Wahhabisme

Retningen oppsto i Najd i det indre av Arabia. Dette var et enormt område som i praksis lå utenfor statsmaktenes kontroll. Det osmanske riket hadde på den tiden kontroll over området nord for Najd, og over kyststripene på begge sider av halvøya inkludert de hellige byene Mekka og Medina. Osmanene interesserte seg lite for Arabias ressursfattige innland. De indre områdene var stort sett uten byer, med stammesamfunn ledet av høvdinger som lå i stadige konflikter uten at noen ble dominerende. Emiren Muhammad ibn Saud (1726–1765) i al-Dir’iyya var en av disse.^[1]

Grunnleggeren al-Wahhab var i opposisjon til måten islam ble praktisert i det osmanske riket og på den arabiske halvøy. Han var særlig mot tilbedelse av helgener og profeter (inkludert profeten Muhammed). Han mente også at islam hadde blitt korrumpert under osmanenes dominans. Kommersialisering og dyrking av gravsteder mislikte han også.^[1] al-Wahhab argumenterte for at muslimene måtte vende tilbake til islams lære etter Ahmad ibn Hanbal, noe som innebar streng lydighet for Koranen og hadith og forkastelse av alt som kunne oppfattes som ulovlige fornyelser. al-Wahhab var kritisk til den dekadente osmanske og egyptiske adelen som han mente bare ga seg ut for å være muslimer. Saud-familien utvidet etter hvert sitt herredømme og inntok på 1800-tallet Mekka noe som utfordret sultanens makt. Wahhabismen ble utbredt stort sett på den arabiske halvøy. Sufienes spesielle fromhet ble avvist og brorskapet har vært forbudt i Saudi-Arabia.^[2][3][4][5] Utbredelsen av Wahhabisme skjedde med militærmakt, slik det var typisk på den tiden og i dette området. Den religiøse intoleransen wahhabistene innførte var uvanlig, for eksempel ble andre muslimer behandlet som kjettere.^[1]

Ibn Abd al-Wahhab startet sin bevegelse i Najd; herfra promoterte han sin versjon av sunniislam.

Muhammad ibn Saud døde i 1765 og ble etterfulgt av sin sønn Abd al-Aziz ibn Muhammad ibn Saud (død 1803). Abd al-Aziz var også Ibn Abd al-Wahhabs svigersønn og ble den ledende skikkelsen i wahhabismens ekspansjon. Abd al-Aziz og wahhabismen ble fryktet ideologisk og militært. Sultanen i Konstantinopel forsøkte uten hell å bekjempe Abd al-Aziz og wahhabistene militært. Osmanene ble svekket blant annet etter Napoleons felttog i Egypt og i 1803 inntok Abd al-Aziz Mekka. Han innførte wahhabismen og sørget for å ødelegge alle mausoléer og moskéer med kupler.^[1] Familien Saud fortsatte sin politiske bistand til wahhabismen ved å yte økonomiske midler og politiske fordeler i over 150 år. Saudi-Arabia ble opprettet i 1932. Denne wahhabistiske bevegelsen vokste fra 1970 og spredte seg utover den islamske verden med støtte i saudisk oljeeksport og andre faktorer. Utenriksdepartementet i USA anslår at i løpet av 40 år har hovedstaden Riyadh investert mer enn $10bn (£6bn) i ulike typer veldedighetsorganisasjoner, i et forsøk på å utbre wahhabismen.^[6]

Wahhabister lever bestemt etter Koranen og sunna slik de mener profeten Muhammed og de første generasjonene av muslimer etter ham gjorde. Sentralt i levesettet er de forklaringene som al Wahhab skrev om Koranen i boka Kitab al-Tawhid («Boka om monoteisme»). Boka gjengir en detaljert tolkning av hvordan religionen skal praktiseres. I boka fordømmes blant annet musikk, spill og lek. Videre beskrives en rekke regler for påkledning og oppførsel.^{[trenger referanse]} Wahhabismen er sterkt kritisk til andre retninger og tolkinger av islam; særlig mot sjiaislam,^[7] som wahhabitter anser å være en kjettersk sekt^{[trenger referanse]} og også mot sufisme.^[7][8]

