis søstre.