Voyageurer

En nyansatt og uerfaren voyageur begynte som milieu (mellompadler), de som satt i midten av kanoen. Deres viktigste oppgave var å padle. Med større erfaring kunne en mellompadler avansere til avant (forpadler) og gouvernail (akterpadler). Det krevde duktighet og erfaring å bli avant ettersom han angav takten for mellompadlerne og styrte kanoen i strykene. Guides (veivisere) var formenn for en kanobrigade med flere kanoer. Det var den viktigste og best betalte jobb en voyageur kunne få. Guiden fattet beslutninger og gav ordre og hadde ansvar for kanoer, last og mannskap. Guidene fungerte ofte også som tolker.^[1]

Det var tre typer kanoer som voyageuren padlet. Canot de maître ble brukt mellom Montréal og Lake Superior. Den hadde en kapasitet på opptil 90 byrder (pièces) hver på 40 kilo og hadde en besetning på 8-12 mann. Denne kanotype var opptil tolv meter lang, to meter bred og 75 cm dyp og var for dyptgående for elvene nord og vest form Lake Superior. Der brukte man heller canot du Nord, som var syv meter lang, en meter bred og 20 cm dyp. Den hadde en kapasitet på 1.700 kilo og ble ført av 4 til 6 mann. Ekspresskanoen, canot legér eller canot batard, var ca fem meter lang og ble brukt for persontransporter, kureroppdrag og annet som krevde hurtighet fremfor lastedrøyhet.^[2]

Forpadler var sjef i kanoen og mellompadlerne adlød ham og akterpadleren. Den vanlige padlingstakten var på sjøer 40 tak i minuttet, som tilsa åtte kilometer i timen, og man padlet drøye 100 km hver dag. Ved elvepadling ble imidlertid padlingen ofte avbrutt av forskjellige lange og vanskelige båtdrag (portage). Nordkanoen ble da båret av for- og akterpadler, mens lasten ble båret av mellompadlerne i 80 kilos byrder. Man regnet med en hastighet på fem kilometer i timen over båtdrag. Ved kraftig motstrøm kunne man også dra kanoen med liner eller stake seg frem. Ved fosser kunne man gjøre det samme, eller forsere stryket. Om lasten da ble våt, måtte man stanse og tørke den.^[2]

Hommes du Nord (nordmrenn) var de voyageurer som padlet de mindre nordkanoene vest for Lake Superior. De var oftest ansatt på treårskontrakt av handelskompaniene. De hadde bedre betalt på grunn av den dyktighet som ble krevd på de vanskeligere mindre vassdragene. Mangeurs de lard (fleskeetere) padlet de store Montréalkanotene og hadde ansvar for strekkene mellom Montréal og omlastningsplassen til de mindre kanotene. De var ofte også på treårskontrakter. Til forskjell fra hommes du nord var de ikke helårsansatte, men bare så lenge ferden til omlastningsplassen og tilbake til Montréal varte, vanligvis fem til seks måneder. Ved omlastningsplassen, som for Nordvestkompaniet først var Grand Portage og senere Fort William, arbeidet de med å pakke ut, tørke, sortere og pakke ned lasten i de mindre nordkanoene. De utførye også vedlikeholdsarbeide på bygninger og kanoer.^[1]

Lønninger for voyageurer ansatte av North West Company.

Lønnen ble angitt i livre Grand Portage currency. En prosent av lønnen ble betalt i avgift til en nødhjelpskasse for gamle eller syke voyageurer.^[1]

Handelskompaniet eller selskapet stod også for provianten, selv om matlagningen ble foretatt av voyageurene selv under reisen. Mangeurs de lard var til og med navngitte etter sitt mathold. Til forskjell fra hommes du nord hadde de rom i sine store kanoer for å ta med matvarer av det slag de var vante med hjemmefra. Det var hovedsakelig maisgrøt, ertesuppe og spekk. Hommes du nord derimot åt under reisene fremforalt pemmikan laget av bøffelkjøtt.^[3]

Under 1812 års krig ble det dannet et militært voyageurkorps, Corps of Canadian Voyageurs, i september 1812 med oppdrag å holde forsyningslinjene mellom Montréal og de vestlige utpostene åpne. Korpset ble nedlagt allerede i mars 1813 og dets oppdrag overtatt av det kanadiskea krigskommissariatet, som i april dannet sitt eget voyageurkorps, Provincial Commissariat Voyageurs. Detta korps ble nedlagt i mars 1815.^[4]