Retningen blir blant annet beskrevet som en «ultrakonservativ»^[9], «fundamentalistisk»,^[10][11] eller «puritansk»^[5][12] bevegelse. Wahhabistene (også kalt wahhabitter^[13]) mener selv de gjenoppretter «ekte monoteistisk tilbedelse» (tawhid). Wahhabistene foretrekker selv å bli kalt salafi eller muwahhid.^[14][15]

Wahabitter anser andre muslimer som besøker helligdommer av helgener og feirer bursdagen til profeten Muhammed, som de som begår bidah (nyskapning)^[16], selv om ikke all nyskapning er forbudt ifølge sharia og muslimske lærde i flertall anser mawlid som tillatt.^[17]

Wahhabitter beskrives av noen som ny-kharijitter.^[18][19] Zargar skriver at al-Wahhabs tilnærming til islams lære etter Ahmad ibn Hanbal er i strid med hans grunnleggende læresetninger.^[20]

Wahhabismen er relatert til global terrorisme.^[21][22] Ekstremistiske grupper som Al-Qaida, Taliban, IS og Boko Haram er tilhengere av en form for wahhabisme.^{[7][23][24][25]} Disse gruppenes tilknytning til islam er omstridt. Terrorgruppen Al-Qaida og Osama bin Laden er også inspirert av Sayyid Qutb og det muslimske brorskapet.^[26][27]

Muslimer flest er kritiske til wahhabismen. Wahhabitter blir kritisert for ikke å tilpasse islam etter den moderne tids krav. Wahhabismen sier at islam er kun den form og praksis av islam som de første tre generasjonene viste etter profeten Muhammeds tid^[28]. Ikke bare hans egen bror, Sulayman ibn abdul wahhab^[29], men også 53 blant verdens muslimske lærde.^[30][31][32]

Ifølge den saudiske forfatteren Abdul Aziz Qassim og andre, var det det ottomanske riket som "først stemplet Abdul Wahhabs undervisning i Saudi-Arabia som wahhabisme". Britene brukte også samme begrep og senere utvidet det seg til Midtøsten.

Ibn Abd-Al-Wahhab var uvillig til rangering av lærde og andre individer, eller kalle en islamsk skole etter en persons navn.^[33][34][35]

Ifølge Robert Lacey har wahhabitter alltid mislikt å bli kalt wahhabitter, og foretrekker istedenfor å bli kalt Muwahhidun (unitarer).^[36] Et annet foretrukket begrep var rett og slett "muslimer" siden deres tilhørighet er såkalt "ren islam".^[37] Men kritikere mener at slike begreper da impliserer at ikke-wahhabitter er ikke monoteister eller muslimer.^[37][38] I tillegg er begrepet Muwahhidun og unitarer også knyttet til andre sekter.^[39]

Andre begrep som wahhabitter er kjent for å foretrekke og bruke er ahl al-hadith ("folket av ahadith"), salafi da'wa eller al-da'wa ila al-tawhid^[40] ("salafi misjon" eller "monoteistisk misjon", som navn på sin lovskole i stedet for om sine tilhengere) eller Ahl ul-Sunna wal Jama'a ("folket av Muhammed og konsensus av umma"),^[41] Ahl al-Sunnah ("folket av sunna"),^[42] eller "reformer eller salafi bevegelsen av sheikh" (der sheikh er ibn Abdul-Wahhab).^[43] Tidligere salafister refererte til seg selv som rett og slett "muslimer" og anså nabo-kalifatet av det ottomanske riket som al-dawlah al-kufriyya (en vantro nasjon) og erklærte dens innbyggere som ikke-muslimer.^[44][45][46] Wahhabitters betegnelse av seg selv som å være "folket av sunna" var viktig for wahhabismens krav på eller om ekthet, fordi i den ottomanske tiden var kun sunnisme den legitime doktrinen.^[47]

Mange forfattere slik som Quinton Wiktorowicz oppfordrer til å heller bruke begrepet salafi og begrunner det med at "en trenger å bli veldig hardt presset til å finne individer som henviser til seg selv som wahhabitter eller organisasjoner som bruker begrepet 'wahhabi' som sin merkenavn, eller henviser til sin ideologi på den måte (med mindre de taler til et vestlig publikum som ikke er kjent med islamsk terminologi)".^[33] En journalist i New York Times skriver at saudier "avskyr" begrepet wahhabisme siden de "føler at det setter dem på en sidebenk eller i strid med fremstilling av islam som en monoteistisk tro".^[48]

Mange lærde skiller mellom mellom wahhabitter og salafister. Ifølge amerikansk lærd Christopher M. Blanchard,^[49] er wahhabisme "en konservativ islamsk tilhørighet med sentrum i Saudi-Arabia og spredning av wahhabisme derfra", mens Salafiyya er "en mer generell puritansk islamsk bevegelse som oppstod i forskjellige tidsepoker rundt omkring i den islamske verden, og ikke bare Saudi-Arabia".^[50]

Uansett, mange anser wahhabisme som en strengere versjon av saudisk salafisme.^[51][52] Wahhabisme er saudisk versjon av salafisme ifølge Mark Durie, som påstår at saud-familie "er aktiv og flittig" i bruk av deres landets økonomi til å "finansiere og promotere salafisme over hele verden".^[53] Ahmad Moussalli er enig i at wahhabisme er en undergruppe av salafisme og legger til: "Som en huskeregel; alle wahhabitter er salafister også. Men alle salafister er nødvendigvis ikke wahhabitter."

Tre viktige trekk som wahhabitter og salafister har til felles, er som følger:

1. Forakt mot islam etter tiden til al-Salaf al-Salih (de to første, eller tre første muslimske generasjonene)
2. Fornektelse av sufisme
3. Å ikke holde seg fast til en av de fire islamske lovskolene (sunni Madhhabs, lovskoler av muslimsk rettsvitenskap).

Og to trekk som skiller mellom wahhabitter og salafister:

1. Forsøk på forfølgelse av andre muslimer for å overtale dem om sin selvlagde aqida (trosoverbevisning)
2. Prøve å opplyse massene om politisk og økonomisk krise som den muslimske verden står overfor.

Professor i lov og orden, Khaled Abou El Fadl, påpeker at saudisk oljeøkonomi la grunnlag for "symbolikken og språket av salafisme" i 1960-70 årene, slik at salafisme i 1970 ble nærmest uutslettelig, og nå er begge ideologiene, salafisme og wahhabisme, blandet sammen. Abou El Fadl mener at kjennemerket wahhabisme ble byttet til "salafisme" siden wahhabi-ideologi ikke kunne bli spredt i den muslimske verden med det kjennemerket.

Wahhabiideologi begynte som en reformbevegelse i de fjerne landeområdene av regionen Najd. Etter kollaps av det ottomanske riket etter første verdenskrig, utvandret saud-dynasti med wahhabi-ideologi, til de hellige byene av Mekka og Medina. Etter oppdagelsen av olje nær den persiske golfen i 1939, hadde de begynt sin oljeeksport og inntektene vokste raskt til milliarder av kroner. Disse inntektene ble bruk til å lage wahhabistisk litteratur i form av bøker, media, skoler, universiteter, moskeer, lovskoler, lukrative arbeidsplasser for journalister, akademikere og islamske "lærde" – dette ga wahhabismen en "fremtredende posisjon av styrke" i islam verden rundt.

I land med wahhabi-krefter, fikk wahhabi ulama kontroll over utdanning, lov og religiøse institusjoner i det 20. århundre, samtidig som det var mulig å "avveie "doktrinært anstrengende handlinger som import av moderne teknologi og kommunikasjon og samhandling med ikke-muslimer, for å konsolidere styrken til sin politiske verge, Al Saud-dynastiet.^[54]

I de siste to tiårene av det tjue århundre har imidlertid flere kriser svekket wahhabis "troverdighet" i Saudi-Arabia og resten av den muslimske verden. Dette var kriser som okkupasjonen av Al-Haram moskéen i 1979 av militanter; utplassering av amerikanske tropper i Saudi-Arabia under golf-krigen i 1991 mot Irak; og den 11. september-angrepene i 2001.^[55]

I hvert tilfelle ble wahhabi-krefter brukt til å sette i verk tiltak mot tap av tilhengere av wahabismen^[55], og slik avslørte sin avhengighet til saud-dynasti og dens uvanlige politikk.^[56][57]

Slutten på golfkrigen og den anti-kommunistiske alliansen med konservatisme og 11. september-angrepene, skapte enorm mistro til saud-dynasti.^[58]

Grunnleggeren av wahhabismen, Muhammad ibn Abd-al-Wahhab, ble født rundt 1702–03 i oasen 'Uyayna i Najd.^[59] Han påstod å reformere islam og kom med sine egne ideer og egen aqida (trosoverbevisning) basert på sin egen ideologi. Han mente at den tawhid-versjonen som muslimer hadde fulgt siden fordums tid, ikke var riktig, og dermed anklaget han dem for å begå bida (nyskapning i islam) og shirk (avgudsdyrkelse) i religionen islam, selv om det tilsynelatende var ibn Wahhab som kom med en ny versjon og tolkning av islam, altså som begikk bida ifølge muslimske lærde^[60][61] og islamske organisasjoner verden rundt, blant annet islamsk universitet Al-Azhar.

Kjernen i ideologien av Ibn Abd al-Wahhabs lære var at han anklaget muslimer for å begå shirk (avgudsdyrkelse) og kafir (vantro). Muslimer hadde siden tiden fra profeten Muhammed, ahle bayt (hans familie), sahaba karaam (hans følgesvenner), tabiun, taba tabiun (etterkommerne), auliya (Guds venner), de rettskafne troende muslimer, utøvd praksisen til å besøke helligdommene av Guds nærstående tjenere. Muslimer besøkte dem med den hensikt at deres dua (skuddbønn) ville ha mer sjanse til å bli akseptert følgelig. Muslimer pleide å besøke disse gravstedene av Guds nærstående tjenere for å gjøre skuddbønn der, ved å bruke helgenen som en wasila (mellomledd) mellom dem og Gud. Men ibn wahhab hadde sin egen lære som han ville erstatte med den som muslimer hadde fulgt i alle år helt siden profeten Muhammeds tid. Besøk av helligdommene var nemlig en sunna av profeten Muhammed; han selv gjorde en skuddbønn på gravstedene til martyrene av Uhud-slaget sammen med følgesvennene sine^[62][63]. Ibn abdul wahhab forkastet slike hadither og kalte dem svake beretninger, selv om innholdet i hadithen ikke har noe med hvorvidt en hadith er svak eller sterk, siden det å erklære en hadith for svak eller uekte beror på hvem som har fortalt den og ikke selve innholdet i den^[64]. Uansett erklærte Ibn Wahhab muslimer i flertall for å begå shirk og bida^[65]. Han trodde ikke på ting som wasila, kjærlighet til profet Muhammed og hans familie som en iboende del av ens imaan (tro). Følgelig ledet det ham til en ekstremistisk tolkning av islam og ble av de villfarne. Og herfra begynte det spre seg fitna i islam med store skritt.

Ibn Wahhab ødela hellige gravsteder av Guds nærstående venner, hvor enn han vandret. Noen av de han ødela var Zayd ibn al-Khattabs. Dette var en av Sahaba (følgesvenner) av profeten Muhammed. Etterhvert kom det en mektigere styrer, Sulaiman ibn Muhammad ibn Ghurayr som forårsaket at Uthman ibn Mu'ammar utviste ibn Wahhab fra 'Uyayna.^[66]

 

Herskeren av nabobyen, Muhammad ibn Saud inviterte ibn 'Abd al-Wahhab i 1744 til å inngå en pakt.^[67] Ibn Saud beskyttet og promoterte doktrinene av wahhabi-ideologien, og ibn Abdul Wahhab i gjengjeld støttet herskeren ved å gi ham anerkjennelse og makt i landet. Ibn Wahhab lovte at den som promoterte hans budskap, ville få styre i landet.^[68] Alliansen mellom wahhabi misjonen og Saud-familien har vart i mer enn 250 år nå. Deres samarbeid har vært gjensidig.^[67][69] Ekteskap skjer mellom begges familier, og religionminister er alltid et medlem av Saud-dynasti og av avkommet til Ibn Abdul Wahhab, og slik fortsetter wahhabi-fitna i islam å spre seg utover.^[70]

Ibn Abd al-Wahhab erklærte jihad mot nabostammene. Nabostammene praktiserte det som muslimer har praktisert i alle år fra tiden til profeten Muhammed og de etterfølgende generasjonene, nemlig å besøke helligdommer av helgener (Guds nærstående tjenere) og gjøre du`a (skuddbønn) der ved å bruke helgenen som en wasila (mellomforbindelse) til Allah. Men ibn Wahhab med sin såkalte "nye versjon" av islam erklærte dette for shirk (avgudsdyrkelse) og vantro (kufr) uten grunnlag fra sharia engang.^[71]

Etter Muhammad bin Saud død i 1765 utøvde hans sønn og etterfølger, Abdul-Aziz bin Muhammad, metoden: "omvend" eller dø ^[72]. Denne metoden var basert på takfir-metoden av Ibn Taymiyya.^[73]

Ibn Wahhab og hans såkalte reformbevegelse utvidet seg etter hvert til den arabiske halvøy og senere tok over Mekka og Medina tidlig på 1900-tallet.^[71][74] Ifølge akademiker DeLong-Bas var det på det tidspunkt at wahhabitter utøvde takfir-metoden av Ibn Taymiyya for fullt, som kort sagt gikk ut på å erklære enhver som var imot ibn Wahhabs syn på "islam", som kafir (vantro), skyldige i shirk eller bid'a. Og følgelig ble fitna spredt på alvor i umma (det muslimske samfunnet). Denne wahhabistiske og salafistiske ideologien har konservatisme som sin grobunn, noe som tilsynelatende har ledet til radikalisme, ekstremisme og terrorisme i verste fall. Slik har bildet av islam blitt forvrengt. Og dette bruker anti-islamske krefter til sin fordel i "non-stop" forsøk på å vise islam som noe ondt, selv om ordet islam kommer av opphavsordet salama, derav salam; fred; synonym med trygghet, sikkerhet^[75].

Ibn Abdul Wahhabs ideologi er en så ekstremistisk ideologi at hans bevegelse angrep til og med den store islamske symbolet på modighet, nemlig den storslagne martyren Hussains by Karbala i 1802. Uthman b. `Abdullah b. Bishr sa at wahhabitter anser seg selv som muslimer og har derfor ikke behov for å skille seg fra andre muslimer, siden andre muslimer er ifølge wahhabistisk ideologi, vantro.'

 Wahhabitter slo ned vegger i byen Karbala og drepte mange mennesker der både på markedsplasser og i boligstrøk. De ødela kuppelen som var plassert over graven til martyren al-Husayn og tok hva enn de fant i den og dens omgivelser; blant annet rammeverket rundt kuppelen som var impregnert med diamant og rubiner og andre juveler; samt diverse eiendeler, klær, tepper, gull og sølv, og spesiallagde kopier av Koranen. 

Khatab, Sayed. Understanding Islamic Fundamentalism: The Theological and Ideological Basis of Al-Qa'ida's Political Tactics. Oxford University Press. ISBN 9789774164996. Retrieved 8 September 2016.

 

Saud bin Abdul-Aziz bin Muhammad bin Saud klarte å tvinge til seg herredømme over sørøstlige Syria mellom 1803 and 1812. Uansett, egyptiske styrker som handlet under ottomansk styre ledet av Ibrahim Pasha, lyktes med et motangrep under kampanjen som begynte fra 1811.^[76] I 1818 bekjempet de Al-Saud og tok over byen Diriyah tilbake fra Al-Saud og wahhabitter^[77]. Slik klarte egyptiske styrker under tilsyn av det ottomanske riket, å ta tilbake herredømme av det sørøstlige Syria, og følgelig hindret wahhabismen å bli spredt ytterligere.^[78]

En mindre saudisk stat (Emiratet Nedsjd) varte fra 1819 til 1891. Og siden dens grenser lå innenfor Najd-regionen, ble wahhabistisk ideologi beskyttet fra ytterligere ottomanske eller egyptiske kampanjer.^[79]

Rundt 1880-tallet ble wahhabismen for alvor kjent som den nasjonale levemåten av Najd-regionen.^[80] Og derifra sprer de fitna i islam verden rundt, og har gjort det i alle år siden.

Etter det ottomanske rikets fall i 1901, iverksatte den femtegenerasjons etterfølger av Muhammad ibn Saud, Abdul-Aziz Ibn Saud^[81] en militær kampanje som resulterte i erobringen av mye av den arabiske halvøya og etableringen av dagens Saudi-Arabia.^[82]

Under Abdul-Aziz ble politikk valgt fremfor religiøs idealisme. Hans politiske og militære suksess ga wahhabistiske ulama kontroll over religiøse institusjoner med jurisdiksjon over betydelige territorier.^{[trenger referanse]}